Det er hovedsakelig herrehopp, for damelaget, som består av unge jenter, deltar fortsatt i en ny idrett som bare er i begynnelsen av reisen.

Publikum vurderer situasjonen nesten utelukkende gjennom store idrettsarrangementer. Og prestasjonen til hopperne som nettopp fullførte på VM i Planica var trist. Roman Koudelka er rangert som 46. i mellomdekket, Radek Rydl er rangert som 48. plass. På den store var det som å gå gjennom en kopimaskin, 42. og 48. Vi stilte ikke noe herrelag i det hele tatt, og vi ble nummer 11 i mixed double.

Faktisk er det ikke engang en overraskelse lenger, det gjenspeiler den langsiktige tilstanden til hoppet vårt. Selv disse plasseringene blir gradvis verre. Slovenske Vasja Bajc, som sto bak tsjekkisk sprangridnings siste store suksess som trener for Jakub Janda og andre, kom under ild i en telefonsamtale til Seznam Zprávy.

«Jeg ser alltid på langveis fra og situasjonen er ikke bra. Det er en kombinasjon av mange faktorer. Hele tilnærmingen til sport, la oss si storpolitikk, mangel på penger, utdatert utstyr og også systemadministrasjonen, ikke nok moderne ledelse og tilnærmingen til skihopping som Tsjekkia trenger,» fortalte Bajc, som påvirket den siste store epoken med tsjekkisk hopping. Samtidig inspirerte han en serie morsomme annonser for en mobiloperatør. Men det er noen år siden.

I fjor, ved OL i Beijing 2022, ble Roman Koudelka minst 18., Čestmír Kožíšek 29. på mellomdekket. Blant herrene ble vi nummer 9 bak russerne og sveitserne. Ved OL i PyeongChang 2018 var det ikke mye bedre, i Sotsji 2014 angrep vi i det minste de tjue beste og lagvis endte vi på 7. plass. Frem til Mondial en Falun 2015 kan du finne Koudelka på en respektabel 4. og 8. plass.

Skihopp er faktisk den eneste tsjekkiske skisporten som registrerer et så dramatisk fall fra høyder. I løpet i Planica ble Michal Novák nummer 4 i sprinten, i alpint har vi den beste alpinløperen Ester Ledecká og slalåmløperen Martina Dubovská.

Samtidig vant vi de første store medaljene i sprangridning under den første republikken. Tsjekkoslovakene med tysk nasjonalitet Willen Dick, Franz Wende og Rudolf Burkert drev dem ut av verdensmesterskapet og de olympiske leker.

Den berømte etterkrigstiden med «Remsa-gutter» (ifølge trener Zdenek Remsa) begynte ved OL i Innsbruck i 1964 med Josef Matouš som tok fjerdeplassen på mellomdekket. Jiří Raška, olympisk mester fra Sapporo i 1968, fulgte snart etter, etterfulgt av Rudolf Höhnl og Karel Kodejška.

Så ble det en kort pause. Imidlertid hoppet Leoš Škoda og Josef Samek vanligvis rundt 20. og noen ganger til og med topp ti. Og umiddelbart kom den tredje store epoken – Pavel Ploc, Jiří Parma, František Jež, Jaroslav Sakala, Jiří Malko. I 1983-94 vant de 22 verdenscuprenn til sammen og vant 13 medaljer i store begivenheter.

De ble erstattet av den allerede nevnte Jakub Janda, takket være Bajc, som tok sølv og bronse i verdensmesterskapet i 2005, vant verdenscupen i 2006 pluss seks løp og Four Bridges Tour. Siden den gang har bare Roman Koudelka kommet i nærheten av ham i sesongene 2011/12 og 2014/15.

Så hvor er problemet, hvorfor det en gang så berømte tsjekkiske hoppet ikke lykkes?

Slovene Bajcs vurdering er også basert på hennes egen erfaring. Etter tre suksessrike år med det tsjekkiske landslaget endte han som kjent opp med å ikke skille seg fra det tsjekkiske forbundet på gode vilkår.

«Det fungerte ikke ordentlig i fremtiden, de tok seg ikke sammen når et lag, politikk, spesialinteresser spilte inn. Og det viser seg fortsatt i dag når du ikke har det bra. Her i Slovenia har vi et system, fra klubbene og oppover er det godt koblet og det fungerer. Hver klubb har fasiliteter, som nasjonale sentre har vi Planica og Kranj Ingenting er langt for utøverne, og derfor har de optimale forhold, understreker Bajc, som forresten en gang var coachet av den berømte Zdeněk Remsa.

Utdaterte enheter er definitivt et av problemene. I dag er det ikke en eneste bro i Tsjekkia hvor VM kan finne sted. Og den eneste store broen man kunne trene om vinteren. Det tsjekkiske landslaget må trene på samme måte som Martina Sáblíková i utlandet. Men den tsjekkiske skøyteløperen hadde aldri gode forhold på hjemmebane. Tsjekkiske hoppere gjør det.

I dag, om vinteren, er det nærmeste stedet for kvalitetstrening nær Klingental, Tyskland. Det er imidlertid penger og ustabile værforhold som står på spill.Derfor foretrekker konkurrentene å reise 600-800 km til Polen eller Slovenia for å trene.

«Samtidig har du i Harrachov en av de mest moderne broene, det ville ikke være så vanskelig å bygge den om og trene der,» forklarer Vasja Bajc. Samtidig påpeker han at det heller ikke bare er i teknisk sammenheng. «Se på finnene. De har store moderne hoppsentre, som Lahti, men de har mistet oversikten over tid, arbeidet med unge mennesker, og nå har de slitt med gjennomsnittlige resultater i årevis.»

Den tidligere skihopperen František Jež, som vant to OL- og verdenscupmedaljer på 1990-tallet, sa etter OL i Beijing i fjor at tsjekkisk hoppsport hadde et stort problem. «Det er ikke bare en grunnleggende sak, men i årevis har det ikke vært et veletablert system for konkurrenter og klubber for å jobbe med hverandre og gå videre,» sa han. Han beskriver situasjonen for nettstedet til den tsjekkiske radioen.

Men når du snakker med folk rundt tsjekkisk hopping i dag, får du følelsen av at hoppere, trenere og mange andre interesserte gjør sitt beste for å lykkes.

Den 26 år gamle tidligere hopperen Filip Sakala, som nylig avsluttet karrieren, tror ikke alt er galt med tsjekkisk hopp. Han ser at det gjøres mye arbeid mange steder. Nå vil han gjerne hjelpe. «Vi ønsker å tilby en vei ut. Min kollega Vít Háček og jeg vil gjerne hjelpe tsjekkisk hopping, det er en aktuell nyhet. Vi ønsker å samarbeide med den nåværende ledelsen og vi har mye å tilby. Jeg vet hvordan det fungerer.» sa han fortalte Seznam Zprávám.

«Problemet er ekstremt komplekst for oss, det er ikke bare et spørsmål om forbundet og hoppseksjonen. For eksempel har vi ikke et moderne treningssenter. Harrachov må renoveres. Slovenerne har bygger et OL-senter i Planica, hvor du kan trene kontinuerlig. Det er et nytt renovert senter i Trondheim, Norge, og en ny bro i Oslo. Men der står staten bak sporten. Det kan vi ennå ikke konkurrere med, sier sønnen til den kjente. Den tsjekkiske hopperen Jaroslav.

Filip Sakala gjør samtidig oppmerksom på at ikke alle kan gjøre hopp. Det er og vil alltid være, i motsetning til for eksempel skiskyting, en mindre disiplin med liten base.

Dessuten har ikke tsjekkiske klubber profesjonelle trenere hvis trenerfunksjon er deres hovedaktivitet. I tillegg til arbeidet må de besøke mange planter på fritiden.

Viktige hoppsentre som Frenštát har ikke mulighet til å modifisere broen om vinteren. De mangler basisutstyr, så de trener der kun om sommeren. «Med tanke på forholdene gjør treneren en god jobb der. Mange ungdommer har utmerkede resultater i verdenstoppen. For eksempel Daniel Škarka eller den eldste Klára Ulrychová. Klára Indráčková er allerede i stand til å stå på scenen på banen. Europeisk scene. Når du ser de talentfulle barna, ser ikke fremtiden for sprangridning så dyster ut,» påpeker Sakala.

Polakkene har imidlertid tre komplette hoppanlegg med funksjonelle fasiliteter og infrastruktur – Zakopane, Vistula og Ščyrk. Slovenerne har Kranj og Planici og tre andre mellombroer. Samtidig et lite stykke fra Østerrike – i Villach eller Bischopshofen.

Få mennesker skjønner hvor viktig materiale av høy kvalitet er for ryttere. Spesielt kjeledresser. I følge Sakala investerer mektige stater mye penger i utvikling og har materialspesialister. «Landslagstreneren vår må forholde seg til andre ting, for eksempel drakten, og da har han ikke tid til å jobbe. Samtidig er drakten alfa og omega. Går det bra, er det nok med 10 meter. Du trenger en spesialist og det er veldig dyrt.

«Hvis jeg skulle sammenligne det med F1, tror jeg vi har kvalitetskonkurrenter. Men de andre har gode ryttere og enda bedre motorer,» avslutter Sakala.