Det viste lørdagens demonstrasjoner mot Barnevernet interessen for praksisen til den norske sosialisten avtar ikke. De fant sted i dusinvis av land og byer rundt om i verden. Fra New York gjennom Europa til India eller Australia.

En av hovedårsakene var protesten mot tilbaketrekningen av fem barn i den rumensk-norske kristne familien Bodnari, opprinnelig kalt «sekteriske». De ville ha orientert barna sine for mye mot kristendommen og misbruk ville også blitt mistenkt.

Ingenting av dette er bevist. Lille baby Ezekiel ble også tatt fra familien i Norge, men takket være rettsavgjørelsen er han hjemme igjen. MEP gjør oppmerksom på denne spesifikke saken Tomas Zdechovsky (KDU-ČSL).

Hvorfor fortsetter protestene mot norsk sosialitet Barnevernet?

Protestene fortsetter fordi de for eksempel i Bodnari-saken returnerte ett av fem barn til foreldrene sine. De ga fire barn til fosterforeldre, selv om det ikke gir noen mening eller grunn. Omsorgen ble kontrollert flere ganger, all tvil ble tilbakevist og anklagen mot foreldrene ble trukket tilbake. Norge reagerte imidlertid ikke.

En annen sak – nå ble to tvillinger returnert da Barnevernet sa moren var psykisk utviklingshemmet. Samtidig dukket moren nå opp på norsk fjernsyn, og det var allerede klart av hennes opptreden at Barnevernets diagnose ikke stemte. Han ønsker derfor å fortsette demonstrasjonene, fortsette bevisstgjøringen.

Det er mange saker, og i løpet av de siste fire-fem ukene begynner flere og flere saker å komme tilbake. En rekke foreldre som var redde for å snakke om disse sakene, uttaler seg nå. En rekke foreldre har allerede nesten vunnet sin sak, men plutselig forsinker domstolene prosedyrer og avgjørelser. Barnevernet fortsetter å kaste høygafler etter ham. Systemet har endret seg, men bare i en viss del. Vi må ønske at selve systemet virkelig reformeres og at de mest alvorlige sakene der barn er fjernet av meningsløse grunner skal etterforskes.

Du nevnte forsinkelsene, gjelder de også den tsjekkiske saken om Eva Michaláková?

Ja. Jeg personlig ønsker å delta i ankeprosessen, men vi vet fortsatt ikke den offisielle datoen for prosessen. Og det bør være om en måned. Det er fortsatt ikke bestemt. Det har allerede blitt sagt at de ikke er oversettere. I dag vet vi allerede om minst seks oversettere som har tatt permisjon. Men hvis fristen settes på nytt 14 dager før, kan oversetterne igjen ha annet arbeid og vil ikke bli frigitt for denne aktiviteten. Dette er igjen unødvendig og vi ønsker at noen i Norge skal begynne å håndtere det systematisk. Det er ikke mulig å ta avgjørelser om barn før to år og fortsette denne urettferdigheten. I tilfellet med Eva Michaláková er alt allerede gjennomført, det er garantier fra den tsjekkiske staten, de pårørende er etterforsket, alle systematiske tiltak er iverksatt og nå venter vi på avgjørelsen fra domstolen som skal returnere barna. til foreldre. Men det fortsetter sinnsykt.

Siden juli i år har Norge imidlertid gjort endringer: når barnet skal reise til foreldrenes land. Den gjelder ikke med tilbakevirkende kraft for saker. Mener du imidlertid at dette er en viss endring til det bedre?

Sikkert. Jeg tror det er en reaksjon på de globale protestene som fant sted i øyeblikket. Til og med vedtakelsen av Haagkonvensjonen (om beskyttelse av barn, som krever internasjonalt samarbeid – red.anm.), som jeg oppfatter som et veldig positivt skritt. Jeg har imidlertid kontakt med Barnevernets ansatte mer eller mindre daglig. Jeg ble kontaktet denne uken av en dame som sluttet i Barnevernet i slutten av desember. Selv sier hun at det er en viss endring. Men disse tjenestemennene prøver fortsatt å forsvare seg. Han prøver å ikke lytte, finne feil i avgjørelsen. Hun beskrev hvor rigid systemet er når det kommer til endring. Ja, en beslutning vil komme, men noen ledere er i stand til å utsette beslutningen på forskjellige måter. For eksempel bytter de saker seg imellom. De må da få tilstrekkelig tid til å studere og saken vil derfor bli forsinket igjen. Om fem måneder, om åtte måneder, om ti måneder. Dette er et problem der ingen endring har skjedd ennå. Det må være en stor debatt om dette i Norge.

Protester fant sted i dusinvis av land. Hva interesserte deg mest?

Til syvende og sist skulle protestene finne sted i rundt 40 land, ettersom flere ble med. Det var også en spontan demonstrasjon i Praha, hvor minst 10 personer samlet seg symbolsk foran den norske ambassaden. Folk begynte å protestere, og jeg ble overrasket over antallet mennesker som kom til Wien: det var flere tusen mennesker foran parlamentet. Media over hele verden legger også stor vekt på protestene. Enten britisk eller amerikansk, men også indisk, som åpnet spørsmålet om protester på en av sine viktigste kanaler.

Tallrike demonstrasjoner fant også sted i Bucuresti. Familien Bodnari, med fem fraseparerte barn, er vel det mest bemerkelsesverdige tilfellet blant dem vi husker for øyeblikket, er det ikke?

Ja, selvfølgelig. Saken om Eva Michaláková er for eksempel ikke lenger i forgrunnen i dag, fordi det er nettopp denne saken som alltid trekkes frem. Det er fremgang med Bodnari, de venter på nye rettssaker og nye høringer for kommisjonen. Protestene er mye mer intense, og saken deres er også den siste, bare noen måneder gammel. I tillegg har rumenere et utmerket forhold til familiene sine. For rumenere, hvis du henvender deg til familien, vil rumeneren gå ut i gatene. Opptil 80 000 mennesker var ventet ved protester i Romania, et av de største tallene i historien.

Når det gjelder andre tsjekkiske saker, har du lagt merke til andre fremskritt? Bortsett fra Eva Michaláková og saken om den tsjekkiske moren, som allerede brakte hjem en syk liten jente under ett år gammel.

En mor forlot Norge og ga opp. Hun var en av de første som hadde et forhold til en fremmed og befant seg i denne situasjonen. Han er for tiden ute av kontakt. En annen mor med et problematisk forhold – den tsjekkiske moren igjen, den norske faren – ønsker foreløpig ikke å ta voldgift i saken, fordi høringen for kommisjonen pågår. Men jeg ser også en viss endring i denne saken: For det første kan han se datteren sin oftere og for det andre er det en relativt forbedret holdning til både foreldre og barnet, slik at de kan tilbringe tid sammen. Det er ikke lenger slik at de møtes til en leksjon og det er under tilsyn av en arbeider. De kan nå se hverandre oftere og til og med gå turer sammen.