«Selvfølgelig trodde jeg ikke engang at jeg skulle bli på landslaget så lenge» sier han i neste episode av Hyundai Repre Talk.

Hvorfor heter den medisinske forsyningsboksen Nagano?

I 1998 var jeg med skilaget i Nagano-OL. Ski var en middelmådig sport, det fantes ingen sånn boks, så jeg lånte den av fotballforbundet. Den har et Nagano-klistremerke, for der var alt strengt kontrollert og hvert bagasjestykke måtte akkrediteres med et klistremerke. Denne kassen har fortsatt Nagano-klistremerket på seg, selv om den er fillete og i dårlig stand.

OL i Nagano må ha vært en stor opplevelse, ikke sant?

Selv om jeg ikke var der med hockeyspillerne, opplevde vi alle hockeystemningen. Det var et ekstraordinært hockeylag. Og så turen fra Nagano til Praha… Heldigvis fløy jeg ikke med dem, men vi var med dem på flyplassen og stemningen var god. Jeg så hvor glade disse gutta, som allerede var veldig viktige i hockey på den tiden, var med suksessen de hadde oppnådd. Det var den største suksessen for tsjekkisk idrett ved de olympiske leker.

Er det forskjell på Petr Krejčí for tjueåtte år siden og i dag?

Enorm! Når jeg løp, var ingen massasjeapparat nok for meg. Jeg pleide å gå lange løpeturer med spillerne når vi var på treningsleir. Jeg løp med vilje for ikke å være først og ikke bli skjelt ut for å løpe for fort. Så jeg la de beste løperne ved siden av meg. De fleste av dem var Pavel Nedvěd eller Jirka Štajner. Så han røykte litt, men han løp fantastisk. Vel, i dag er jeg glad for å løpe mot spilleren på banen i fritt tempo, men jeg tar meg alltid opp på en eller annen måte.

Sprang du virkelig bra?

I 1973 og 1974 var jeg på friidrettslandslaget. Jeg løp åtte hundre meter og min personlige rekord er 1:48,2. Jeg kunne løpe, men litt etter litt ble situasjonen verre.

Hvordan endte du opp med å jobbe på fotballandslaget?

Du må være heldig i livet. Tidligere har jeg jobbet lenge med landslaget i langrenn. Jeg har alltid hatt en forbindelse med sport. Og da jeg begynte på Central Military Hospital, etter det tsjekkiske landslagets mislykkede kamp i Luxembourg i 1995, spurte František Chvalovský, daværende president i fotballforbundet, meg om jeg var villig og i stand til å akseptere stillingen som lege for en fotballspiller. Det var to ortopeder da: professor Cech og doktor Váchal. Det må ha vært et mestertrekk fordi resultatene har blitt bedre siden den gang. Men selvfølgelig sier jeg det på spøk.

Fikk det da opp for deg at du blir en del av landslaget i 2023 og skal ha 300 kamper under beltet?

Vi tenker ikke så langt frem, men da jeg tok denne posisjonen ville jeg gi alt jeg kunne. Da er det håp om lang levetid. Men det skulle bli tjueåtte år og tre hundre kamper, jeg hadde selvfølgelig ikke tenkt på det.

Husker du fortsatt den første kampen?

august 1995, kamp i Norge. Nordmennene hadde en enorm ledelse i gruppen og vi kunne ikke tape der. Vi har skutt der, så de har ikke fått opprykk ennå. På den tiden gikk det rykter om at de allerede hadde kjøpt flybilletter til England og bestilte hotell. På fjorten dager fant omkampen mot Letná sted, jeg så bare deler av den kampen, fordi de sparket Pavel Kuk, som måtte legges inn på sykehus. Nordmennene ble nervøse etter denne kampen og kom til slutt ikke videre.

Hvem er den største skurken som lider?

Det er vanskelig å vurdere. Men jeg fant alltid spillere som, når de lå på gresset, løp fort fordi jeg visste at noe virkelig skjedde. Og når andre lå der, visste jeg at jeg ikke trengte å skynde meg mer. Blant de nåværende spillerne beundrer jeg Vladimír Coufal mest, som er et fantastisk idol. Han legger alltid igjen absolutt alt på banen.

Er du ikke noen ganger redd for å skli i halvstøvler og på vått gress når du løper mot en skadet spiller?

Når jeg løper, forventer jeg ikke å falle. Men det skjedde med meg en gang, det var i České Budějovice, da jeg unngikk dommeren og forstuet ankelen. På den tiden var Petr Novák med meg som annen lege. Det var første gang i historien at vi byttet lege. Benet mitt var så dårlig at jeg måtte bytte det.

Da du behandlet en blodig Patrik Schick under kampen mot Kroatia ved EM 2020, ble det laget et kjent bilde. Patrik Schick forsøkte deretter umiddelbart på straffen. Hvordan husker du dette øyeblikket?

Vi fløy til ham, nesen hans blødde. En blodig spiller kan ikke spille. Vi stappet vattpinner opp i nesen hans for å hindre at den blør. På det tidspunktet visste vi ikke at det ville komme en straff, men dommeren løp for å se videoen. Og Patrik sa til meg: «Hei, det kommer en straff!» Jeg sa: «Hva i helvete skal skje?» Patriks skjorte var også dekket av blod. Dommeren sa at det var straffe og Patrik ville gå for det. Jeg besvimte. De var på utkikk etter en ny trøye slik at han skulle ha en ren trøye. Og han gikk for å ta en straffe, noe som ikke er veldig vanlig i fotball at en fornærmet spiller går og tar et spark. Men Paťa trodde så mye på det at han sendte ham dit med fullstendig suverenitet. En liten stein falt fra hjertet mitt.

Du har kjent alle trenerne i en egen landslagshistorie. Er det forskjell mellom dem i måten de henvender seg til helse og leger på?

Jeg har kjent elleve trenere. Jeg må si at jeg ikke har møtt noen som ikke respekterte våre medisinske avgjørelser. Noen ganger biter de det med mer motstand, men de har også en interesse i at vi ikke skal skade spillerne. De respekterte alltid våre avgjørelser. Ikke en eneste gang følte jeg at de ikke tok oss på alvor.

Føler du deg presset når en spiller eller trener roper til deg om å skynde deg, for å komme tilbake på banen?

Nei, jeg må alltid opptre på en måte som gjør at jeg føler at jeg ikke kommer til å gjøre en medisinsk feil og at jeg vil ta vare på spilleren slik at han har det helt fint. Hvis det ikke passer godt, lar vi det bare byttes ut. Jeg aksepterer ikke dette presset. Spillerhelse er en prioritet. Dette skjedde ikke med meg da jeg viste turnustreneren at noen diskuterte det eller kranglet om det. Det er et spørsmål om gjensidig tillit. Trenerne har mye tillit til oss, og det er bra.

Du vant sølv i England i 1996, semifinalen i Portugal i 2004 og den historiske deltakelsen i VM i 2006. Hvilken prestasjon husker du mest?

Det var helt andre mesterskap. I 1996 dro vi til England som komplette idioter. Null sjanse. Til slutt oppnådde vi den største suksessen i historien til det uavhengige tsjekkiske landslaget der. Stemningen var god fordi alle var der for å oppmuntre oss. Det var en stor opplevelse for meg. Men en enda større turnering fant sted i 2004 i Portugal, da vi allerede hadde større ambisjoner. Jeg tror vi ikke vant turneringen ved en tilfeldighet og uleilighet. Vi hadde et lag der som jeg og alle fansen vil huske for alltid.

Ser ut som du er på grensen din.

Dette er fryktelig gode minner, men jeg får tårer i øynene.

Så hva er det beste minnet?

Det vakreste minnet er den beste kampen til det tsjekkiske landslaget. Og denne ble spilt i EM i Portugal mot Nederland. Vi tapte to uavgjorte kamper og den store strategen Karel Brückner bestemte at vi bare skulle spille med én forsvarsspiller. Til slutt vant vi, stemningen var utrolig og vi gikk til 16-delsfinalen. Absolutt den beste kampen jeg har vært på.

Hva med minnet om EM-finalen i 1996?

Da Dagmar Pecková sang nasjonalsangen, gikk jeg til benken med trener Dušan Uhrin. Vi stoppet, hun sang, femten tusen tsjekkere med henne. Det rystet oss, innrømmer jeg. Du skjønner, jeg er nervøs igjen.