Med sin debut viser Lilja Ingolfsdottir en engasjerende historie som begynner som alle forhold. En idyllisk og romantisk glede, hvor nytelse og moro florerer. Men over tid tar hverdagen og livets forekomster som vi bærer med oss ​​subtilt over.

Autentisk, presserende, men sivil. Forestillingene til Helga Guren (Marie) og Oddgeir Thun (Sigmund) er ikke bare bekjennelsene til et par i krise. Det er en dyp, psykologisk og gripende invitasjon til livet uten pynt. Det skal imidlertid bemerkes at kun én av deltakerne.

Hvor mye bør jeg jobbe med meg selv?

Temaet parterapi dukker opp i filmen. Den tar opp det vanskelige spørsmålet om i hvilken grad tidlig intervensjon er nødvendig og i hvilken grad fylling av uforståelige uttrykk og atferd kan endres. Tiden er imidlertid avgjørende for en slik avgjørelse, fordi det kan skje at en person på et tidspunkt forblir alene i parterapi eller tvert imot ikke tar det. Uansett kan alt dette unngås før vippepunktet inntreffer.

Hvem er den gode blant oss?

Filmen er spesielt interessant fordi den først og fremst fokuserer på et av parene. Hvem som hadde forventet et skuddskifte etter pause ville ikke ha sett det. Helt i starten lurer vi på hvem av hovedpersonene som er den gode. Hvem bør vi stå med? Hvem trenger å jobbe hardere med seg selv? Hvem forårsaket alt dette? Du gjetter en stund, så er du plutselig ikke sikker, og så… Du finner ut at til slutt må de begge gjøre opp igjen uansett. Og ja, det er bekymringsfullt, det er bekymringsfullt, men til syvende og sist ender alt godt.

Kan jeg elske deg og ikke meg selv?

Avslutningsvis oppstår spørsmålet i hvilken grad selvkjærlighet inngår i et forhold og hvor lenge man kan late som om alt fungerer. Kommer det til å sprekke? Og er det bare én persons feil? Et briljant utført manus viser bare halve historien. Men man skal ikke fortvile, det halve er essensielt, det får seeren til å tenke på hva alt fører til gradvis uthuling av relasjoner og når det fortsatt er nok tid og rom til å si nok. Videre forstår den kresne seeren at vekten til et par aldri hviler på bare ett.

Den siste dialogen som Marie opplever med Sigmund i kafeen viser at mange hindringer kan løses sammen. Under en vesentlig betingelse. Hvis de er klare til å bli våte i gjørma, vask dem begge gradvis.