Det er 6. april 1945. Nøyaktig én måned gjenstår før krigens slutt i Europa. Den tyske marinen ligger i ruiner og ubåtenes glansdager er borte for alltid. Men de gjenværende ubåtene fortsetter å sette til sjøs i et forsøk på å påføre den allierte flåten så mye skade som mulig. Dette gjelder også ubåten U-1206, som den dagen har avgang fra Kristiansand, Norge, på sitt første kamptokt under kommando av den tjuesju år gamle Kapitänleutnant Karl-Adolf Schlitt. U-1206 er en type VIIC ubåt av den nyeste produksjonsserien, som blant annet har det siste innen tysk teknologi – et spesielt høytrykkstoalett om bord. Og noen dager senere vil det bli fatalt for ubåten…

Men la oss ikke forhaste oss og begynne fra begynnelsen. Alle som er kjent med allierte ubåter (og ubåter generelt) vil sikkert være enig med meg i at få typer tjeneste under krigen var så ubehagelige som tjeneste ombord på ubåter. Ubåtene på 1940-tallet var langt unna sine moderne etterfølgere, ikke bare når det gjelder teknologi, men også når det gjelder mannskapskomfort. Under patruljer som varte i flere uker, måtte ubåtfolket forholde seg til ekstremt trange rom, fullstendig mangel på privatliv og selvfølgelig den konstante trusselen om luftangrep eller angrep fra luftvernfartøyer.-fiendtlige ubåter. For å gi en idé – ubåten av typen VIIC var 50,5 meter lang og 4,7 meter bred, hvori i tillegg til alt maskineri, drivstoff og torpedoer, måtte nesten 60 besetningsmedlemmer holde.

Det er her naturen spiller inn.Hvis du låser flere titalls menn i en stor stålbeholder og lar dem ligge der i flere uker, må du før eller siden håndtere sanitære problemer. Forfengelig ære, selv den tøffeste ubåten vil før eller siden måtte hoppe på toalettet. Så godt som alle stater som driver ubåter har løst dette problemet på den enkleste og mest greie måten, nemlig ved å installere et toalett koblet til en septiktank om bord. Han samlet kloakk under patruljen, og etter at ubåten kom tilbake til havn, losset og renset han den.

Denne løsningen var ekstremt enkel i design og brukervennlighet og uavhengig av vanndybde eller trykk, men hadde selvfølgelig også sine ulemper. Hver eier av et enebolig med kloakk kan sikkert forestille seg hvordan septiktanken ville se ut etter at 60-70 menn flittig «fylte» den i en måned. I tillegg til lukten av olje, drivstoff og svette, begynte dekkene på ubåtene gradvis å lukte avføring, spesielt mot slutten av seilasen da septiktankene om bord var fulle. Samtidig ga en full septiktank vekt til ubåten og, enda viktigere, tok den opp plass som ellers kunne vært brukt til å øke drivstofftankene eller installere ekstra batterier for å forlenge varigheten under vann.

Det var nettopp disse ulempene som førte til at tyske ingeniører forsøkte å finne en bedre løsning. Det var i utgangspunktet et enkelt utslipp av kloakk til det omkringliggende havet, som sparte plass, vekt og nesen til besetningsmedlemmene. Men fysikken er uforsonlig, og denne «spylingen» fungerte kun på grunne dyp på grunn av vanntrykket. I praksis kunne toaletter bare brukes trygt på overflaten eller på periskopisk dybde, der ubåten var lett bytte for fiendtlige fly eller skip. Dette gjaldt spesielt på slutten av krigen, da de allierte hadde kraftige deteksjonsmidler og langtrekkende anti-ubåtfly som krysset Atlanterhavet.

Av forståelige grunner hadde arbeidet med undervannstoalettet svært lav prioritet, og et gjennombrudd kom først i begynnelsen av 1945. På den tiden kom designerne opp med et svært moderne design ved bruk av trykkluft til skylling, hvor avfall reiste fra bolle gjennom et system av rør og trykkkammer til trykkavlastningsventilen. Derfra ble den skutt ut i det omkringliggende havet med trykkluft. Med litt overdrivelse kan vi si at toalettet teknisk sett har blitt nok en torpedokaster. Denne typen toaletter kunne brukes trygt på alle dyp og ble installert på en liten serie type VIIC-ubåter i de siste månedene av krigen.

Dessverre for mannskapet på U-1206 nærmet ingeniører seg hele strukturen i typisk tysk stil. De nye toalettene var ikke bare veldig innovative, men også svært komplekse å bruke. Glem bare å skylle toalettet – her krevde spyling å manipulere trykkventilene i en bestemt rekkefølge. På de U-båtene som er utstyrt med dette er derfor minst ett besetningsmedlem utdannet som «toalettspesialist» med oppgave å skylle toalettet trygt. Samtidig truet feil håndtering inntrengning av vann i ubåten og tap av hele båten.

Gå tilbake til U-1206 ubåten. I løpet av de første åtte dagene av reisen, der ubåten dekket hele Nordsjøen, skjedde det ikke noe uvanlig, og 14. april ankom U-1206 innen 15 km fra Peterhead i Skottland. Her ønsket kaptein Schlitt å se etter allierte handelsskip og senke så mange som mulig. Men så kjente noen fra mannskapet naturens kall og satte kursen mot det splitter nye toalettet. Det er ikke kjent hvem nøyaktig det var lenger – ifølge Schlitts memoarer var han et vanlig medlem av mannskapet, noen kilder snakker også om kapteinen selv. Vedkommende lyktes i alle fall med å gjøre avføring, men informerte av en eller annen grunn ikke nevnte flush om sin intensjon. Så han bestemte seg for å skylle av.

Men det var en fatal feil. På grunn av feil innstilling av ventilene gikk toalettet faktisk i revers. En lite tiltalende blanding av sjøvann, ekskrementer og lut brukt som desinfeksjonsmiddel begynte plutselig å sprøyte et trykksatt toalett. I tillegg var ubåtens toalett plassert rett over seksjonen der batteriene ble lagret, som ble brukt til å drive de elektriske motorene som kjørte ubåten til større dyp. Og hva djevelen ikke ville, det ekle slammet fra toalettene begynte å sive gjennom hullene i gulvet rett inn på batteriene.

Her er et spørsmål for kjemifans: hva skjer når du kombinerer saltvann, lut og syre i batterier? Det riktige svaret er klor og hydrogen. Før kaptein Schlitt rakk å se seg om, begynte ubåten hans raskt å fylles med giftig gass og potensielt eksplosivt hydrogen. På det tidspunktet cruiset U-1206 stille på en dybde på omtrent 200 fot (60 m), og Schlitt hadde ikke noe annet valg enn å bestille en nødoverflate. Ballasttankene ble deretter kastet ut og ubåten dukket raskt opp. Her åpnet mannskapet alle lukene i et forsøk på å evakuere klor og hydrogen.

Men nå har skjebnens siste slag slått. Med ubåten til overflaten ved fullt dagslys og innenfor synsvidde av den skotske kysten, tok det ikke lang tid før U-1206 ble angrepet fra britiske antiubåtfly. En av mannskapet ble drept i angrepet, og selve ubåten fikk alvorlige skader som forhindret den i å synke igjen. Den uheldige Schlitt hadde ikke noe annet valg enn å gi en evakueringsordre. I mellomtiden kvittet mannskapet seg med kodebøkene og åpnet dekkets sluser for å senke ubåten.

Skipbruddene slo seg ned i gummibåter og satte kursen mot den nærliggende kysten. Her hadde mannskapet sin siste ulykke da tre menn på tragisk vis omkom mens de prøvde å bestige de bratte kystklippene. Kort tid etter dukker en britisk slupp opp i horisonten og plukker opp de 46 overlevende. De tilbrakte dermed de siste ukene av krigen i fangenskap, hvorfra de ble løslatt kort tid etter den tyske kapitulasjonen. Blant dem var kaptein Schlitt, som hadde et langt og fredelig liv etter det slaget – han døde i april 2009 i en velsignet alder av 90 år.