Han setter seg ved bordet som en del av et intervju for å promotere James Camerons nye film, Avatar: The Way of Water. Vi er åtte hjemme: seks journalister, henne og filmmannen Jake Sully, den australske skuespilleren Sam Worthington. Etter at vi har presentert oss: vi kom fra Norge, Danmark, Sverige, Belgia, Israel og Tsjekkia, begynner hun å le.

«Jeg vil gjerne se overalt. Jeg er bare opptatt med Avatar akkurat nå, og vi oppdrar barn på toppen av det (har tre sønner – red anm.). Når de blir store skal jeg reise», oppsummerer han prosjektene sine.

Jeg har reist og fortsatt reiser i årevis. Det er uavbrutt, men fantastisk arbeid, bare en drømmejobb for enhver skuespiller.

Aldri. Jeg gledet meg veldig til shooten. Tross alt var det en ny, enestående opplevelse for oss alle, at Jim (så sier han til direktøren – merk utg.) ga og gir igjen (den femte delen har ikke begynt å filme ennå – red anm.). Dessuten visste vi alle på forhånd at djevelen stort sett ville skje i vannet, under overflaten… Vi vet også godt at Jim elsker denne verden. Han elsker å jobbe med ham, noe han allerede har bevist i Titanic, han elsker ham selv, noe som er bevist av hans mange undervannsekspedisjoner og rekorder.

Han må alltid løse noe. Han er naturlig nysgjerrig. Så på noen måter er han mer en vitenskapsmann enn en filmskaper. Han vet godt hva som bor under overflaten. Og det er det. Mye mer enn det vi ser på tørt land. Planeten hans Pandora er inspirert av alt dette. Det faktum at det ser ut som jorden betyr at seerne ikke har sett mye av det ennå. Nummer én foregår for det meste i skogen. Den andre, Avatar: The Way of Water, tar dem andre steder, til havene.

År også. Takket være dem hadde vi også et møte på Hawaii, hvor vi forberedte skytingen. Vi dykket også andre steder… Noen ganger så jeg vantro på kollegene mine, hvor dypt de klarte å synke. Jeg sa til meg selv: Hva gjør du? For eksempel Trinity Bliss (En 13 år gammel amerikaner spiller Tuktirey – obs. utg.) hun var veldig flink til det.

Dette er en av tingene Avatar får deg til å tenke på. Det knuser hjertet mitt å se alt som skjer i verden. Hvor mange mennesker må forlate hjemmene sine uten å ville det. De blir – som Sullys familie – flyktninger. De leter etter en trygg havn. Det er virkelig vondt å forstå…

Nyheter/Avatar Law i London

Til tross for alt dette, til tross for disse forferdelige tingene, er vi foreldre alle ganske like. Vi ønsker det beste for barna. Vi ønsker at de skal kunne leve godt, blomstre. Vi forteller dem alle disse tingene som: spise mye grønnsakerJeg passer på at de spiser det… Og hva slags film ville det vært hvis Avatar ikke hadde den kjærligheten, det hjertet?

Teknologi er én ting. Ja, pen, men uten en historie ville de ikke vært til noen nytte for deg. Dessuten tenker ikke Jim slik. Han vil ikke ha et teknisk perfekt bilde uten følelser. Han kan dermed kombinere de to til en funksjonell helhet. Han er med i filmen fra begynnelse til slutt. Han jobber med det uten stans. Det er derfor han kan få det beste ut av folk. Han har gjort det før i Terminator, Titanic, Aliens. Avatar er «bare» et annet av hans vellykkede verk.

Herregud… Neytiri er som enhver annen kvinne. Hun er villig til å gi fra seg det hun elsker mest – hjemmet sitt i skogen – for å beskytte familien. Som, etter min mening, er det mors, foreldrenes kjærlighet er. Han kan bringe ut av oss, foreldre, de dypeste følelsene som vi bærer i oss. Positivt og negativt… Heldigvis løser jeg bare lignende problemer som Neytiri, på Pandora. Men jeg vet godt at det er foreldre i verden som allerede står overfor det og som må forholde seg til det. Vi går tilbake til det som skjer rundt oss.

Nøyaktig. Det vil pålitelig ta deg tilbake til følelsene dine som tenåring, da du måtte forholde deg til jevnaldrende, med deg selv. I begynnelsen forholder man seg kun til det fordi historien foregår i et samfunn som fungerer og lever i harmoni.

Men selv Pandoras verden er ikke uten kamp, ​​et vendepunkt vil komme og du ser hvordan det hele blir… Vi, skuespillerne, prøvde å formidle alle disse følelsene i filmen så trofast som mulig. Jim og teknikerne jobbet deretter med det teknisk. Karakterene våre tok kun form i postproduksjon.

Vi mistenkte det. Jim forklarte oss alt på forhånd. Han viste oss et slags «kart», en plan. Vi stolte på ham. Den har tross alt en funksjon som gjør alt enklere. Han er utrolig hyggelig. Deretter bringer han andres forståelse til sine prosjekter. Jeg tror det er en del av suksessen hans. Forresten, han tillot oss å ta med våre kjære til en del av skytingen, noe som ikke er vanlig i Hollywood.

Ikke egentlig. Det betyr ikke at vi skjøt alt fra første opptak. Tvert imot. Noen ganger var vi skuespillere for raske, teknologien klarte ikke å henge med, alt gjentok seg. Det skjedde mest i vannet. I tider da vi var flere og vi måtte reagere på hverandre. Vi måtte være så imøtekommende som mulig slik at alt gikk bra.

De allestedsnærværende kameraene hjalp oss også med dette. Vi hadde dem også på hodet. De var inne i bassenget, hvor det ble filmet, og foran… Vi fortsatte deretter å se opptakene for å matche følelsene som Jim ønsket. I mitt tilfelle, blant annet i scenene med Sam. Vi måtte bare spille rollene våre slik at alt ble bra til slutt.

Jeg ble spesielt vant til at jeg noen ganger ikke kjenner meg igjen på kino, og til at jeg aldri har spilt «sterke» kvinner. Jeg har alltid spilt «bare» kvinner. Neytiri er heller ikke en tenker. Han handler som han føler. Han oppfatter energien som kommer til ham fra omgivelsene, han er en del av den. Noen ganger er det til og med ubehagelig. Jeg er ikke overrasket over det. Han føler seg som en foreldreløs i sitt nye hjem. Hun føler at hun aldri vil se sine kjære igjen, menneskene hun elsker, som hun vokste opp med.

Hun ser akkurat ut som Jim forestiller seg. Det utvikler seg imidlertid som et par. Jim gjør Neytiri til en kriger. Selv da tar han imidlertid ingen avgjørelse ut fra veloverveide hensyn. Han kjemper fordi han føler seg forpliktet, han kjemper for seg selv, for familien sin, for naboene. Hun er som enhver vanlig kvinne. Som deg, jeg, er hun en mor. De fleste av oss tilhører tross alt ikke kategorien superhelter eller superhelter.

Menn. Jeg vil gjerne spille en mann en dag.

Zoe Saldana (44)