Han er nå en av de beste klatrerne i verden. Han setter ingen grenser og nærmer seg alle hindringer som en utfordring. Han har medaljer ved verdens- og europamesterskap, men han var utslitt i OL. Hva bringer sporten ham?

Gjest Jeg spør var fjellklatrer Adam Ondra.

Selv de som ikke er klatrefans gikk absolutt ikke glipp av prestasjonene til den fenomenale tsjekkiske klatreren Adam Ondra. For mange år siden fengslet han med bilder av klatring på den legendariske veggen El Capitan, hvor han forsøkte å dramatisk forbedre fartsrekorden for å klatre på den veggen. Hans triumfer inkluderer absolutt å erobre en av de tøffeste rutene i verden, Silence in Norway, med en vanskelighetsgrad på 9c.

Nylig viste imidlertid Ondra seg på hjemmebane – han fullførte den første frie stigningen av Zvěřinec-ruten i Holštejn, som han beskrev som sin nest vanskeligste klatrelinje, og han var også den første til å erobre det bratteste overhenget i Tsjekkia. Republikken i avgrunnen til Macocha.

Ondra har drevet med fjellklatring siden han var barn, og de som driver med sporten husker ham som en ti år gammel gutt som opptrer som en edderkopp når han klatrer i vertikale vegger. I dag har han nådd det punktet hvor han er en av de beste klatrerne i verden i dag.

Hva anser han som sin største prestasjon? Hvordan henger rivalisering på løpene og ekte vennskap på klippene sammen? Og hvilke utfordringer ønsker han å overvinne?

Se intervjuet i introduksjonsvideoen eller lytt til det i din favorittpodcast-app i ettermiddag.

Hva ble sagt i samtalen?

1:00 Hvordan var året ditt, var det vellykket? – Han lyktes absolutt, den viktigste begivenheten var fødselen til vår sønn Hugo.

1:20 Hvordan passer dette inn i ditt yrkesliv? – Jeg synes det går veldig bra. Kanskje jeg dro mindre enn publikum tror. Jeg underordner noen av klatreplanene mine til dette, i år hadde jeg fjellmål nær hjemmet, hovedsakelig i Moravian Karst. Hvis jeg ville et sted lenger, var jeg en måned i Norge, så jeg dro dit med familien min. Og det virket som det norske regnværet var bra for ham (sønnen).

1:50 Hugo klatrer allerede? – Han klatrer ikke ennå, men snart kryper han på bakken.

2:20 Hva er din mest skattede skalprock så langt? Er dette den norske taushetsmuren? – Nøyaktig. Det er det vanskeligste jeg har gjort i sportsklatring. Dette er disiplinen jeg har viet livet mitt til. Og det kostet meg mest krefter. Det høres kanskje rart ut, men det er mer verdifullt for meg enn verdensmestertittelen.

03:00 Jeg har ikke noe eksakt antall, men det var rundt 50 dager, så det kunne vært rundt 120 forsøk.

3h30 Hver prosess med å prøve en vanskelig vei når det tar så lang tid er alltid helt annerledes. Noen ganger er det plagsomt etter den første uken, spesielt når jeg vet at jeg klarer det fysisk, jeg har gjort en feil eller forholdene er dårlige og jeg vet at jeg må reise om noen dager. Til Silence-turen, selv om jeg forberedte meg spesielt på den, tok det to sesonger, det var positivt at jeg stadig forbedret meg litt. Jeg ble aldri til å hate reiser, jeg så frem til det hver gang. Jeg visste også at jeg ikke måtte falle i et psykologisk helvete.

5:00 Hva er det vanskeligste? – Jeg er ikke redd for å falle og skade meg i sportsklatring. Men jeg må trene og komme med riktig form. Spesielt når det er en førstebestigning og ingen har prøvd det før. Jeg kan ikke spørre: «Hvordan klatret du opp den streken?» Skal du høyrehendt eller venstrehendt?» Ofte vet du ikke engang om stien vil fungere eller ikke. Det hender ofte at jeg etter noen dager finner ut at jeg ikke kan klatre denne ruten. Når stien er preparert og du prøver hardt, da er det mye psykologisk press. Du vet at du bare har ett forsøk for da blir du sliten. Det ligner på løping, hvor du også har ett forsøk.

kl. 8.00. Sporten er mye avhengig av styrke, men mye mer på teknikk. Det er mye mer teknisk enn du tror. Jeg er ikke den beste til å ta mange armhevinger. Jeg er best på å bruke kraften min effektivt.

9:00 Hvordan husker du at du klatret på den amerikanske veggen El Capitan? – Selve klatringen husker jeg nok mest. Å sove mot veggen er rutine. Tusenvis av mennesker går dit på den måten. Den største opplevelsen er når du kommer til Yosemite og ser El Capitan, det ser truende ut. Normalt er jeg ikke redd for å falle. Men i Yosemite er ikke alt helt sikkert, noen deler må låses opp selv, og veggen er bare skummel.

11:30 I Norge fortsetter du på en ny rute kalt Big Project. – Det er et stort mål for neste sesong, men målene for de neste to årene er underlagt Paris-OL i 2024. Neste sesong blir det da det skal være mulig å bli nominert til OL. Det blir ikke lett. Det blir kun tre billetter til VM-OL i Bern neste år i august, jeg vil gjerne kjempe for dem. Neste sesong blir det derfor løpet. Jeg er litt schizofren av det fordi jeg anser meg selv som en klatrer, det er knapt noen i verden som samler på det.

13:10 Forholdet mellom konkurrenter i rockekategorien og i konkurrentkategorien er eksepsjonelle. Det er rett og slett praktisk å konsultere. Det lønner seg også å prøve en ekstremt vanskelig rute med noen andre. Du vet i det minste at du ikke finner en mye enklere måte. Selvfølgelig er det triks i visse situasjoner som jeg ikke vil fortelle noen. Samtidig vet jeg at det kanskje ikke engang hjelper dem.

15:30 Kan du erobre OL nå? – Det skal jeg gjøre alt for, men medaljen er ikke sikker. I Paris blir det ikke en kombinasjon av de tre disiplinene vanskelighetsgrad, buldring og fart, men det blir en kombinasjon av vanskelighetsgrad og buldring. Vanskeligheten i disiplinen er min og jeg har mye suksess i buldring, men det endrer seg dynamisk. Vi får se.

17:00 Mitt forhold til OL har gradvis endret seg. Hvis klatring ikke var i OL, hadde jeg kanskje sluttet med konkurranseklatring. Det betyr ikke at jeg trener mindre. Jeg kan trene mer for klatring, vanskeligere ruter. Utenom OL har jeg oppnådd alt jeg drømte om som barn, men en olympisk medalje er noe jeg alltid ville elsket å ha.

18:00 Forholdene våre har blitt mye bedre. Jeg bor i Brno og treningsforholdene der er perfekte. Jeg trenger ikke engang å gå noe sted for å trene. Jeg har også en vegg hjemme. Knapt noen har det treningsmiljøet som jeg har.

19:30 Klatring er en flott sport. Topp og rekreasjon. Det er nå en masseidrett uten nevneverdig bidrag fra staten, veggene er private, investert med private penger. På hver vegg har du en klatrering hvor du kan melde barna inn. De som virkelig er dyktige har statsstøtte, som i dag er helt uforlignelig med da jeg begynte. (…) I begynnelsen var det fremfor alt penger fra sponsing. Premiepenger er ingen garanti for gevinster. Men du kan tjene til livets opphold hvis du er en av de beste.