Den ligger omtrent 100 til 300 km nord for polarsirkelen, eller mellom 67 og 68 grader nordlig breddegrad (så lik sentrale Grønland eller nordlige Alaska), men Golfstrømmen gjør underverker og modererer klimaet.

Sør-Lofoten er det nordligste stedet på jorden hvor gjennomsnittstemperaturen aldri faller under frysepunktet, noe som skaper en ekstraordinær klimatisk anomali. Skjærgården er skilt fra det norske fastlandet av Vestfjorden, de større øyene er forbundet med tunneler og veibroer. Det dreier seg om 80 øyer.

Navnet Lofoten er en moderne form av ordet Lofotr, som er det eldgamle navnet på øya Vestva°goy. Det er flere måter å få tilgang til det på, til tross for deres relative fjerntliggende beliggenhet. Den raskeste er selvsagt flyforbindelsen med hovedstaden i skjærgården, Svolvaeru.

En vakker mørkeblå vegg

Det vakre med Lofoten er at du aldri vet i hvilket humør de vil ønske deg velkommen. Noen ganger er de majestetiske toppene innhyllet i tykk tåke og det konstante salte duskregnet ender opp med å bløte selv de tøffeste klærne, andre ganger forsvinner skyene mirakuløst, den asurblå himmelen passer perfekt med fjellkjeden og de grønne enger, og røde hus med allestedsnærværende tørkestativ i tre smiler på kysten til den fangede torsken.

Forfatteren Bjoernstjerne Bjørnson var en av de første som beskrev sine inntrykk av Lofoten i 1869, da han nærmet seg dem på et seilskute: «Lofotfjellene begynner å bli blå. Jeg vet ikke hva som er vakrere, å se dem langveis fra som en komplett mørkeblå vegg med tusen svinger, glitrende i solen så langt øyet kan se, eller få dem til å jobbe på hverandre i et sjokkerende skue. sti, med en topp som bøyer seg mot en annen foran og bak, og dykk ned i vannet som å leke hval eller kalle fugler, eller nærme seg dem sakte og svømme inn i åpningsvollen, hvor hver topp villere enn de andre sakte vil skille seg ut. ..»

De så identiske ut for oss. De utgjør et virkelig landemerke for Lofoten. Fjellene, Lofotenveggen, strekker seg fra nordøst til sørvest over skjærgården, og selv om de høyeste toppene er rundt tusen meter høye, er de på grunn av sin imponerende natur ingen match for høyfjellet.

De eldste fjellene skapt av Gud

De bratte toppene stiger direkte fra havnivået, noe som gjør at de ser mye høyere ut enn de egentlig er. Det er et av de eldste fjellene i verden. De ble dannet for flere millioner år siden og er av vulkansk opprinnelse. Basen består av syenitt, granitt, magnetitt og gneis. Lofotens typiske fjellrike utseende ble preget av en isbre. I dag snakker vi noen ganger om Lofotveggen. Ifølge legenden skapte guden Thor dem for å våke over alle fiskere. Mange topper i Lofoten har sin egen historie.

For eksempel er Vagakallen et fjell av en sjarmerende kjempe. Etter landing i Svolvær (Lofotens uoffisielle hovedstad, innbyggertall 4150) blir vi møtt av Svolværgeita, en topp som stiger til 569 meter. Det er hovedmonumentet i byen og også et av symbolene på hele skjærgården. Den kalles Svolværgeita, den har dobbel gaffelende og er en utfordring for de modige. De klatrer til toppen og hopper så fra det ene hjørnet til det andre. Alle kan nå foten av fjellet, men å bestige «hjørnet» av Storhornet eller Lillehornet innebærer en vanskelig stigning på 40 moh. Hoppet mellom svingene er 1,5 m langt.

Toppen av fjellet ble besteget første gang i 1910. Vi har ikke prøvd det, vi skal mot Sildpollnes Sjocamp. Camp på en halvøy med kapell med utsikt over kystveggen av fjelltopper ovenfor Austnesfjorden, på en av Vestvagoys største øyer.

Trekatedralen i Kabelvag

Vi besøker Lofotkatedralen i Kabelvag. Det er den største trekirken nord for Trondheim, med plass til opptil 1200 sittende besøkende. Det er tomt det meste av året, kun fylt av turister. Bare om vinteren, i torskesesongen, er det fylt med fiskere. Neste stopp er Marine Aquarium. Det er fint at kun dyr som faktisk lever i havet rundt kan sees her. Sel, fisk, sjøkreps og sjøkrabber, anemoner, sjøstjerner. Det er også en hvalhodeskalle og et digert anker utenfor. Og vi fortsetter.

I løpet av vikingtiden bodde det flere vikinghøvdinger i Lofoten, og setet til en av dem er bevart der til i dag. Den største festsalen som ble oppdaget i Skandinavia på den tiden, besøkt her av turister, har en respektabel lengde på 83 meter. Borg Vikingmuseum, kalt Lofotr, ligger her i dag. Foruten vikingskipene, skildrer den også de daglige aktivitetene til menneskene fra den tiden.

Hvem var vikingene?

De var mektige sjøkrigere fra Skandinavia og Danmark mellom 900- og 1100-tallet, som etablerte sine kolonier i fjorder, dyphavsbukter. Det er derfor de får navnet sitt («vik» = dyp fjord). Motivasjonene til vikingekspedisjonene var forskjellige. Dette var enten piratekspedisjoner, men samtidig utforskende, med mål om å skaffe mat og materialer, eller større ekspedisjoner med politiske mål.

De viktigste handelsvarene var slaver fra erobrede territorier og pelsverk. Vikingenes maktbase og mest verdifulle eiendom var deres skip, datidens høydepunkt innen teknisk og arkitektonisk kunst. Men de levde ikke bare av å slåss, de var også dyktige håndverkere.

Torsk og sild er hovedmaten

Allerede i januar 1432 skrev venetianeren Pietro Querini (han ble forlist på ruten fra Kreta til Flandern og befant seg på grunn av havstrømmer på en av de ubebodde øyene i Lofot): «Det var slik og han vil bli. Hvis vi blir kvitt torsken, hva sitter vi igjen med? …Og i fire dager spiste vi uten å endre noe …”

Fisken reddet dem fra sult. De gjenvunne sjømennene ble deretter ført til fastlandet med et skip fylt til randen med torsk. Rapportene til observatøren Querini utgjorde da en viktig kilde til kunnskap om området.

Den store sildevandringen på 1800-tallet var en ny drivkraft for økonomisk velstand, som også resulterte i en tilstrømning av innbyggere. Det la grunnlaget for dagens oppgjør. Hovedjaktsesongen begynner her i slutten av januar, da torsken kommer for å gyte her i det relativt varme vannet. Fiskere fra hele Norge har kommet hit for å fiske etter dem i uminnelige tider. Sesongen varer til april. Torsken tørkes på tørkestativ av tre. De tradisjonelle røde husene kalt rorbu, bygget på påler i vannkanten, fungerer hovedsakelig som overnattingssted for sesongfiskere. Rødfargen er en gjenstand fra tiden da hus ble malt med torskefett og blod. I dag har enda mer moderne malermaterialer trengt inn her. Rorbu leies også ut til turister i dag.

Midnattsol

En annen av de fantastiske opplevelsene som Lofoten byr på er midnattsolnedgangen. Midtsommers topper den halvårige polardagen. Solen er på himmelen nesten 24 timer i døgnet, men folk blir raskt vant til det kontinuerlige lyset. Det vakreste øyeblikket er «nedgangen» av solens ildkule over havet. Mot slutten av juli, rundt midnatt, berører solskiven kort havhorisonten, for så umiddelbart å trekke seg tilbake og stige opp igjen. Lofoten, på grunn av sin posisjon går solen ikke ned i vest, men i nord!

En by som heter Å

Helt i enden av skjærgården, der veien ikke lenger går lenger sør, ligger en liten fiskerlandsby med verdens korteste navn, A. Det står skrevet «A med sirkel» og det står «lang Ó». I dag er det mer et friluftsmuseum og de har et postkontor med bakeri og godt brød. I A kan vi finne andre historiske gjenstander i friluftsmuseet. I tillegg til fargeriet er det også en tradisjonell fiskerbu (rorbu), smedverk m.fl. Vi var der for å se det. Bussen tok oss så til tettstedet Nesland på kysten. Derfra reiser vi, noen ganger litt bratt, ca 20 km langs kysten gjennom steiner og bekker, langs bukter, noen ganger sikret med kjetting, til den UNESCO-sertifiserte landsbyen Nusfjord. Det er en pittoresk landsby, hvor du tar inngangspenger på den andre siden, fra veien. Men det er også et informasjonssenter med internett.

Vi reiser fra Sorvangen

Siste dag av vårt Lofoten-besøk, i godt vær, legger vi ut i Sorvangen havn. Solen skinner, men det blåser. Alle fotograferer den fjerne blåveggen i Lofotfjellene, det norske flagget vaier bak på fergen, bak skipet er det tradisjonelle skumaktige kjølvannet. Måkene er allerede tilbake på øyene. Den sterke vinden river i stykker klærne mine, bærer meg med en minnehette i lerret, men uten hell. Vi ser frem til nok en naturlig attraksjon, som det ikke er mange av i verden. På den enorme marine malstrømmen Maelstro, allerede beskrevet av Jules Verne (Twenty Thousand Leagues Under the Sea) og Edgar Allan Poe.

Dette uvanlige naturfenomenet forekommer kun ett sted i verden, nemlig i Lofoten. Det er flere malstrømmer. Den mest massive ligger mellom Lofoten-øyene Væroy og Moskenesoya. Det kan observeres fra luften eller om bord på skip. Intensiteten topper seg i månedsskiftet juli og august. Den er skapt av kollisjonen av to surfebølger som kommer inn i sjøstredet fra to motsatte sider. Samtidig beveger virvelen seg veldig sakte og faren for navigering er betydelig. Selv i dag korrigerer navigasjonskoordinatene til skip som passerer dette området sine registreringer og prognoser med flere timers mellomrom. Vi setter kursen mot mer tilgjengelige boblebad i Saltstraumenstredet, tre kilometer lange og 150 m brede.

En høy betongbuebro krysser sundet. Dette stedet ligger 13 km fra byen Loding på Bodo Fauske-veien. Takket være tidevannet flyttes 400 millioner kubikkmeter vann dit fire ganger om dagen med en hastighet på 20 nautiske knop. Det er fullmåne, så kraften til virvelen er sterkere enn vanlig. Den sterke strømmen topper seg etter klokken 21.00. Vannet fosser ut i havet og under broen ser vi vakre boblebad, opplyst av lav sol. En liten motorbåt er med på full kraft for å seile mot strømmen, vi tar bilder. Så setter vi oss på bussen og drar sørover. Til andre vakre steder i Norge…

Redigert av Ervin Dostalek