I spissen for den svenske PEN-klubben møtte du Václav Havel, Bohumil Hrabal, Jiří Gruša eller Milan Kundera før 1989. Hvordan husker du?

Rekkefølge. Det er fra dette vendepunktet for oss at jeg har dype erfaringer med protestaksjoner organisert i internasjonal målestokk. Minner om møter med interessante forfattere som også var uforglemmelige personligheter er dypt forankret i minnet mitt. Jeg fikk muligheten til å lese verkene deres oversatt av utenlandske forlag.

Jeg husker også godt fru Milada Blekastadová, som var medlem av Norsk PEN-klubb og som bygde broer mellom norsk og tsjekkisk kultur hele livet. Hun var fra Praha og jeg slukte de norske oversettelsene hennes av Ivan Klíma, Ludvík Vaculík eller Václav Havel. Jeg kjente sentral-Europas skjebne i disse bøkene og reiste håpet om et forent Europa.

Har du frem til i dag beholdt troen på litteraturens kraft og forfatternes solidaritet?

I dag som da forsvarer PEN-klubben utrettelig de forfulgte og de som kjemper for ytringsfrihet, uavhengig av opphav eller religion. Den representerer romanforfattere, dramatikere, poeter, forleggere, journalister, essayister og oversettere. Litteraturens kraft? Etter min mening er det ikke noe kraftigere enn det skrevne ord.

Betydningen av ordet er etter min mening ufattelig. Selv i den vestlige verden, som i dag hengir seg til mange ting i forenkling, overfladiskhet og banalitet. Men jeg tror absolutt ikke på forfattere som ledere, statsmenn, presidenter og politikere. Deres oppgave er å undersøke verden og se kritisk på maktforhold, ikke å være maktbærer.

I førtiårene flyttet du til Norge og endret livsstilen din drastisk. Hva fikk deg til å trekke deg tilbake til intimitet?

I to tiår sto jeg som en bevisst intellektuell på humanismens barrikader. Jeg tenkte og analyserte kulturelle og filosofiske ideer, formulerte de riktige ordene i skrevne tekster og uttalte dem i offentlige taler. Så en morgen våknet jeg og kunne ikke la være å tenke at noe var galt med meg. Gradvis innså jeg at mitt eget oppblåste ego hindret meg i å få tilgang til sannheten, at jeg var full, selvsentrert, full med et vedvarende ønske om å være den gode.

Jeg bestemte meg for å forlate det offentlige liv, for å gjøre plass for endeløse begivenhetsrike reiser fra land til land og fra kontinent til kontinent. Jeg gikk tilbake til det jeg elsket hele livet. Fordyp deg i målrettet lesing og skriving. Jeg måtte møysommelig frigjøre meg fra en rekke kontrakter. Jeg ble skilt og startet et rolig og diskret liv.

Så møtte jeg Anette. Vi bestemte oss for å bo i Norge og stifte familie. Vi fikk tre barn i rask rekkefølge, og vi viet all vår tid til dem. Tross alt er perioden når barn er små så fryktelig kort. Vi ønsket å gripe muligheten når en forelder kan gi barna sine syn på verden og verdiene de anser som viktige, videre.

Sønnene mine er nå voksne, to studerer i utlandet, men forholdet vårt er intenst. Jeg har ikke lagt ut noe på lenge, jeg noterer bare tankene mine. Det er tydelig at båndene som forener og splitter mennesker aldri har sluttet å interessere og begeistre meg.

Du flyttet til Norge for tjuefem år siden. Hvordan ble du norsk forfatter?

På et møte i en vennekrets lot jeg munnen vandre og fortalte en historie som hadde opptatt meg i mange år. Dette blir min neste roman, sa jeg tilfeldig. Dagen etter ble jeg oppringt av en litterær agent som sa at han ønsket å lese boken og selge den over hele verden. Jeg gispet, jeg hadde ikke en strek. Jeg løy og sa at skriveren min var ødelagt, men jeg tar kontakt neste uke. Uken etter sendte jeg ham de ti første sidene av det som skulle bli min roman The Elixir of Immortality. Jeg låste meg inne i en hytte i noen uker, og på seks måneder leverte jeg en tekst på syv hundre sider, som er oversatt til atten språk og skal publiseres på tsjekkisk neste år.

Romanen The Elixir of Immortality ble utgitt i 2012. The Mosaic of Fates begynner i Portugal og fanger åtte århundrer med jødisk historie gjennom kulturelle og geografiske koordinater. De siste scenene i romanen har fanget oppmerksomheten til kritikere, fortelleren, som har mistet evnen til å snakke på grunn av en traumatisk barndomsopplevelse, søker etter stemmen sin i eldgamle dokumenter.

Jeg innrømmer at jeg skrev det siste kapittelet først. En gang ønsket jeg å fordype meg profesjonelt i arbeidet til filosofen og etikeren Baruch Spinoza, men i stedet for et forskningsresultat viser det seg å være en roman, fordi fortellingen og deres sammenheng i kulturnettverket mennesket fascinerer og absorberer meg. I følge jødisk tradisjon består hele verden av trettiseks historier, boken min skildrer trettiseks generasjoner av Spinoza-familien.

Din andre roman, Aurelia, fikk også mye oppmerksomhet. Handlingen begynner i Bratislava, så det er en annen forbindelse til Sentral-Europa.

Aurelia er skrevet i en annen stil og med en helt annen hensikt. Dette er historien om min bestemor, som jeg besøkte i USA da hun praktisk talt lå på dødsleiet. Hun kjente meg ikke igjen, hun trodde hun besøkte sønnen min, faren min, som hun måtte forlate umiddelbart etter fødselen.

Da hun startet en ny familie, forble han anonym og møtte aldri foreldrene sine. Som voksen mottok han et avslagsbrev fra moren sin slik at han ikke skulle plage sin nye familie med sin eksistens. Det var veldig tragisk og faktisk uvanlig i en tid da folk iherdig søkte etter å finne ut om deres kjære hadde overlevd krig, fangenskap, Holocaust.

Jeg er en person på 1900-tallet, og jeg må trekke konklusjoner fra det. Det var en fantastisk tid med dens oppdagelser og oppfinnelser, dens tekniske og medisinske fremskritt. Men det var også det mest bestialistiske århundre, da kriger og Holocaust presset oss inn i en avgrunn av grusomhet og barbari som tidligere var utenkelig.

Hva betyr skaperverket for deg?

Når jeg begynner å skrive, har jeg bare en vag idé om struktur, lenge døde mennesker virvler rundt hodet mitt og hvisker til meg at det er min plikt å rapportere deres skjebne, deres meninger, deres erfaringer og deres erfaringer, deres seire og deres nederlag. Akkurat som jøder inntil nylig leste Talmud for å søke Gud i den, leser vi i dag historier for å søke oss selv, vår vei, våre røtter og vårt oppdrag. Mitt oppdrag er å fortelle historier, å koble menneskeskjebner, å utvikle fantasi og fiksjon. Jeg er en løgner, om du vil, som mange har vært før meg. Jeg forteller historier fordi det gjør et menneske til et menneske.

(Forfatteren er oversetter)