Du kan også lytte til artikkelen i lydversjon.

Hvert år i mai kan absolutt alt skje i Slovakia i to uker: enhver politiker kan si og gjøre hva han vil. Selv om noen stjal Bratislava-slottet, ville sannsynligvis ingen lagt merke til det. Og selv om det var det, ville vi bli enige om å håndtere det senere.

Slovakia, som alle år, spiller VM og ingenting er viktigere.

Redaktører svetter fordi de må finne en måte å koble hockey med for eksempel plastvinduer. Politikere tar bilder i trøye og foran fjernsynet for å vise at det er de som applauderer mest. Selv ellers sindige mennesker pynter plutselig bakspeilene sine med flagg.

Da utformingen av nasjonaltrøyene endret seg for noen år siden og de tre piggene ble erstattet av tre hockeykøller, ble det en politisk sak. Det skal bemerkes at Andrej Danko, formannen for det slovakiske nasjonalpartiet, som absolutt ikke er en av de skarpeste blyantene i settet, gjorde saken til en politisk sak.

Alt går bra så langt, men du vet det: Den slovakiske spesifisiteten er at det ikke handler så mye om resultatet i seg selv. Hele landet deltar i en to ukers matematisk olympiade kalt Prosedyrematematikk. Oppgaven er klar: nøyaktig hvordan må alle kampene gå for å komme til kvartfinalen?

Slovakiske hockeyspillere kan gå på overtid med Canada en dag, som er et anstendig resultat, og deretter gå på overtid med Kasakhstan – som er et veldig dårlig resultat. Og de kan miste begge utvidelsene.

Sannheten vil være at vi sannsynligvis ikke er så gode. Vi hadde selvfølgelig vår gullalder der vi vant et gull, et sølv og en bronse, men det var tjue år siden. Mer eller mindre ingenting siden.

Før var spørsmålet hvor mange mål vi skulle score mot sveitserne og hvorfor bare fire; i dag er spørsmålet hvor mange mål sveitserne vil gi oss og om de bare kunne scoret fire. Vi tror fortsatt at vi tilhører den bredere verdenseliten, men virkeligheten har ikke samsvart med dette på mange år: I de siste femten mesterskapene har vi bare kommet til kvartfinale fire ganger.

Vi ser på Tsjekkia og Finland som motstandere, men i virkeligheten er det Tyskland og Latvia. Vi nekter å innrømme det, og vi er litt overrasket over at nordmennene ikke bare legger seg foran oss og taper med åtte mål som før.

Fremgang i kvartfinalen er nøkkelen; sjansen til å spille ett spill til. Og mest for å miste den – siden 2008 har vi faktisk bare vunnet den én gang. For deg starter mesterskapene kun i kvartfinalen, for oss slutter de. I beste fall.

Å nå kvartfinalen har blitt en hellig gral med årene og minner om den datamaskinen de brukte så lang tid på å bygge i The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy at alle lenge har glemt hva målet var.

Vi har lenge glemt hvorfor å nå kvartfinalen faktisk betyr noe, vi bare aksepterte det som et faktum, og siden vi ikke er så gode, er det her fremdriftskalkulatoren kommer inn.

Ta årets mesterskap: et knepent tap passet deg fint. Dette ble etterfulgt av en knepen seier i nøkkelkampen mot vertene Latvia og vi gratulerte alle oss selv med at vi trolig blir uten kombinatorikk i år. Du ser; Noen ganger er den andre kampen avgjørende for oss.

Overtidstapet mot Canada brakte et poeng vi ikke regnet med. Tapet mot sveitserne plaget ingen, for vi visste at vi ikke kunne slå dem lenger. Trinnkalkulatoren forble skjult i bunnen av lommen hans.

Men katastrofen slo inn: vi ledet 1-0 mot Kasakhstan etter første omgang, men slapp inn tre mål i andre omgang. Vi klarte å utligne på slutten, men vi tapte på poeng. Hvordan score tre mål i én periode med Kasakhstan? Jeg vet ikke, men vi trakk umiddelbart frem trinn-for-trinn-kalkulatorene våre og begynte å regne febrilsk.

Spørsmålet var: hvilke resultater må vi få og hvordan går alle de andre kampene for å nå (og tape) kvartfinalen? Det var en deilig og kjent følelse når man vet at alt er som det skal være.

Vi vet at dette ikke er normalt. Et sted dypt inne i oss vet vi at dette er helt irrasjonelt. Vi tuller med å gi ut fremdriftskalkulatoren hvert år, og vi tuller med at vi ikke gjør narr av den.

De sier at hvis Mars går sammen med Venus, vil Frankrike slå Canada 14-3 etter to perioder, og smøret vil ikke koste mer enn €50, så vi fortsetter. Noen ganger etter den første kampen vet vi mer eller mindre at vi er i vanskeligheter.

Vi er alle i ferd med å bli førsteklasses matematikere. Vi snakker om det med våre naboer i heisen, og til og med våre partnere, som slett ikke er interessert i hockey, vet nøyaktig hvordan for eksempel kampen mellom Danmark og Frankrike skal foregå. Tid brukt på trinnvise kalkulatorer kan nesten konverteres til en prosentandel av bruttonasjonalproduktet.

Etter det uventede nederlaget mot Kasakhstan snakket alle avisene om det. Det var til og med en oppmuntrende artikkel om at selv et tap for Slovenia ikke nødvendigvis betyr slutten på opprykkshåp. Du skjønner, selv å tape mot det dårligste laget i gruppen, som ikke har scoret nøyaktig null poeng så langt, betyr ikke nødvendigvis slutten. Kanskje det sier noe om oss. Jeg vet ikke hva.

Til slutt var det klart: vi må bare slå Slovenia og Norge og for at sveitserne skal slå latvierne i ordinær tid. Så fortsetter vi. I år har progressiv matematikk vært snill mot oss, vi har opplevd mye vanskeligere situasjoner.

Og dermed slo vi både nordmennene og slovenerne, selv om sistnevnte bare var 1:0. Under andre omstendigheter kunne det vært synd, men nå var det ingen som tenkte på det, det handlet tross alt om å nå kvartfinalen. Og så bortskjemte sveitserne oss: I den siste kampen brydde de seg ikke om noe, de lot sine beste spillere hvile og tapte mot latvierne.

Vi gikk ut. Som mesteparten av tiden. Vi gjemte trinn-for-trinn-kalkulatorene i lommene igjen og kommer med dem i midten av mai neste år. Det er et fantastisk paradoks: neste dag er det ingen som bryr seg, men om et år starter vi igjen med stor entusiasme. Først nå skal vi heie på tsjekkerne, men i grunnen bryr vi oss ikke lenger.

Du vet, jeg tror virkelig ikke det er et annet land der fremdriftskalkulatoren er et slikt fenomen. Eller hvor de til og med kjenner henne. For de andre landene, de hvor folk er interessert i hockey, er for gode og trenger det ikke.

Jeg tror ikke noe annet land har viet seg med en slik besluttsomhet, ikke til sporten selv, men til beregningene rundt den. Og absolutt ikke i en idrett der et titalls land spiller på et visst kvalitetsnivå.

I løpet av årene, i Slovakia, har vi skapt en disiplin i seg selv, en sport innenfor sport. Fremdriftskalkulator – vårt bidrag til verden, vår kulturarv. Andre steder knuser de atomer og bygger vindparker, vi teller hockey. Vi har Høye Tatra, Alpebruddene og slottene og slottene, men alt det er ingenting: Jeg er overbevist om at dette er fremdriftskalkulatoren som vi burde ha satt på UNESCO-listen.

Den er vår. Det gjør oss unike.