I Danmark, Sverige og spesielt Norge er det fortsatt aktive utlandsklubber, blader og minnesmerker med interessante skjebner. En av dem er Mr. Karel Babčický fra Oslo. Her er historien hans.

Selv om jeg ble født i Praha (8. juli 1940), vokste jeg opp på landsbygda og reiste bare tilbake til Praha for å studere ved det matematisk-fysiske fakultet, hvoretter jeg også giftet meg her. Men snart forlot min kone Jana og jeg ikke bare hovedstaden, men også hjemlandet vårt.

Det er først nå, på slutten av livet mitt, at jeg innser noe som alltid har unngått meg. Nemlig det faktum at uansett hvor hardt vi prøver gjennom hele livet for å nå våre mål, noen ganger lykkes og noen ganger ikke, er det ofte samspillet mellom tilfeldige hendelser som ikke er påvirket av oss som markerer milepæler i livene våre. Jeg kan med glede si at i slike tilfeller var jeg en ganske klikk! For eksempel kan vi begynne med en gang med verneplikten min, som jeg ble med etter å ha fullført mine toårige universitetsstudier. Ja, jeg tilhører et av de årene som ble straffet av regimet for de politiske opptøyene som fant sted ved Majales i Praha i 1956. Og det faktum at vi ikke var der, fordi vi fortsatt skulle på gymsalen den gangen ? Så i stedet for krig, en hel toårig skoletjeneste. Men jeg var «heldig» fordi etter seks måneder ble jeg superdommer av helsemessige årsaker. Ikke bare var de vellykkede kort tid etter, men det obligatoriske praksisoppholdet mitt, som jeg absolutt ikke hadde til hensikt å gjøre, ble fylt på det tidspunktet, og jeg var i stand til å finne en jobb selv!

Under et kort praksisopphold ved et forskningsinstitutt svarte jeg på en utlysning om en ledig stilling ved forgjengeren til det nåværende avdelingen for økonometrikk ved Økonomiske Universitetet, kun fordi jeg ikke visste at disse utlysningene kun var en obligatorisk formalitet, fordi stillinger fylles forskjellig i praksis. I et slikt miljø ble det dessuten tatt for gitt å bli med i kommunistpartiet, noe som ikke var tilfelle for meg. Men det var under tøtiden, på midten av 60-tallet, så det at jeg ikke ble med, hjalp meg veldig, for da det kom opp i inntakssamtalen, lærte jeg at det var flott fordi avdelingen kunne si: «Nei, vi ikke helt med på moroa!»

Snart rullet året 1968 rundt og ting som aldri var sett før skjedde. For eksempel ble det mulig å reise til land som tidligere var forbudt. En dag kom jeg til avdelingen hvor det allerede var lagt ut tilbud om praksis i utlandet siden morgenen, det var bare å velge hvor. På grunn av min sene ankomst, land som USA, Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland, etc. var allerede overbooket, så jeg registrerte meg som eneste kandidat til praksisplass i Norge. Og jeg gjorde det bra fordi jeg endte opp med å være den eneste som fikk praksisplassen! Først var det sommerferien som Jana og jeg tilbrakte i Bulgaria. På vei tilbake bestemte vi oss for å besøke en bekjent i Beograd, og for et sjokk det var å høre av henne at «det er en krig i Tsjekkoslovakia». Hun tok oss med hjem, selv om de selv bodde ganske dårlig. Men som moren sa: «Det var verre under krigen, og vi kom oss over det!» » Jeg husker fortsatt hvor mye vi var misunnelige av naboene deres, og det var derfor de inviterte oss til å spise eller i det minste ta et bad! Etter rundt fjorten dager dro vi til Wien, hvor vi ventet på videre utvikling. Selv om praksisoppholdet i Norge allerede var organisert, hadde jeg dessverre ingen dokumenter om det. Den norske ambassaden jeg kontaktet i Wien hjalp meg heller ikke. Det gjensto bare å ta risikoen og dra til Praha. Heldigvis, på den tiden og nesten et år senere, var grensene åpne, men ingen visste det på den tiden. Selv om praksisoppholdet bare skulle vare i fire måneder, var det ingen som hadde problemer med at min kone fulgte meg, noe som var uhørt på den tiden. Videre, etter bare et kort opphold, tilbød Norsk Regnesentral, hvor jeg gjorde praksis, meg en forlengelse av oppholdet i to år til, slik at jeg kunne fullføre prosjektet som allerede hadde startet med suksess. Og ikke bare Universitetet for Økonomi, men også det tsjekkoslovakiske utdanningsdepartementet var enig!

Norge, landet med fjorder, elver og innsjøer. FOTO: Martin Nekola

Takket være det interessante arbeidet med det nyopprettede SIMULA-programmeringsspråket, gikk det første året på en uventet måte, og i løpet av ferien begynte vi å tenke på om vi skulle se hjemme, allerede fordi i løpet av det året var mange av våre landsmenn i Norge gjorde en slik reise. uten problem. Først nølte vi lenge, men til slutt tok vi risikoen. Hovedbekymringen var fornyelsen av utreiseklausulen for kona, men dette viste seg å være en bagatellsak som ble håndtert umiddelbart ved ankomst. Sjokket kom først under mitt besøk i departementet, der kameratene mine fortalte meg at fornyelsen av klausulen min ville ta mer tid. Det var først da jeg insisterte på at det hastet at den aktuelle ansatte tok meg med til sin overordnede. Dessverre visste jeg navnet hans fordi han var beryktet. Forbauselsen min ble enda større da han beordret ekspeditøren foran meg å ta seg av det umiddelbart hvis jeg ikke hadde tid til å vente! Alt var annerledes da.

Vi ventet ikke lenger, vi satte oss inn i Volkswagen Beetle som vi hadde kjøpt med brask og bram under turen gjennom Tyskland og dro til Skandinavia. Turen varte i to dager, hvor vi ikke visste at dagen etter vår avreise falt buret og grensen ble stengt de neste tjue årene! Det fikk vi først vite etter vår ankomst fra bekjente i Norge, som i mellomtiden hadde avskrevet oss.

Kort tid etter fikk jeg en invitasjon fra departementet om å komme tilbake umiddelbart, uavhengig av tidligere autorisasjon. Adressen på omslaget var interessant, det sto «Oslo, Sverige» som bosted. Dessverre beholdt jeg den ikke, og den dag i dag vet jeg ikke om det var et skjult signal eller bare et nytt, mindre strålende team av departementstjenestemenn. Så, ikke bare avsluttet jeg praksisoppholdet mitt i fred, men vi bor fortsatt i Norge i dag. For dette ble jeg i ettertid dømt til halvannet års fengsel, som bekreftet av straffeattestutdraget. I motsetning til dette omslaget, rammet jeg det inn og viste det på riktig sted.

Så mye for emnet nevnt i innledningen. Til slutt noen ord om hva integrering i kongeriket Norge betyr for tsjekkere. Å integrere seg i lokalmiljøet er på den ene siden enkelt, fordi nordmenn er veldig tolerante, men samtidig er det vanskelig nettopp av denne grunn. For eksempel er det ikke lett å lære språket, for det er nok ingen nordmann som ikke snakker engelsk flytende, og dette skjer umiddelbart, så snart de forstår at norsk ikke er din språkbarnehage. Og selvfølgelig ikke for å korrigere deg når du gjør feil på norsk. Et eksempel kan være tilfellet hvor en kjent tsjekkisk personlighet ofte forvekslet de lignende klingende uttrykkene for «sammenlign» og «jævla» på norsk, uten noen gang å bli informert om det! Som et resultat tar det år å lære et språk. En annen forskjell er at i motsetning til tsjekkiske forhold, hvor nykommere først må få tillit for å bli akseptert i samfunnet, får de det i Norge a priori. Men hvis han noen gang bryter den, er det uopprettelig.

Det vil også være på sin plass å beskrive mitt senere engasjement i det tsjekkiske miljøet i Oslo, hvor jeg etablerte og ledet expatforeningen Tsjekkisk-Norsk Forum. Men arkivene til bladet, som jeg grunnla for mer enn tretti år siden og som fortsatt utgis, kan brukes til dette formålet. De første hundre tallene vises her. For eksempel husker jeg fortsatt i dag hvordan vi organiserte en tur til Praha for det første frie valget i Tsjekkoslovakia i juni 1990. Hvert år arrangerer vi St. Wenceslas-feiringer, St. -Nicolas, barnedager, filmvisninger, turer, tsjekkisk språkundervisning eller sosialt samvær på kafeen. Jeg er glad for at interessen til unge ikke svekkes, snarere tvert imot.