Hastigheten på den teknologiske utviklingen er vanskelig å måle. Vi kan sikkert si at teknologiske og sosiale sprang er relativt hyppige og betydelige i dag, og usikkerhetsnivået de kan forårsake er betydelig sammenlignet med tradisjonelle førmoderne samfunn. Men hvis vi går tilbake til 1800-tallet, da de første teoretikere skrev om industrialisering, var frykten eller spådommene om drastiske endringer ganske lik dagens. Den industrielle revolusjonen ble forstått som noe som fundamentalt forandret samfunnet og menneskets plass i det, positivt eller negativt.

Hver teknologi har en tendens til å transformere ikke bare samfunnets funksjon, men også måten den forstår seg selv på. Hvordan vi forstår grensene mellom menneske og ikke-menneske, hvordan vi forstår samfunnets vesen, enten vi anser ledere, ulike mer komplekse strukturer, familien eller individet som sitt grunnleggende element. Slike endringer har skjedd her i hundrevis av år, moderniteten har bygget på dem.

For eksempel samsvarer dagens kunstige intelligens, store språkmodeller, med automatiseringsprinsippene i industrisamfunnets boom-æra. Forskjellen er at det ikke lenger gjelder manuelt arbeid, men kognitivt og kommunikativt arbeid, som stadig endrer våre ideer om menneskeheten. Samtidig er mediene som disse ideene distribueres og lagres i, i endring, og deres hastighet og form endres.

Det skal sies at nasjonalstaten også er en teknologi. Maktteknologi, fordeling av beslutningsprosesser.

Ideer om hvilke teknologier som bør erstatte nasjonalstaten fokuserer ofte på hvordan man kan avpolitisere den og delegere sosiale prosesser til en tilsynelatende autonom og apolitisk teknologisk prosess. Men dette er ideen som også nasjonalstaten ble skapt med! Mens det førmoderne, før-statlige samfunnet var knyttet til statusen til dets individuelle medlemmer, som de ble født inn i og som de ble tvunget til å fungere i hele livet, var den byråkratiserte staten ment å kutte disse frigjørende båndene og tilby med en regjering av eksperter, uavhengige og objektive byråkrater.

I dag er den historiske dialektikken bare snudd og staten blir tvert imot forstått som begrensende eller dysfunksjonell, og ved hjelp av moderne teknologier letes det etter en måte å erstatte den på. Samtidig lover vi oss selv større uavhengighet og objektivitet.

Men akkurat som staten og embetsmenn verken er upartiske eller objektive og alltid bærer en politisk ladning, har teknologien også en politisk ladning. Selv om skysamfunn eller kryptovalutaer fremstår som uavhengige og upolitiske, oppfordrer de også én person, brukeren, til å ha et visst syn på verden.

Det er typisk for kryptovalutaer at alt oppfattes som en omsettelig vare, noe staten ikke tillater. Jeg kan ikke selge navnet mitt, min individualitet. Imidlertid utvider kryptovalutaer feltet for forestillingen om godt til sfærer av det sosiale livet, der denne logikken ikke blandet seg inn før. Og det i seg selv er politisk.

Subjektiviteten som staten har forsøkt å konstruere og som skal garantere oss rettigheter og plikter, er borgerens subjektivitet. I løpet av de siste førti årene har den imidlertid erodert fundamentalt. Vi går mye mer inn i den nyliberale subjektiviteten til forbrukeren eller kunden. Dette systemet begynner imidlertid også å bli utslitt, og det er forsøk på å erstatte det.

For eksempel snakker populistiske bevegelser om etnisk subjektivitet, om en retur til nasjonalstaten. Og på den annen side prøver vi å redde subjektiviteten til kunden ved å delegere til teknologiske løsninger.

Dette er et vanskelig spørsmål å svare på. På den ene siden ble nasjonalstaten opprettet for å stabilisere status quo til primitiv kapitalisme. I det minste har det gjort det mulig for kapitalismen å overleve til i dag. Noe vi ikke nødvendigvis ser på som positivt, men på den annen side hindrer det å opprettholde status quo også at noe verre skjer.

For ti eller femten år siden ble mantraet gjentatt overalt om at det er lettere for oss å forestille oss verdens undergang enn slutten på kapitalismen. Dette er ikke lenger sant. I dag kan de fleste samfunnsvitere allerede forestille seg slutten på kapitalismen. Det mange ser på som hans etterfølger er imidlertid ikke fremgang, men en regresjon til såkalt teknoføydalisme. Argumentet for å opprettholde en sterk moderne stat med dens regulatoriske og demokratiske deltakende mekanismer er nettopp behovet for å forhindre fremveksten av teknofeudalisme.

Konsept teknofeudalisme det er ganske misvisende, men samtidig tyder det på at det vokser frem en slags visjon om en teknologisk, teknokratisk verden, som ikke lenger er demokratisk og der vi, ved å miste innbyggerens subjektivitet, blir mye mer sårbare for makt. .

Staten klarer å dempe dette til en viss grad, da det fortsatt er bekymring for at innbyggerne er likeverdige og får mulighet til å delta aktivt i samfunnet – noe som når det gjelder skysamfunn kanskje ikke lenger er tilfelle i teorien .

Ideen med teknofeudalisme er at en betydelig del av beslutningsmakt vil skifte fra svekkede nasjonalstater til store selskaper og teknologiplattformer. Og vi, fordi vårt komplekse teknologiske samfunn krever plattformer, vil vi være avhengige av deres politikk, men vi vil ikke ha noen innflytelse på dem.

Begrepet er misvisende i den grad føydalisme forutsetter direkte dominans og kontroll over produksjonsprosesser gjennom implikasjon av vold, av makt. Teknofeudalisme gjør ikke det, for det trenger den ikke, den har fortsatt penger til det. Den kan ikke eksistere uten den.

Hvis det ikke fantes noen nasjonalstat, ville Bill Gates aldri vært så rik. For det ville ikke være noen politisk aktør til å håndheve opphavsretten på produktene i stedet. Den første personen til å se Vinduene, ville kopiere og distribuere dem. Det Bill Gates var i stand til å bygge, klarte han bare gjennom nasjonalstaten.

Analogien med føydalisme er ment å antyde at mennesker knyttet til teknologi får mer makt enn aktører knyttet til nasjonalstaten. Men de to maktene trenger ikke stå mot hverandre. Motstanden deres er mer åpenbar enn reell.

Alle tre scenariene er mulige.

De nåværende elitene ville være komfortable med scenariet med slaveri av arbeidskraft. Nye teknologier vil helt sikkert bli verktøy for mer effektiv kontroll av arbeidere og arbeidsprosesser, det vil være lettere å bestemme arbeidstempoet slik det ble brakt av Taylorismen og Fordismen på begynnelsen av det 20. århundre. Produksjonen av belter fratok arbeiderne deres autonomi i arbeidsprosessen. Plutselig kunne de ikke lenger diktere tempoet i arbeidet sitt, maskinen gjorde det for dem. Og det er ganske lett å tenke seg at kunstig intelligens vil bidra til en tilsvarende standardisering av arbeidsprosessen i kreativt arbeid, som til nå hovedsakelig har vært autonom. Som vil passe eliten.

Et utopisk samfunn uten arbeid ville derimot passet flertallet av verdens befolkning. Hvis arbeidsprosesser kunne delegeres til maskiner, tredje naturtil et autonomt system som ikke lenger trenger oss som operatører, ville vi plutselig ikke trenge å gjøre det vi ikke liker og kunne fokusere på underholdning eller familieliv.

Selvfølgelig er det argumenter for at kunstig intelligens, som skulle frigjøre oss fra arbeidets åk slik at vi får tid til kunst, fungerer så langt hovedsakelig ved å få oss alle til å jobbe hardere og hardere i løpet av at maskiner maler bilder og komponerer sanger.

Og så har vi en dystopisk verden uten jobber.

I den frihetlige fremtidsvisjonen vil den oppstå tredje natur, som vil være autonome, men de sosiale og patrimonielle forholdene slik vi kjenner dem i dag vil forbli bevart. Tilgang til ressurser vil bli bestemt av tidligere eierskap eller politisk makt til å tilegne seg disse ressursene. Men å forestille seg at vi skal skape en verden der ingen må jobbe for å reprodusere den verden, og samtidig institusjonene for privat eiendom og eiendomsrett vil forbli der, virker for meg fryktelig naivt.

Det er som å forestille seg på 1700-tallet at industrialiseringen vil komme, men vi vil forbli i et føydalsamfunn. Endringer i politiske og økonomiske relasjoner fører nødvendigvis til endringer i samfunnet og dets institusjoner.

Det gjenstår å se hvem som vil tjene på en slik endring, hvem som vil kunne fremme sin agenda, hevde seg politisk. I motsetning til sosiale strukturer, bestemmer teknologi absolutt ikke dette, og det kan kanskje ikke ende i denne dystopien.

I to hundre, kanskje tre hundre år har vi vært vant til å bygge vår identitet rundt arbeid. Hva vi gjør definerer hvem vi er. Men på sekstitallet av forrige århundre begynte ting å endre seg. Vi har sluttet å bygge vår identitet kun på det vi gjør, men også på det vi forbruker. Hvis vi bruker en Adidas- eller Nike-genser. Forbruk har blitt et spørsmål om kultur og identitet. Og måten vi skaper identiteter på kan forventes å fortsette å forvandle seg. Dette kan for eksempel være hvordan vi skal lage underholdende innhold for andre på sosiale nettverk.

Uansett er verket allerede skjøvet ut av identitetsskaping. Gradvis sluttet det å være en verdensskapende aktivitet, vi har ikke lenger ambisjoner om å bruke den til å transformere verden rundt oss. I dag er det mye mer basert på prinsippet om fortjeneste, hvor vi rett og slett beviser for andre at vi fortjener en del av den sosialt produserte rikdommen.

Tross alt kan selv dagens politiske kamp på identitetsfeltet, fremveksten av populistiske bevegelser, være en av konsekvensene av arbeidet med å finne nye kilder til egen selvforståelse, selvoppfatning og/eller selvvurdering.