Siden Polhavet hovedsakelig består av internasjonalt farvann, kan i teorien ethvert lands flåte operere der. I praksis har stater med kystlinje direkte i Arktis en betydelig fordel; navigering mellom isbreer krever langsiktig praksis og flere tiår med erfaring. Som et resultat er gruppen av personer som er interessert i å bruke Arktis redusert til «de fem store»: Norge, Danmark (på grunn av Grønland), Canada, USA og Russland. Den potensielle sjette spilleren, Island, er for liten til å spille samme rolle som de andre i denne globale isligaen. Men dette er heller ikke ubetydelig, da islandske havner og infrastruktur kan betjene skip fra andre land godt.

Tradisjonen med militær bruk av Arktis går tilbake til andre verdenskrig. De allierte hadde et forsprang og fraktet krigsmateriell til Murmansk og andre sovjetiske polarhavner ved hjelp av lange konvoier. Arktis var også nyttig for å forutsi været, fordi noen fenomener som kan brukes til å forutsi fremtidig vær i Europa oppstår her noen dager tidligere. Dette er grunnen til at tyskerne også forsøkte å bygge hemmelige værstasjoner på de arktiske kystene. Den fjerneste av disse var på de sovjetiske øyene Franz Josef Land og ble aldri oppdaget av sovjeterne. Etter et års drift måtte mannskapet evakueres med ubåt fordi soldatene ble syke etter å ha spist bjørnekjøtt.

Etter andre verdenskrig slapp ikke selv Arktis unna våpenkappløpet mellom øst- og vestblokken. Sovjeterne brukte de arktiske ødemarkene som atomskytefelt, og i oktober 1961 detonerte de tidenes største atombombe, Cara-bomben, på New Earth-øygruppen. Militære baser begynte å utvikle seg selv i den frosne tundraen nord på det amerikanske kontinentet. En av de største, Thule, ligger på Nord-Grønland. Omtrent fem hundre soldater tjener her selv om vinteren.

Under den kalde krigen var Arktis et sterkt bevoktet område, da de korteste rutene for missilangrep mellom supermaktene gikk gjennom Nordpolen; jo kortere rute, jo kortere flytid, jo kortere tid trengs for å varsle målbyer om en forestående atombombing. Etter 1989 ble arktisk infrastruktur redusert av budsjettmessige årsaker og kun de største basene var i drift. På russisk side var reduksjonene større.

Perioden med politisk tø etter Sovjetunionens fall tok imidlertid definitivt slutt i 2014, etter Russlands annektering av Krim. I det fjerne nord er store militærøvelser gjenopptatt. I Norge perfeksjonerer amerikanske soldater sine kampteknikker under arktiske forhold, mens Russland styrker sin nordflåte og gjenoppretter sine lenge stengte sovjetiske baser. Etter den russiske invasjonen av Ukraina sluttet Arktisk Råd, det viktigste politiske organet med ansvar for å koordinere interessene til alle nordiske land, å møtes. Siden har han kommunisert med sinte utsendelser – eller annet.

Allerede i april 2021 ble en av hovedkommunikasjonskablene mellom den norske skjærgården på Svalbard og det norske fastlandet kuttet. Det kan alltid være et uhell, kablene kan bli skadet selv utilsiktet. Men i januar 2023 mistet nordmennene nok en viktig kabel; og dette virker ikke lenger som en tilfeldighet, fordi Svalbard er hjemsted for en av NATOs største satellittkommunikasjonsbaser, som opprettholder kontakten med polare satellitter.

Du kan lese hele teksten på EKKO PRIME eller fra onsdag kl 18.00 i den digitale versjonen av bladet. Fra torsdag er også den trykte utgaven av Týdeník Echo til salgs på standene. Ukentlig ekko hvis du kan abonnere fra 249 kroner per måned her.