Sist gang Kreml angrep Finland, satte det inn stridsvogner og jagerfly. Åtti år senere er en minibuss nok for ham. Russiske myndigheter tar 55 asylsøkere fra den nå stengte Salla-grenseovergangen til det siste åpne Lotta-sjekkpunktet helt i nord, nær Murmansk.

Bildene er hjerteskjærende: Desperate mennesker fra Somalia, Irak og Syria står i minusgrader bare noen hundre meter fra et av de tryggeste og best drevne landene i verden. Men alt dette er et kynisk plot. Russland (og dets satrapy Hviterussland) bruker dem som bønder i det geopolitiske spillet det har spilt i årevis mot Finland, Norge, de baltiske statene og Polen.

Hovedmålet er å fremstille disse landene som grusomme og hyklerske fordi de avviser mennesker hvis asylsøknad i det minste fortjener en rettferdig rettergang under loven. Det andre og viktigere målet er å skape politisk spenning. Medfølende aktivister er på vei til grensen for å hjelpe. Kritikere hevder lett at hvis destinasjonslandene trekker seg tilbake og gjør et unntak av humanitære årsaker, vil antallet flyktninger øke fra titalls til hundrevis til tusenvis. Tilliten til statsforvaltningen er rystet. Bekymringene øker for Russlands kapasitet til å skape kaos.

Kreml bruker to relaterte faktorer. En av dem er kaoset og elendigheten i landene i Sør- og Øst-Europa, som skaper migrasjonspress. Kreml er også årsaken til dette kaoset og elendigheten i noen tilfeller. Den andre faktoren er de europeiske velgernes frykt for at migrasjon vil lamme landet deres økonomisk og sosialt og destabilisere det. En del av denne bekymringen kan tilskrives russisk propaganda. Men ikke de fleste av dem. Ved å ta opp disse problemene har europeiske regjeringer feilet det de kunne de siste tiårene, enten gjennom uflaks eller dårlig dømmekraft. Fra Sahel til Midtøsten raser konflikter, folk lider av fattigdom og derfor flytter de. Den økende etterspørselen etter offentlige tjenester i landet legger mer og mer press på systemet. I følge innbyggerne har integreringen av innvandrere feilet i mange land.

Dessuten forverrer inkompetanse politikksvikt. Etablissementspartier har fortalt publikum om ikke å bekymre seg, eller bekymringene deres har blitt avvist som rasistiske. Men nedlatende og fornærmende velgere gir til syvende og sist tilbakeslag.

Vi så dette i Nederland, hvor det anti-immigrasjons- (og pro-Kremlin) frihetspartiet, ledet av Geert Wilders, nettopp vant det største antallet seter i parlamentet.

Innflytelsesrike politikere klarte ikke å innse det