Den norske filmen Jeg er lei meg, regissert av Kristoffer Borgli, er en del av årets nordiske kinoshow Scandi, som starter 18. januar mange steder i Tsjekkia. Den ofte kjølige satiriske komedien skildrer det giftige forholdet til Thomas og Signe, som har narsissistiske problemer og derfor trenger oppmerksomhet, selv om oppførselen deres har en tendens til å ta motet fra de rundt dem. Men filmen viser også i hvilken grad disse tendensene støttes av samtidens samfunn, orientert mot den vakre presentasjonen av seg selv, suksess og individualisme.

Thomas og Signe i trettiårene bor sammen i Oslo. De har mange felles venner, som er ganske vellykkede innen journalistikk, arkitektur og andre felt. Thomas prøver å etablere seg som konseptkunstner, men han kan ikke lage noe selv, han stjeler bare møbler offentlig. Til slutt klarer han å organisere sin første utstilling fra stykkene som er oppnådd på denne måten. Signe jobber på kafé, lyver ofte og tiltrekker seg ikke andres interesse på fest. Derfor konkurrerer han stadig med Thomas ved å bruke lignende midler som han bruker for å få berømmelse innen kunstfeltet. Fordi Signe ikke har så mye å tilby – eller det tror hun – klarer hun å trekke oppmerksomheten til seg selv på en negativ måte.

En dag skjer det noe uventet. En hundebitt kvinne skynder seg inn på kafeen, noe som gir Signe en idé. Han får tak i et ulovlig (og fiktivt for filmen) russisk anxiolytikum, hvis bivirkning er en kronisk hudsykdom. Hun begynner å ta pillene og øker dosene gradvis uten å tenke, noe som eskalerer når Thomas blir oppsøkt i magasinet for et intervju. Det er en stor utfordring for en kvinne og en veldig håndgripelig grunn til sjalusi. Signe vever dermed en spiral i livet som det ikke er noen flukt fra. Et uttalt utslett vil begynne å spre seg over hele kroppen, inkludert ansiktet, og andre symptomer inkluderer væskeretensjon, hårtap og oppkast eller svette blod. En opprinnelig vakker blondine blir med vilje til et monster, men hun har ikke noe imot å ofre skjønnheten sin så lenge verden bryr seg om henne. Men hvor kan han gå?

FOTO: Å svelge ulovlige piller og selvdestruktive tendenser. Bilder fra filmen jeg er lei av selv:

Flere bilder i galleriet (3)

I sin bok The Culture of Narcissism trekker Christopher Lasch oppmerksomheten mot de såkalte patologiske narsissisme, som han hevder ble skapt av USA etter andre verdenskrig. Basert på Freuds psykoanalyse er en narsissist ifølge ham en person med svært lav selvoppfatning. Hans innestengte sinne og selvhat gjør ham til en som flykter inn i et grandiost bilde av seg selv i fantasien og krever konstant ekstern validering av denne storheten, ikke motvillig til å bruke andre mennesker som selvtilfredsstillelsesverktøy. Til en viss grad er dette sant for både Thomas og Signe, men den unge kvinnen inntar en mye mer selvdestruktiv oppførsel for å lykkes. Mens den dermed oppnår den ønskede reaksjonen fra omgivelsene, forverres kroppen farlig.

Selvkjærlighet og selvhat som følge av samme problem

Selvfølgelig kan vi nærme oss temaet narsissisme fra psykologiens og sosiologiens perspektiv. I hvilken grad er det et problem for personen selv og i hvilken grad kan samfunnet delta i dets tilblivelse? Lasch snakker om hvordan sammenhengen mellom samfunn og individ, kultur og personlighet tydeliggjøres av psykoanalysen når den fokuserer på nøye undersøkelse av individer. Ifølge ham manifesterer den sosiale dimensjonen seg ved å trenge inn i det ubevisste. Det opprinnelig forenklede synet på narsissisme som egoisme eller egenkjærlighet definerer det som avvist kjærlighet som vender tilbake til seg selv i form av hat. Disse to polene sentraliserer så vedkommende som en som i sitt ønske om anerkjennelse bevisst bearbeider inntrykkene han formidler til andre om seg selv og aspirerer til emosjonelle opplevelser som han fyller tomrommet med.

Ikke mye er kjent om Signe, bortsett fra at foreldrene hennes er skilt og faren virker lite interessert i henne. Han kjeder seg, han har ikke så mye å si til andre. Patologisk oppmerksomhet er hans domene, uten å tenke for mye på hva det kan koste ham – inkludert smerter og tap av helse. Manglende evne til å hevde seg på en positiv måte, for eksempel ved å bruke et talent eller en evne, fører til et desperat forsøk på å tiltrekke seg medlidenhet og sympati. Men hvor kommer dette sterke ønsket om å være sentrum for oppmerksomheten fra? Hvorfor er det ikke nok å leve et relativt stille liv og trives med å nå fastsatte, om enn beskjedne mål?

Svært ofte snakker vi om trendene og presset fra samfunnet, som verdsetter eksepsjonelle, interessante, forskjellige (om enn mer eller mindre konforme) mennesker. I filmen kan vi se hvordan de to hovedpersonene prøver å sette mediene på sin side, enten de er profesjonelle eller sosiale nettverk. Å få plass i et magasin eller på Internett og lykkes med å dele et innlegg viralt er et stort mål for begge. Scenene der Signe søker en kontrakt med et modellbyrå som presenterer kvinner som synlig manifesterer en viss annenhet er også betydningsfulle. Eieren sier at hun prøver å distansere seg fra den vanlige moteverdenen som fremmer perfeksjon, men det er åpenbart at hun kun fokuserer på kvinner med funksjonshemminger som ikke forårsaker for mye tilbakeslag. Det ligner på det faktum at selv om han ansetter en blind assistent, behandler han henne med forakt som en som ikke er i stand til «vanlige opptredener».

Handlingen er også betydningsfull, når Signe, hvis helse blir dårligere, noe som kan sees spesielt i ansiktet hans, deltar i innspillingen av en reklame for damekonfeksjon. Så snart hun kommer, gjør alle på laget det klart at hvis bildene av henne ikke er pene, mister de betydningen. Når Sign kollapser, viser det hvordan andre reagerer på en lignende hendelse. Få prøver faktisk å hjelpe – noen frykter at kvinnen er smittsom, andre smuldrer ved synet av blod, andre krangler om konsekvensene av feil for annonsør og klient. Den eneste som til slutt ringer ambulanse er modellbyråeierens blindeassistent. Dette bildet av hjelpeløshet og en viss moralsk dekadanse understreker bare det faktum at i et samfunn der alt annet – fra penger til personlig komfort – er viktigere enn å hjelpe andre, er patologisk narsissisme en konsekvens, ikke en årsak.

Farene ved et giftig spøkelsesforhold

Det er også spørsmålet om hvordan historien til Signe og Thomas ville utviklet seg hvis de ikke var et par. Det faktum at de begge støtter hverandre gjennom sine verste gjerninger uten å innse hvor mye verre problemene deres blir, beviser bare at de er uegnet og farlige for hverandre. Thomas er ikke overrasket over at kjæresten forfalsker en matallergi i selskapet, han er bare opprørt over at det distraherer ham fra ham og eksponeringen hans. Tross alt, han behandler henne ikke engang som en partner, alle involverte tror hun er søsteren hans. Han viser bare hengivenhet når en kvinne ser på dem på offentlig transport, allerede mildnet av det faktum at en mann snakker med en kvinne med en maske over ansiktet. Selv Signes sexting om betydningen av hans egen begravelse får ham ikke til å lure på hva som er galt med dem.

Vi kan ikke betrakte Signe som en sikker skyldig eller et bestemt offer. Du kan sympatisere med henne til en viss grad, men samtidig er det vanskelig å se at hun bevisst ødelegger seg selv. Verken en virkelig alvorlig helsetilstand eller de negative konsekvensene av oppførselen hennes, for eksempel den skandaløse avsløringen av hennes «mystiske» sykdom, som hun også oppfatter som en mulighet til å snu alt til sin fordel, er for henne et alarmsignal. Å se filmen I’m Fed Up With Myself kan være både underholdende i mange absurde nyanser og styrkende i tider hvor det er vanskelig å skille virkeligheten fra Signas fantasi, men det kan også være smertefullt å se tapet av det andre kjemper forgjeves for. . Men takket være dette får vi også en viktig melding – det er ikke bare Signe eller Thomas som er syke, tiden er også syk.