Etter slutten av andre verdenskrig forble sikkerhetssituasjonen i Europa anspent. Sovjetunionen begynte å danne sin regjerende blokk, spenningen vokste mellom Sovjetunionen og Tyrkia over bruken av Svartehavsstredet. En borgerkrig raser i Hellas mellom kommunister og konservative, støttet militært og materielt av Storbritannia. Man fryktet at kommunismen fra Hellas og Jugoslavia skulle spre seg til Italia, som var under en komplisert transformasjon etter krigen. Dessuten forble spørsmålet om Trieste fortsatt uløst. Til slutt hang det spørsmålstegn over Tysklands fremtidige politiske og økonomiske utvikling.

Inneslutning av kommunismen

I en slik situasjon oppsto naturlig nok hensyn om en eller annen form for å sikre kollektiv sikkerhet, som spesielt ble diskutert av representanter for Storbritannia, Frankrike og Benelux-landene. Det første trinnet var undertegningen av den anglo-franske traktaten om allianse og gjensidig bistand i Dunkirk 4. mars 1947. Avtalen var i hovedsak rettet mot å sikre militært samarbeid mellom de to landene i tilfelle en ny konflikt med Tyskland. Samtidig ble imidlertid muligheten for defensivt samarbeid mot USSR vurdert. Arbeidet med å styrke det militære samarbeidet mellom de to statene var blant annet basert på usikkerheten om USAs oppførsel ved en ny krig.

Deres klare standpunkt kom bare en uke etter signeringen av den fransk-britiske avtalen, da presidenten Harry S. Truman i kongressen kunngjorde han en politikk for «begrensning av kommunismen». Dette skulle hovedsakelig bestå av den politiske og økonomiske isolasjonen av de kommunistiske landene. Det var også knyttet til økonomisk bistand til stater truet av økende indoktrinering med marxistisk ideologi. Trumans løfte om å «hjelpe frie mennesker overalt» signaliserte at USA hadde til hensikt å forbli en viktig aktør på den internasjonale scenen etter slutten av andre verdenskrig. I praksis betydde imidlertid linjen med å begrense kommunismen også at USA effektivt støttet udemokratiske regimer i deres kamp mot ytre venstre.

Nye medlemmer

I mars 1948 utvidet Dunkirk-alliansen seg til Benelux-statene – på grunnlag av Brussel-traktaten ble den opprettet Western Union, hvor en av pilarene har blitt en felles militærstrategi. Den ble opprettet i september samme år Western Unions forsvarsorganisasjon (Western Union Defence Organization, WUDO). I fredstid ble organisasjonen ledet av en komité sammensatt av medlemslandenes utenriksministre. Praktiske militære spørsmål ble løst av en komité av stabssjefer, ledet av en feltmarskalk Bernard Montgomery. Generalforsamlinger ble holdt på det franske Chateau de Fontainebleau, og siden 1949 har WUDO-hærene holdt fellesøvelser.

Samtidig startet operasjonen gladio, fokusert på å forberede strukturer for gjennomføring av geriljakrigføring på eget territorium i tilfelle en sovjetisk invasjon. I denne forstand brukte WUDO erfaringene til anti-nazistiske motstandsorganisasjoner. Etterretningsbyråer fortsatte senere operasjonen Nordatlantisk allianse (North Atlantic Treaty Organization, NATO), som ble opprettet 4. april 1949 i Washington, da USA, Canada, Portugal, Italia, Danmark, Norge og Island ble med i Western Union. De nordiske landene følte seg truet av sovjetisk ekspansjon, og den italienske regjeringen hadde også grunn til å frykte utbredelsen av kommunismen. Samtidig prøvde Roma fortsatt å løse grensespørsmålet mot Jugoslavia.

Eisenhower ved roret igjen

Da Korea-krigen brøt ut i 1950, ble WUDOs organisasjonsstruktur effektivt integrert i NATO (WUDO opphørte offisielt å eksistere i desember 1951). Koreakonflikten førte til intensiverte diskusjoner om NATOs forsvarsplaner i Europa, koordinert av Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE) fra april 1951. Han sto i spissen for det. Dwight Eisenhower og fra begynnelsen av tjenestegjorde han i Paris. Etter opplevelsen av andre verdenskrig fremmet sjefen for SHAPE en enhetlig kommandolinje og forsøkte å forhindre jurisdiksjonstvister blant medlemslandsgeneraler. Til tross for konservative synspunkter som favoriserte bakkestyrker, var Eisenhower spesielt opptatt av å sikre luftoverlegenhet. Dette var også målet for den første NATO-øvelsen. Imidlertid trakk «Ike» seg snart som sjef for SHAPE fordi han bestemte seg for å stille som president ved valget i 1952.

RÅD: Der historien ble laget: det etterlengtede møtet mellom de allierte på Elben

I september 1952 ble den sivile stillingen som generalsekretær i NATO opprettet ved siden av det militære hierarkiet. Men den første innehaveren av kontoret var en profesjonell soldat, den britiske generalen Baron Hastings Ismay (1887–1965), tidligere personlig militærrådgiver for Winston Churchill. I hans tid startet NATOs militærøvelser i Middelhavet og Skandinavia og SHAPEs firekommandostruktur for Nord (Oslo), Sentrum (Fontainebleau), Sør (Paris/Napoli) og Middelhavet (Malta) ble etablert.

Fullføring: Allianse mot Stalin: vanskelig opprinnelse og vanskelig begynnelse av NATO (2) (slipp torsdag 24. august)