Skjærgården er skilt fra det norske fastlandet av Vestfjorden, de større øyene er forbundet med tunneler og veibroer. Det dreier seg om 80 øyer. Vår sightseeingtur i Skandinavia kulminerte i Lofoten. Det var krevende for de lange overfartene, Norge er tross alt det lengste landet i Europa målt i lengde. Utover polarsirkelen når vi havnen i Skutvik. Derfra stopper seilfergen vår til Lofotens hovedstad, Svolvaeru, på den lille øya Skrova. «For guds skyld, ikke gå ut», roper guiden vår. Heldigvis slapp ingen av «våre» unna. Og vi var i Lofoten.

Det vakre med Lofoten er at du aldri vet i hvilket humør de vil ønske deg velkommen. Når de majestetiske toppene først er innhyllet i tykk tåke og den konstante saltsmakende duskregnet til slutt bløter selv de mest slitesterke klærne, men om en time er alt annerledes – skyene forsvinner som ved et mirakel, den asurblå himmelen harmonerer perfekt. med fjellkjeden og de grønne enger, og på kysten, smilende røde hus med tørkestativ i tre allestedsnærværende for den fangede torsken. Lofotens virkelig dominerende trekk er fjellene – Lofotenveggen, som strekker seg fra nordøst til sørvest over hele skjærgården, og selv om de høyeste toppene «bare» er rundt tusen meter høye, i På grunn av sin imponerende natur er de ingen match for de høye fjellene. som Alpene.

De bratte toppene stiger direkte fra havnivået og fremstår derfor mye høyere enn de faktisk er. De er blant de eldste fjellene i verden, de ble dannet for flere millioner år siden og er av vulkansk opprinnelse. Lofotens typiske fjellrike utseende ble preget av en isbre. I dag snakker vi noen ganger om Lofotveggen. Ifølge legenden skapte guden Thor dem for å våke over alle fiskere.

Etter landing i Svolvaer (Lofotens uoffisielle hovedstad med 4150 innbyggere) blir vi møtt av Svolvaergeita, en topp 569 meter høy (både over havet og absolutt). Det er hovedmonumentet i byen og også et av symbolene på hele skjærgården. Den såkalte Svolværgeiten har dobbel gaffelspiss og er en utfordring for de modigste. De klatrer til toppen og hopper så fra det ene hjørnet til det andre.

Alle kan nå foten av fjellet, men å bestige «hjørnet» av Storhornet eller Lillehornet er en vanskelig stigning og hoppet mellom svingene er 1,5 m langt. Vi har ikke prøvd det. Vi tar turen til Sildpollnes Sjocamp, en campingplass som ligger på en liten halvøy med kirke med utsikt over kystveggen av fjelltopper over Austnesfjorden på en av de største øyene – Vestvagoy. Vi besøker Lofotkatedralen i Kabelvag. Det er den største trekirken nord for Trondheim, med plass til opptil 1200 sittende besøkende. Det er tomt det meste av året, kun fylt av turister. Det er kun om vinteren, i torskesesongen, at den fylles av fiskere. Neste stopp er Marine Aquarium. Så mot Borg.

I løpet av vikingtiden bodde det flere vikinghøvdinger i Lofoten, og setet til en av dem er bevart der til i dag. Den største festsalen som ble oppdaget i Skandinavia på den tiden, besøkt her av turister, har en respektabel lengde på 83 meter. I dag ligger Borg Vikingmuseum, kalt Lofotr, som ikke bare viser vikingskipene, men også de daglige aktivitetene til den tidens folk. Vi besøker den, ser på prøver fra tidligere tider og tar bilder med vikinghjelm på hodet og en diger stridsøks i hendene. Under alt dette ser vikingguden Odin på oss med ett øye, altså ikke akkurat ham, men trestatuen sin. Maktgrunnlaget og vikingenes mest verdifulle eiendom var skipene deres, datidens høydepunkt for teknisk og arkitektonisk kunst. Men de levde ikke bare av krig. Det kan vi også se i utstillingene til friluftsmuseet.

Her lager håndverkere båter, en mann sliper bein og gevir på en stein, en kvinne vever og broderer tepper, en annen lager leirkar, røyk slipper ut fra en gryte hengende over ilden og to kvinner bruker en tresleiv til å samle ekte vikingmat. som forberedes foran øynene våre. Det er kjøtt med en duftende saus av en blanding av urter. Et ekte vikingskip ligger ankret opp ved innsjøen, bak smia lager en skjeggete kull som for tusenvis av år siden. Men i motsetning til den gang snakker han engelsk veldig bra.

I dag er Lofotens viktigste inntektskilde reiseliv, fiske og relaterte næringer. Hundrevis av små fiskebåter deltar i fisket som foregår hvert år fra midten av januar til midten av april. Størstedelen av fangsten består av torsk (nor.Torrfisk), som deretter tørkes og i stor grad eksporteres. Hvert år kommer mange turister hit for å fiske.

Det kreves ikke lisens for å fiske til sjøs, verken fra båt eller fra land, og for fiske i andre områder kan det kjøpes på postkontoret, enkelte butikker eller turistkontorer. Fisk er et av Lofotens hovedprodukter og du finner den nesten overalt. Den lokale spesialiteten er hengende tørket torsk. Og å smake på hvilken som helst fisk her er definitivt verdt det. I spesialbutikken kjøper noen fersk torsk, laks m.m. Om vinteren kommer også hvaler og spekkhoggere til fjordene, og følger deres spor arrangeres det safari. Drivkraften til økonomisk velstand, som også resulterte i en tilstrømning av innbyggere, var den store sildevandringen på 1800-tallet. Det la grunnlaget for dagens oppgjør. Hovedjaktsesongen begynner her i slutten av januar, da torsken kommer for å gyte her i relativt varme, ufrosne vann.

Fiskere fra hele Norge har kommet hit for å fiske etter dem i uminnelige tider. Sesongen varer til april. Torsk tørkes på tørkestativ i tre – hyler. De tradisjonelle røde husene, kalt rorbu, bygget på påler i vannkanten, brukes hovedsakelig til overnatting av sesongfiskere. Rorbu leies også ut til turister i dag.

En annen av de fantastiske opplevelsene som Lofoten har å by på er solnedgangen ved midnatt. Midtsommers topper den halvårige polardagen. Solen er på himmelen nesten 24 timer i døgnet, men folk blir raskt vant til det kontinuerlige lyset. Det vakreste øyeblikket er «nedgangen» av den brennende solen over havet. I slutten av juli, rundt midnatt, berører solskiven kort kanten av havhorisonten, for så umiddelbart å trekke seg tilbake og stiger igjen.

Og vær forsiktig: I Lofoten går solen på grunn av beliggenheten ikke ned i vest, men i nord. Hva er dette! Rundt seks på ettermiddagen krysser vi den ødelagte broen til bygda Eggum. Vi vil parkere bak på en campingplass med sandstrand under restene av en gammel festning i selskap med mange lignende entusiaster. De, som oss, vandrer «bak midnattssolen». Rundt klokken 23.00 la jeg av gårde sammen med en av de ortodokse fotografene mot det fjerne fyret på tuppen av halvøya. «Hva er klokken?» spør han. «Uten noen minutter før midnatt,» svarer jeg. Solen synker sakte mot horisonten, bare for plutselig å «sprette» tilbake til havnivået og begynne å stige igjen. Kameraene klikker og vi, som dusinvis av andre observatører på kysten, kan ikke slutte å undre oss over skjønnheten. Det var først langt over midnatt, mettet av opplevelser, at vi la oss i teltet for å sove.

Helt i enden av skjærgården, der veien ikke lenger fører sørover, ligger en liten fiskerlandsby med verdens korteste navn: A°. Det staves «A med en ring» og lyder som «lang Ó». I dag er det mer et friluftsmuseum og de har et postkontor med bakeri og godt brød. I A° kan vi finne andre historiske gjenstander i friluftsmuseet. Så drar vi til bygda Nesland på kysten.

Og derfra reiser vi, noen ganger litt i et forrykende tempo, rundt 20 km langs kysten gjennom steiner og bekker, langs bukter, noen ganger også sikret med lenker til landsbyen preget av UNESCO – Nusfjord. Det er en pittoresk landsby, hvor du tar inngangspenger på den andre siden, fra veien. Men det er også et informasjonssenter med internett. Siste dag av vårt Lofoten-besøk, i godt vær, legger vi ut i Sorvangen havn. Solen skinner, men det blåser. Alle fotograferer den fjerne blåveggen i Lofotfjellene, det norske flagget vaier bak på fergen, bak skipet er det tradisjonelle skumaktige kjølvannet, måkene er allerede tilbake på øyene. Den sterke vinden river i stykker klærne mine, bærer min minnesmerkede linhette til det ikke kommer tilbake, men uten hell.

Vi gleder oss til nok en naturlig attraksjon, som det ikke er mange av i verden. På den enorme marine malstrømmen Maelstroem, en av de største i verden, allerede beskrevet av Jules Verne (Twenty Thousand Leagues Under the Sea) og Edgar Allan Poe. Dette uvanlige naturfenomenet forekommer kun ett sted i verden, i Lofotregionen. Den mektigste i området mellom Lofoten-øyene Værøy og Moskenesøya. Vi setter kursen mot de mest tilgjengelige boblebadene i Saltstraumenstredet, 3 km lange og 150 m brede.

Takket være tidevannet flyttes 400 millioner kubikkmeter vann dit fire ganger om dagen med en hastighet på 20 nautiske knop. Det er fullmåne akkurat nå, så kraften til virvelen er sterkere enn vanlig. Den sterke flyten topper seg etter kl. Vannet fosser ut i havet og under broen ser vi vakre boblebad, opplyst av lav sol. Den lille motorbåten har problemer med å seile mot strømmen selv på full kraft, vi tar bilder mens vi går, setter oss så på bussen og drar sørover. Til andre vakre steder i Norge, så hjem…

Ervin Dostalek