/Fra vår spesialkorrespondent/

Under normale omstendigheter tar reisen mindre enn to timer. Turister elsker det fordi det er storslått utsikt på hver sving: taggete daler, fjellrygger, landsbyer og byer fulle av hus med fargerike dører.

Søndag, bare et døgn etter det ødeleggende jordskjelvet som rammet denne delen av Marokko, kjører vi fra Marrakech til den lille byen Talat N’Yaaqoub i fem og en halv time. Episenteret for jordskjelvet, som så langt har drept mer enn 2800 mennesker, var bare noen få titalls kilometer unna. Den eneste smale veien som fører til landsbyen er nå skadet, på steder som fortsatt er begravet. På en eller annen måte må jeg manuelt kaste stein slik at vi kan komme gjennom. Bygdefolket står i veikanten og viser munnen.

«De er folk fra de omkringliggende fjellbygdene. De er sultne, de har ikke vann. Tilførselen fungerer tydeligvis ikke, forklarer sjåføren Rašíd, som snakker med dem.

Tenåringer på motorsykler lastet med vann og matpakker passerer oss. Dette er for tiden den raskeste og mest effektive formen for hjelp. Når en pakke kjeks åpnes i veikanten, renner barna over og forsvinner på et øyeblikk.

Å levere bistand til de mest berørte landsbyene er en stor utfordring på grunn av den enkle adkomstveien. Selv ambulanser har dem. De venter i lange minutter i trafikkork til enveisruten er «frakoblet». Dette er kanskje også grunnen til at den marokkanske regjeringen ikke ba om hjelp fra utenlandske lag, spesielt tsjekkiske. Det er vanskelig å nå de berørte områdene.

Hvilken rute fulgte Seznam Správ-journalisten?

Vi ankommer byen Talat N’Yaaqoub etter at 40 timer har gått siden jordskjelvet.

Til å begynne med nøler jeg med å tro det jeg ser. Hjernen kan ikke absorbere det. Så mange fleretasjes hus kollapset. Noen falt rett ned i dalen. Hytta med rosa front ser ut som om noen har kuttet den diagonalt og kastet halvparten av den. Av bygningene til butikker, restauranter eller frisører er det bare perimetermurverket som gjenstår. Det er en haug med betong fra bensinstasjonen og taket på hyllene kommer til å falle av når som helst. Det gjensto bare et skilt og noen få dekk fra bilservicen. Kun frontveggen på postbygningen. Og slik ser alle de lange gatene ut.

Familier som klarte å flykte fra hjemmene sine er rundt ruinene. De klemmer og gråter. Andre steder jobber de raskt og energisk. Det er fortsatt mennesker under ruinene, eller rettere sagt bare kroppene deres. Ifølge redningsmenn er sjansene for å finne overlevende minimale.

En mann i en gul T-skjorte skynder seg mot meg og inviterer meg på utmerket engelsk til å følge ham. Vi krysser steinhauger, en revet hangar og kommer til en annen gate – nå gammel. Det sies at her sto familiehus med nydelig utsikt over elva og dalen. Det er ikke mange igjen. La oss gå videre til den siste.

«Det var fødestedet mitt. Min mor og far er fortsatt et sted under ruinene. Vi jobber hardt for å finne dem og få dem ut. Men vi har bare bare hender. Se på dem,” sa han raskt, rørt og sint, og viste de støvete, hardhårede håndflatene.

«Vi har ingen verktøy. Myndighetene hjelper oss ikke med noe. Uten noe. Søker. Fordømte helikoptre sirkler over oss og tar bilder av folks lidelser, men det er alt de gjør. Hva skal vi grave ruinene med? Hender? Dette er en stor skam og en skam for vår regjering», siver det oppsamlede sinnet og stresset ut av ham.

Han heter Jamal, er 36 år, bor i Marrakech og jobber innen telekommunikasjon. Etter jordskjelvet dro han umiddelbart for å se foreldrene sine.

«Jeg fant ingenting. Bare denne steinhaugen. kan du lukte den? Det lukter død, lik. Jeg har det vondt…», bryter stemmen hans. Så trekker han pusten og fortsetter. Så spør jeg deg om noe? Skriv det ned. Hva ser du her? La verden få vite hva som skjedde her, at vi trenger hjelp og at myndighetene ikke hjelper oss. Her bor det flere tusen mennesker, de trenger hjelp og ingenting skjer, sier han.

Når jeg lover å følge opp, vender Jamal tilbake til ruinene, og kaster restene av murverk, uhuggede bjelker, steiner og møbler for hånd. Et sted nedenfor er hans mor og far.

Men Jamals beskrivelse av situasjonen er ikke helt nøyaktig. Noen hundre meter unna, i et stort rom, er det en base for redningsmenn, brannmenn, leger og militæret. Det er flere titalls biler og flere ambulanser. Sannheten er at tungt utstyr er sjelden å se her. Det er vanskelig å få henne hit. Redningsarbeidere bruker spader, jernstenger, men også hovedsakelig egne hender.

Antallet kollapsede bygninger er så stort at de ikke har sjanse til å hjelpe overalt og alle. Jeg observerer en gruppe på rundt ti redningsmenn som bruker en slegge for å bryte opp enorme betongbiter fra en gammel bygning. De får frem den livløse kroppen til en eldre kvinne. De pakker ham inn i laken og tepper, legger ham på en båre og bærer ham til ambulansen. Jeg observerer også denne scenen andre steder.

En lastebil med forsyninger kommer. Frivillige deler ut flaskevann, yoghurtdrikker, småkaker, brød og godbiter. Det er folk foran bilen. Men snart tar forsyningene slutt og de overlevende vender tilbake til skyggene. Temperaturen er kvelende, over 30 grader.

Jeg går rundt i byen og overalt er det en konsentrasjon av tristhet.

Jeg er overrasket over hvor villige folk er til å dele sin ulykkelighet med meg. For eksempel Nora, tjuetre år gammel. Han snakker ikke engelsk, og en ung mann som går forbi hjelper meg med å oversette. «Foreldrene hans, alle hans naboer og venner er døde. Han har bare en bror som bor et annet sted. Huset hennes har falt og hun vet ikke hvor hun skal gå. Det er ingen igjen i denne landsbyen», oversatte den unge mannen til grunnleggende engelsk.

En gutt på rundt åtte år, kledd i en fotballtrøye, blir koset i armene til en av kvinnene. Når han snur seg, ser jeg ansiktet hans veldig forslått med blodige blåmerker under øynene. Faren hans har også et bandasjert hode og tørket blod over øyet. Han gestikulerer for å vise meg at han og sønnen har sittet fast i ruinene av huset deres i flere timer. Han takker Allah for at han overlevde. Selv om de ikke har noe.

I skyggen av veggen sitter to unge menn, aspirerende lærere, på papiresker. Jeg setter meg ned med dem og vi snakker. Jordskjelvet overrasket dem i kantorenes sovesal under middagen. Nå ser det ut som Tower of Pisa, Italia, fleiper de.

Moroa forsvinner når de beskriver jordskjelvet som varte i omtrent ett minutt. «Så snart det begynte, la jeg og vennen min ned på bakken og begynte å be. Veggene sprakk og noen begynte å kollapse. Vi ville stikke av, men vi kom ikke gjennom døren fordi den var blokkert. Vi klarte oss å gå inn i et annet rom, men det var også umulig å komme seg ut», sier Muhammed, 21, fremtidig professor i litteratur og religion.

«Vi ble reddet av et lite hull som lyset penetrerte. Der begynte vi å grave med all kraft, og til slutt kom de ut,» sier han.

Andre kolleger satt fast inne, men lokale innbyggere hjalp dem med å komme seg ut ved hjelp av jernstenger.

Muhammed nevner flere medlærere som ikke var så heldige. For eksempel en «ny ankomst» han kjente personlig og som bodde i bygningen rett over gaten. I dag fant de liket hans.

«Så langt har 40 til 50 mennesker offisielt dødd her, hvis vi teller de som allerede har funnet likene,» sier Muhammed. Men det endelige antallet ofre vil være mye høyere.

Hva vil han gjøre? Vente. Alle personlige eiendeler, inkludert en bærbar PC, klær og dokumenter, ble forlatt i ruinene av kantorens sovesal. Det er farlig å gå inn, så de sitter bare her og venter. De venter på noe.

Klokken er åtte om kvelden. Sjåføren som tok meg hit dro for lenge siden. Det ble for mye for ham. Jeg går ombord på den siste minibussen til Marrakech og oppfyller løftet jeg ga Jamal. Jeg skriver at innbyggerne i kommunen Talat N’Yaaqoub roper etter hjelp.