På premieren på filmen hennes i Praha satte den polske regissøren Agnieszka Holland grensene. Filmen skildrer hendelsene som skjer selv i dag, mens vi sitter her i salen, vakkert kledd. Slutt på sitat. Flyktninggrensen til Hviterussland, den polske grensen, hvor Lukasjenko-regimet utviste syrere, afghanere og andre med løfte om at de lett kunne bli med i EU. Og også den grusomme oppførselen til den polske staten og de frivillige som hjelper den. Hovedpersonene i denne godt dokumenterte historien er medlemmene av en syrisk familie, en gammel mann, hans sønn, hans kone og hans tre barn. I Tsjekkia og kanskje lenger unna i Sverige. De nådde lykkelig frem til sine slektninger uten bestefaren, og selv Nor, en søt gutt på rundt 10 år, overlevde ikke reisen. Den kunstneriske siden av filmen så vel som regjeringens brutale angrep på den og regissøren i Polen er allerede beskrevet, men grensen gir også overbevisende bevis. På en eller annen måte er Europa fortsatt ikke i stand til å takle migrasjon, hvor lite det lærte av krisen i 2015 og hvor lite det står overfor, som en del av den rike verden og trygt, hjelpeløst, til den økende tilstrømningen av mennesker forårsaket av nye kriser. Innenriksministrene i EU-landene behandlet nok en gang migrasjon, rystet av drapet på to svensker i Brussel, begått av en angriper fra Tunisia. Asylsøknaden hans ble avslått i 2020 og han har bodd ulovlig i EU siden den gang. Myndighetene klarte ikke å utvise ham fra unionen. Ministrene var enige om at EU raskere må håndtere retur av avviste asylsøkere til opprinnelseslandene. Dette er teoretisk riktig, men praktisk talt upraktisk. Dalimil Petrilák, fra organisasjonen We Help People on the Run, påpekte i Tsjekkia at avviste asylsøkere ofte ikke har noe sted å returnere. En stor andel av migrantene kommer fra Syria, Afghanistan og Eritrea, hvor det pågår opptøyer og borgerkriger. Disse menneskene har ikke noe valg fordi det ikke er noen lovlig måte å komme inn i Europa på, sa han. Tryggere land, derimot, nekter å akseptere tilbakeføringen av sine borgere fordi det er fordelaktig for dem å få økonomiske migranter til å sende penger hjem. Og eksperter advarer om at ulovlig innvandring ikke kan stoppes ved EUs grenser fordi myndighetene fortsatt følger etter smuglere. Og fremfor alt er motivasjonen til flyktninger umålelig. Den Hollandske kinofamilien og prestinner kan ikke reise tilbake til Syria. Der raser en borgerkrig. De økende angrepene på europeiske grenser kan i hovedsak løses ved lovlig migrasjon, som ikke avgjøres av smuglere, men av europeiske land. Dette er også en teoretisk riktig løsning, men politisk umulig. Tross alt tok til og med å forhandle en ny migrasjonspakt år. Og selv om den allerede er på vei til Europaparlamentet, er dens godkjenning slett ikke sikret. På alle politiske nivåer krever populister og ekstremister med programmet «We want no migration» musikk og dette ender med kontroller ved de indre Schengen-grensene. Agnieszka Hollands film Borders vises i EU-parlamentet om noen dager. Det bør også sees av medlemmer av nasjonale parlamenter, medlemmer av regjeringer, embetsmenn og personer med innflytelse i politikk og offentlig mening, slik at de igjen kan forestille seg, i sammenheng med en utvisning, «en migrasjonsbølge eller en asylprosedyre.» mennesker som lever sin skjebne. Dette handler ikke om følelsesmessig utpressing, men rett og slett om en mer presis visjon av problemet, hvis løsning vil styrke eller ødelegge EU i sin nåværende form.