Det er virkelig ikke et svimlende antall katastrofale monsterfilmer (søppelproduksjon til side). De siste årene har denne kategorien stort sett blitt fylt av studioet Warner Bros. og hans Monsterormer (Godzilla mot Kong, Godzilla: King of the Monsters…). Denne er nå i konkurranse i form av en film med tittelen Troll (internasjonalt Et troll). Han står bak Netflix og en norsk regissør Uthaug Roar (Bølge, gravrøver), som har designet filmen mer enn bare lokalt, fra de norske skuespillerne til filmens sentrale tema basert på norrøn mytologi.

Filmen er basert på sagn om troll, det vil si eldgamle overnaturlige vesener fra skandinavisk folklore. Et av disse trollene vekkes av byggingen av en ny høyhastighetsbane midt i den norske fjellheimen, i Dovre-regionen. Den norske regjeringen ledet av statsministeren (Anneke von der Lippe) må plutselig møte en trussel de bare kjente fra eventyr og myter. Paleontolog Nora Tidemann (Ine Marie Wilmann), som sammen med viseminister Andreas (Kim Falck), en hærkaptein (Mads Sjogard Pettersen) og faren hans er besatt av legender (Gard B. Eidsvold) må løse et problem i form av en gigantisk og ustoppelig levende myte.

Har du hørt en lignende synopsis flere ganger? Du er ikke alene. Tross alt opererer flertallet av kjente katastrofale monster-blockbusters på samme prinsipp. Troll i så henseende minner den mest om Emmerichs verk Godzilla ikke bare av beskrivelsen av handlingen, men også av dens struktur, så vel som karakteriseringen av karakterene. Det er representanter for hæren som foretrekker å løse alt med makt og likvidering. Hovedpersonen er en pragmatisk og rasjonell ekspert som ikke lar seg omfavne av regjeringens protokoll. Det er også en raring som hadde rett hele tiden, men som ble ansett som gal av andre. Og til slutt en morsom smokk i form av en fraværende og uerfaren assistent, som likevel finner mot til rett tid.

Troll kan derfor betegnes som «norsk» uten å angre Godzilla«. Roar Uthaug bygger filmen på etablerte prosedyrer, den byr ikke på noen vesentlig vri eller modernisering av sjangeren. Den prøver ikke engang å få til noen interessante bilder eller actiontriks. Kort sagt følger den lederne som har blitt stilt opp av flere filmer av samme sjanger før og blir der fra start til slutt.Men hvor ille er det?

Svaret er: «Omtrent halvparten.» På grunn av sin høye forutsigbarhet og plot kan filmen ikke få stor ros, men den kan heller ikke kritiseres for noe grunnleggende. Alt går relativt som det skal, det er alltid noe som skjer og seeren vil absolutt ikke sovne mens han ser filmen. Tempoet er flytende og alt klarte å passe på under to timer (nærmere bestemt på 1 time og 41 minutter), noe som absolutt er en fordel for så overfladisk underholdning. I tillegg er regissøren godt hjulpet av skjønnheten i norsk natur, som er vakker å se på og på en behagelig måte utfyller atmosfæren. Hele første halvdel av filmen er ganske underholdende, også takket være at den lokale folkloren og mytologien fungerer, og norsk folkelitteratur er ennå ikke uttømt av Hollywood. Manuset bruker det ganske ofte, noe som er til ære.

Netflix

Troll (2022)

Mindre underholdende er andre halvdel, hvor det paradoksalt nok foregår mest action. Dessverre er dette ganske svake moduser innenfor en enkelt scene, og finalen i Oslo byr på verken nok ødeleggelse eller nok historieintelligens. Filmen klarer i hvert fall å selge sine menneskelige karakterer bedre enn for eksempel de nevnte Monsterormer filmer. Representantene for homo sapiens er ikke her i antall, og selv om de ikke på noen måte er interessante eller sofistikerte, påtar de seg ikke rollen som passive observatører, slik det er vanlig blant deres søskenbarn ​Hollywood.

Følgelig er det det Troll Katastrofal monsterfilm fra malen. Roar Uthaug har tatt et utprøvd og kjent konsept i årevis, integrert det i norrøn mytologi og presenterer oss for et stort steintroll som utgjør en trussel mot mennesker og må elimineres. Til dette la filmen noen avsløringer om mytologi, modellerte (men målbevisste) karakterer, pene bilder av norsk natur og en dyptgående tilnærming til sjangeren. Resultatet er en Emmerich-størrelse, kun fra Norge og med en steinkjempe i stedet for en undervannsdinosaur. Dessverre for filmen klarte ikke forfatterne å finne på noe annet. Troll Det er bare «trinn». Ingen ikonisk klisjé, ingen overraskende vri. Teknisk mestret, men lite kreativ og bruker utdaterte arbeidsprosedyrer. Det vil passere for en sofa, men det vil absolutt ikke bli husket.