Trendene for de to valgene er like. CSU vant i Bayern og søsteren CDU i Hessen, og forsvarte sine tidligere seire i begge tilfeller. CDU i Hessen, ledet av statsministeren i delstaten Rhein, gikk til og med frem med mer enn syv prosent av stemmene og tolv mandater.

Den andre vinneren av de to regionale løpene er Alternativet for Tyskland (AfD). Hun ble nummer to i Hessen og tredje i Bayern. Det tilbakeviste dermed myten om at det var partiet til det tilbakestående og frustrerte post-dederoniske østen. Hun dro aldri dit og etter nest siste søndag har vi den i svart på hvitt i stedet.

Den tredje vinneren kan betraktes som partiet Bavarian Free Voters (FW), som vant 15,8 prosent og ble den nest sterkeste formasjonen i nasjonalforsamlingen.

En koalisjonskonkurranse av tapere

Taperne er de tre partiene i den føderale regjeringskoalisjonen, som arrangerte en merkelig konkurranse om å velge årets taper. Er det liberalerne i FDP, som forlot det bayerske parlamentet med 3 prosent og ble værende i det hessiske parlamentet med bare en tidel? Eller var det Scholz» sosialdemokrati (SPD) som registrerte de dårligste tallene som er registrert i begge land, med det gjentatte ensifrede resultatet i Bayern spesielt bemerkelsesverdig? Eller kanskje de svekkede grønne, som gjerne vil forbli i den hessiske regionale koalisjonen?

Alle tre må nå stille spørsmål ved sin samvittighet og tenke lenge og grundig over hvordan de skal gå frem. Den kritiske situasjonen oppleves hovedsakelig av FDP, som etter ti år igjen er på nippet til å forlate Forbundsdagen. Ifølge data fra en undersøkelse fra Insa Institute ønsker mer enn halvparten av velgerne tidlig valg. Tross alt vil nesten tre femtedeler av alle velgere ha dem. Bare tilhengere av SPD og De Grønne er stort sett imot.

Men vekten stopper ikke og kan ikke stoppe i jakten på årets taper. Vi må tilbake til vinneren av regionvalget. CDU og CSU er de store favorittene i det føderale valget. Vår større nabo har det ikke særlig bra økonomisk og fremtidsutsiktene er ikke akkurat rosenrøde. Dette gjenspeiles i tilbakekomsten av den «dumme stemningen», som den tsjekkiske ambassadøren i Tyskland, Tomáš Kafka, snakket om for noen dager siden i Berliner Zeitung, og i forlengelsen av regjeringens upopularitet. Ledelsen til CDU/CSU-opposisjonen er stabil mellom seks og åtte prosent. Men støtten hans overstiger ikke tretti prosent. Hun vet selv at hun ikke kan få til dette uten egnede partnere.

Som en gjerdestolpe

Og det er der hunden ligger begravet. CDU/CSU har ikke en naturlig koalisjonspartner i dag. Bayern, der de seirende sosiale kristne lett kan gjenta koalisjonen med FW, er et unntak som bare beviser regelen.

I nabolandet Hessen er situasjonen betydelig mer komplisert. CDU vil trolig stole på De Grønne igjen. Men divergerende syn på energi, miljø og innvandring er i ferd med å bli et hinder. Og med neste føderale valg vil de bli enda viktigere. Kristendemokratenes forbundsleder Friedrich Merz insisterer i sin kampanje mot regjeringen og koalisjonen med De Grønne, noe som vil være en tung belastning for ham som et symbol på den karbonfrie revolusjonen, som mange tyskere er godt klar over. . Grensene for dette samarbeidet vises faktisk av de siste dataene om sinnstilstanden i den største staten, Nordrhein-Westfalen, hvor den svart-grønne koalisjonen er i ferd med å miste tilliten fundamentalt.

Men det ville vært enda verre for Merz om den hessiske statsminister Rhein ønsket å samarbeide med SPD. Angela Merkels store koalisjoner har skapt en rekke problemer for Tyskland som samfunnet og politikerne ikke lenger vet hvordan de skal håndtere. CDU kan vanskelig demonstrere at gjentakelse av en slik misallianse ville være den beste veien for den.

Velgerne beseiret derfor i stor grad CDU og CSU. De ba dem tenke nøye gjennom hvordan (og kanskje hovedsakelig sammen med hvem) de ønsker å gjennomføre en mer rasjonell økonomisk, energi-, miljø- og europeisk, sikkerhets-, immigrasjons- og sosialpolitikk.

To veier ut av koalisjonens hengemyr

Den første mulige veien ut av fellen er det bayerske scenariet. FW-er ligner på tsjekkiske STAN-er. Dette er et nettverk av lokalpolitikere som ikke ønsker å melde seg inn i tradisjonelle eller nye partier. De skiller seg fra STAN ved sine betydelig mer konservative holdninger, knyttet til deres overveiende landlige velgermasse. I tillegg til Bayern er de representert i nasjonalforsamlingen i Rheinland-Pfalz og oppnådde mer enn 2,5 prosent ved det siste føderale valget. De styrker imidlertid gradvis sin posisjon i alle land. I Hessen får de nå 3,5 prosent av stemmene. Det er derfor ikke helt utelukket at de vil være representert i Forbundsdagen om to år. Sjansene for at FW og CDU/CSU skal sikre flertall er imidlertid null. De vil derfor trenge en ekstra partner. FDP er den første som byr på seg selv, men fremtiden og styrken er svært usikker.

Leie et alternativ?

Matematisk fungerer samarbeidet med AfD mye bedre, som i år har etablert seg godt på andreplass på alle valgmålinger og høster regionale suksesser etter hverandre. Jo mer matematisk tilfredsstillende denne varianten viser seg å være, jo mindre sannsynlig er det. AfD beskrives av media, analytikere og samfunnsvitere, ideelle organisasjoner og representanter for den politiske mainstream, inkludert de fleste representanter for CDU og CSU, som en radikal formasjon , ekstremistisk, høyreekstreme eller rett og slett nynazist. Og dette diskvalifiserer ham fra det «anstendige» samfunnet i Tyskland, til og med nesten åtti år etter krigen.

Problemet er at en stor del av den tyske velgermassen er mindre og mindre interessert i det. AfD demonstrerer til og med en slik utstøtt anti-etablissementsholdning. Han er hovedmotstanderen for alle partier fra venstre til høyre, det eneste alternativet til de ulike variantene av de svart-rød-grønn-gule koalisjonene. I østtyske land leder den popularitetsrangeringene, i vestlige land – så vel som nasjonalt – er den vanligvis nummer to. Og det vil absolutt ikke endre seg før Tyskland begynner å gjøre det mye bedre og stemningen forbedres, noe som ennå ikke er i sikte, eller noen bringer AfD inn i spillet i en eller annen form. Det vil si at før han lar henne engasjere seg i maktspill, ikke tildeler henne et større politisk ansvar, ikke gir henne rom for å forbedre seg, ikke reduserer potensialet hennes for protest.

Det vil helt sikkert nå være varseltegn og påminnelser om hendelsene på 1930-tallet, da en del av Tysklands demokratiske elite trodde de ville blidgjøre Hitler ved å gi ham en del av makten. Ja, det er en god påminnelse. Men dagens situasjon er veldig annerledes enn for nitti år siden. For det første er ikke Tyskland et beseiret og isolert land brakt i kne, men en integrert del av vestlige integrasjonsstrukturer. Til tross for nåværende vanskeligheter, er landet fortsatt en ekstremt rik, velstående og sosialt sammenhengende stat, involvert i internasjonal handel. Til tross for noe tap av tillit representerer Tysklands store partier fortsatt rundt tre fjerdedeler av velgerne. AfD er absolutt ikke NSDAP og Tino Chrupalla er absolutt ikke Hitler. Og det kunne fortsette slik.

Før det er for sent

På den annen side er det på høy tid å endre noe i forholdet mellom den tyske politiske bevegelsen og AfD. Så lenge det er tid og til er Alternativet virkelig den sterkeste formasjonen. Da kan det være for sent. Eksempler fra Østerrike, Slovakia, Polen, Italia, Nederland, Danmark, Norge, Finland og Sverige viser hvor viktig det er å involvere demonstranter og populister i maktsyklusen. Det som følger er enten deres moderering og etablering i systemet, eller deres splittelse og generelle svekkelse. Andre eksempler, som Frankrike eller forbundsstater som Brandenburg, Thüringen og Sachsen-Anhalt, viser tvert imot hva som kan skje når populister holder seg utenfor «systemet» og bare venter på sin sjanse.

Samtidig er det riktig at de mange temaene og aksentene som AfD-politikere bringer til den tyske scenen ikke kan ignoreres. De er ekte og mange velgere opplever dem faktisk. Å ignorere dem betyr unødvendig å presse mange velgere inn i klørne til desinformasjonsscener, konspirasjonsteorier og protestbevegelser, og dette er kanskje den største trusselen mot Tysklands demokratiske modell etter krigen. Jo raskere de tyske partiene – og først og fremst CDU/CSU – blir klar over alt dette, jo større sannsynlighet er det for at de virkelig vil frede AfD.