Michal, for noen dager siden ble sesongen avsluttet for deg og de andre skiskytterne. På årets verdenscup endte du på 13. plass sammenlagt, som er ditt beste resultat i karrieren. Hvordan ville du kvalifisert og vurdert denne sesongen?
Jeg må si at jeg er veldig fornøyd med denne sesongen. Det var den beste sesongen i karrieren min. I år klarte jeg å ikke ha slike manier der. Jeg syklet veldig regelmessig gjennom vinteren, og gikk til blomsterseremonien hvert kvartal av de tre hellige løpene. Jeg klarte ikke det i tidligere sesonger. Jeg er veldig fornøyd med resultatnivået, selv om det ikke er noen medaljer blant dem, det første tenkte resultatet på pallen. Men balansen i ytelsen var flott, og jeg er veldig fornøyd med den.

Hvilket resultat setter du mest pris på og hvilken opptreden av årets «helgen» vil du glemme så fort som mulig?
Jeg trives nok best med stafetten i verdensmesterskapet, der vi ble nummer fire like under en medalje. Det var nok den mest emosjonelle opplevelsen hele sesongen for meg. Alt falt på plass, bare den siste biten var ikke helt riktig. Men jeg kommer til å beholde veldig gode minner fra dette løpet. Og hvis det er én ting jeg gjerne vil glemme, så er det VM-single-mixen. Dette løpet gikk ikke bra for meg, det var dårlig. Men ellers har jeg ikke i år hatt en sesong hvor jeg ikke har løpt et anstendig eller høykvalitets løp. Så det er ikke sånn at jeg ikke vil dra et sted neste gang eller glemme dette stedet.

Selv i år hadde du en medalje hendig i noen løp. Hvor synd at det ikke gikk bra til slutt?
Det er den imaginære prikken over i-en. Hvis medaljen var vellykket, ville sesongen vært virkelig uvirkelig, berømt. Slik er hun god, vellykket og jeg er fornøyd med henne. Hvis kirsebæret ikke er der, kan det være trist. Men når man analyserer individuelle prestasjoner og løp, ville det nok vært feil om jeg syntes enda mer lei meg. Jeg gjorde mitt beste i hvert løp. Så det er ikke det at jeg mistet medaljen ved å undervurdere. Det er bare det at på den tiden var en konkurrent bedre enn meg og fortjente en medalje til.

Når man ser på herrenes generelle klassifisering, kan man ikke unngå å tenke at verdenscupen er et så lite mesterskap for Norge. Nordmenn på de tre første plassene, de er fem på de syv første. Hva med konkurrenter fra andre land? Er ikke det frustrerende for dem?
Når det gjelder det norske landslaget har de virkelig vært mer dominerende i år enn tidligere sesonger. Hele laget klarte å forberede seg perfekt til sesongen. Det var imidlertid synlig ikke bare på slutten i de generelle resultatene, men også i de individuelle løpene. De hadde mange medaljer eller pallplasser der de tre norske var på medalje. Jeg vil ikke si det var frustrerende, men de viste oss bare at de kunne gjøre det og var forberedt på det. Personlig foretrekker jeg å se det som en motivasjon. Om sommeren kan vi jobbe med å prøve å komme litt nærmere dem eller noen ganger til og med slå dem. Sport er rettferdig. Når du gir ham det du har, gir han det tilbake til deg. Og nordmennene ga alt i år og klarte å matche. Det er, etter min mening, deres belønning, som de fortjener. Jeg tar av meg hatten for dem for deres forberedelser i år.

Johannes Tingnes Boe har tatt over denne sesongen på en bokstavelig talt rovdrift. Hvordan er han så god? Hva er kilden til suksessen? Hva er ditt personlige forhold til ham?
Det samme gjelder for Johannes som for hele det norske landslaget. Ikke bare er han veldig talentfull, men hvis du ser på ham har han perfekt teknikk på skiene. Kraften den avgir går ikke sidelengs. Alt brukes til å komme videre. Han har skjønt alt, og han nyter det utrolig godt. Selvfølgelig stabiliserte han også skuddet. Den har høy suksessrate. Og takket være kombinasjonen med utmerket service, har han blitt en uslåelig person. Og hvis det norske laget som sådan var veldig sterkt, så var Johannes deres konge. Jeg tror ikke det vil være noen som ham i mange år framover som kan matche ham i en slik dominans og makt. Under løpene er det en vennlig atmosfære og det samme gjelder forholdet mitt til Johannes. Når vi møtes sier vi hei og veksler noen ord. Ditto på målstreken eller i garderobene etter løpene.

Det er nye fjes på det tsjekkiske landslaget. Hvordan passer de sammen med dine erfarne smøremaskiner?
Jeg vil si det er flere nye ansikter i det tsjekkiske laget enn smørere. Oilers må derfor prøve å tilpasse seg de nye ansiktene. (latter) Jeg synes vi klarte å skape en perfekt stemning i herrelaget. Vi har lært å jobbe sammen. Jeg må si at det tok oss et år eller to å spille dette spillet. Det tok meg også tid å finne veien rundt og vite hvordan jeg skulle nærme meg dem. Dette er en annen ting som motiverer meg og som ikke får meg til å tenke i det hele tatt om jeg skal slutte eller ikke. For når jeg går på trening ser jeg virkelig frem til det og det er akkurat det jeg trenger til idrett. Jeg er veldig glad på guttelagets vegne og tror det kommer til å fungere slik de kommende sesongene.

Over tid forlater konkurrenter individuelle lag og avslutter karrieren. Husker du noen du virkelig savner på racerbanen?
Du kan egentlig ikke si at jeg savner noen. Men selvfølgelig har alle gutta fra det tsjekkiske laget vokst i meg, og jeg liker alltid å se dem. Når det gjelder de utenlandske utøverne, synes jeg at Erik Lesser, som var en stor skikkelse i skiskytingens verden, mangler. Eller Simon Desthieux, som jeg har kjørt med siden juniorkategoriene, han fullførte også. Sveitseren Benjamin Weger var også en utrolig omgjengelig person, og selvfølgelig var Martin Fourcade en stor personlighet. Så disse menneskene mangler nok litt, men det kommer nye igjen og igjen. På den annen side er ikke forholdet så nært at deltakerne besøker hverandre selv utenom sesongen, så det blir bare tatt som det er.

Hva er dine planer for de kommende ukene?
Mine prosjekter er veldig enkle. Jeg vil være hjemme, jeg vil være sammen med sønnen min og kjæresten min. Vi ønsker å gå til foreldrene mine og møte familien, for siden oktober er du ikke sammen med dem lenger og jeg savner denne kontakten. Så i april skal jeg hvile, slutte å tenke på skiskyting og nyte litt familietid.

Neste år, i februar, arrangeres verdensmesterskapet i skiskyting i Nové Město, Moravia. Hvordan ser du frem til dette arrangementet? Vil kunnskapen om at mesterskapet arrangeres på hjemmebane påvirke sommerforberedelsen på en eller annen måte?
For oss, tsjekkiske konkurrenter, er det et stort karriereøyeblikk. Jeg har allerede opplevd VM på hjemmebane en gang. Jeg kjørte et løp og husker det fortsatt i dag. Disse hendelsene er ekstremt krevende mentalt og selvfølgelig fysisk. Det vil være nødvendig å forberede seg på det og stole på det på forhånd. Sommertrening vil nok ikke bli påvirket av dette, selv om vi selvfølgelig vil prøve å være på Nové Město flere dager for å se skytebanen nærmere og for å kunne nyte familiemiljøet. Ellers gleder jeg meg til VM på hjemmebane, men jeg vet at jeg også må forberede meg i hodet. Presset er et helt annet, det er større. Men på den annen side liker jeg disse spente situasjonene.

Jiří Štefek
jiri@vrchlabinky.cz
Foto: Petr Slavík, tsjekkisk skiskyting