Hvorfor valgte du «nabo»-Norge etter Island? Kanskje forventet publikum et større geografisk sprang, for eksempel til Albania eller Vietnam.

Petr Minarik: I den lange historien til festivalen, som vi har arrangert siden 2000, var det intet unntak at vi inviterte slike følgende par. Etter rumenerne i 2019 inviterte vi naboungarerne året etter, slik at besøkende skulle få et godt innblikk i hvordan man skriver på Balkan. Eller, etter georgierne i 2017, kom tyrkerne et år senere. Det er ikke en regel, men når vi introduserer et land, vil vi ofte ikke forlate det geografiske området med en gang.

Pavel Zehorik: Vi ønsket å bli i nord en stund, det betyr ikke at vi skal over hele Skandinavia nå.

Så vi har ikke svenske, danske og finske forfattere som venter på MAC ennå?

Johannesurt: Absolutt ikke neste år, selv om for eksempel Sverige også frister veldig for oss.

minaret: MAČ-besøkende vet allerede at Island er et land med utrolig mange forfattere, selv om det bor færre mennesker i hele landet enn i Brno. Hovedeksportstrømmen av skandinavisk litteratur til verden kommer imidlertid fra Norge, som også er godt kjent i Tsjekkia. Norge er rett og slett fantastisk på dette. Selv om Norge bare har halvparten av befolkningen sammenlignet med oss, er det et litterært kraftsenter. En verdenslitterær makt.

Dette er sterke ord.

minaret: Det er slik det er…

Johannesurt: Dette demonstreres også av det uendelige antallet tsjekkiske oversettelser av norsk skjønnlitteratur. I motsetning til islandsk litteratur er den mye mindre oversatt. Vi har utrolig mange nordiske, nesten alle de store norske forfatterne har allerede minst én bok på tsjekkisk.

minaret: Sammenlignet med Island er Norge mer trendy, mer tilgjengelig for leserne. I år ønsket vi å trekke publikum til noe de har mer erfaring med. Island er fortsatt et spørsmål om oppdagelse, Norge er en litterær visshet.

I hvert fall fra Henrik Ibsens Nora. Forresten, Nora er for tiden på repertoaret til Moravian-Schlesian National Theatre i Ostrava. For aller første gang på tsjekkiske land åpnet Noru det provisoriske teateret i Brno, allerede i 1887, to år tidligere enn nasjonalteatret i Praha.

Johannesurt: Karel Čapek trakk også oppmerksomhet til problemer i norsk litteratur i Cesta na sever. tillat meg å sitere (rundt en øl åpner han Northern Route i det digitale biblioteket til Moravian Regional Library i Brno, red.anm.)«Et annet spørsmål plaget meg; det gjelder også litteratur, men fremfor alt språk. Se, det er ikke engang tre millioner nordmenn; og likevel skriver de på to eller tre språk, hvorav ingen virkelig er i live. Riksmål er byspråket, det er gammeldansk og den historiske, offisielle og litterære diskursen; landsmåal er gammelnorsk og et bondespråk, men bare fra de sørvestlige distriktene i landet, og kunstig utdypet ved det; det snakkes faktisk et par dusin forskjellige landsmål, ett forskjellig i hver dal; og det er en bymålsbevegelse som vil forene riksmål og landsmål; og det foreslås en rettskrivningsreform, hvorved riksmål skulle skrives på landsmål.»

Jeg hoppet nok over dette mens jeg leste Čapkos reisebeskrivelse, sannsynligvis mine problemer med riksmål vs. bymål vs. landsmål var šumafuk. Hvordan løste nordmennene til slutt problemet?

minaret: Jeg vil overlate spørsmålet til våre mange nysgjerrige MAČ-seere, de har det sikkert allerede klart. Nordmenn svarer gjerne, og det skal bli interessant å se hvordan eldre litterære ser på problemet sammenlignet med den yngre litterære generasjonen. Vi gleder oss selv…

Johannesurt: I MAČ vil seerne forresten også møte kvensk, eller kvensk finsk, som er et finsk-ugrisk minoritetsspråk som snakkes av det kvenske folket i Nord-Norge. Denne minoriteten vil bli representert av den unge forfatteren Seppola Simonsen.

Čapek skriver om å finne et norsk litterært språk som passer gatetalen. Vi har fortsatt et lignende problem i Tsjekkia i dag, mange pragerere synes det er vanskelig å skrive på skriftlig tsjekkisk, det er ikke morsmålet deres… Men jeg kommer tilbake til Pavlos kommentar, hvorfor har vi så mange nordlendinger?

minaret: Norge har en viss utvilsom appell, så flere unge ønsker å studere norsk enn for eksempel makedonsk. I tillegg er Norge utrolig nøye med å eksportere sin nasjonale litteratur, så norsk litteratur er kanskje en like god eksportvare som de i nabolandet Sverige har laget Ikea-møbelbutikker.

Hvordan nordmennene tar vare på de litterære, er det stor forskjell i forhold til Tsjekkia?

minaret: Hvis jeg overdriver, tilsvarer beløpet som den tsjekkiske staten bevilger til støtte for eksport av litteratur flere mottakelser i Norge som vil finne sted for å støtte utvidelsen av norske forskere. Selvfølgelig handler det ikke bare om mengden penger, det handler mer om den generelle tilnærmingen. Kanskje det er bedre å ikke svare på et slikt spørsmål i det hele tatt, for nå snakker vi om to uforlignelige verdener. Norge er i en helt annen tilstand enn Tsjekkia.

Johannesurt: At det er omtrent to oversettere i Norge som jobber med tsjekkisk samtidslitteratur, sier sitt om at vi ikke har støttet tsjekkiske forfattere på vei til verden. Her har vi hordene av nordlendinger som allerede er nevnt. Den tsjekkiske siden bryr seg bare ikke om bohemisme i Norge.

Jeg har lest at nordmenn kan betale for mange tsjekkiske oversettelser selv eller betale for en tsjekkisk oversetter.

Johannesurt: Noe håp er at norske forfattere elsker Tsjekkia og noen bor til og med her, andre har tsjekkiske motiver i verkene sine. Og denne norsk-tsjekkiske avlingen kan bety at tsjekkisk litteratur også vil høres mer i Norge. Og årets MAČ kan gi et betydelig bidrag til dette.

Det er også motsatt, den utmerkede tsjekkiske forfatteren Jiří Váňa Stigen bor i Norge. Hvordan fikk du forresten disse artistparene sammen. Ser du etter koblinger mellom norske og tsjekkiske forfattere og assosierer dem deretter?

Johannesurt: Noen ganger prøver vi, men det har sine organisatoriske begrensninger. Hver forfatter har forskjellige utgivelsesdatoer, det avhenger også av luftlinken, men dette er trivielle interne organisatoriske forhold som jeg ikke ønsker å utsette.

Poeten Alexander Fallo ble for eksempel paret med Stigen. De kjenner hverandre ikke, men nå har Stigen skrevet til meg at Fallo har et kontor omtrent to hundre meter fra der Stigen Springs bok er utspilt. «Jeg liker disse interaksjonene,» kommenterte en tsjekkisk forfatter bosatt i Norge.

minaret: Vi elsker også disse interaksjonene.

31 norske forfattere kommer til Brno, Ostrava, Bratislava og Košice i juli. Nå, hvis du bare måtte nevne én…

Johannesurt: Lars Saabye Christensen, som åpner hele festivalen. Selv om jeg alltid er mer for litterære utlendinger, og dette er en bokstavelig norsk litterær stjerne, ble jeg imponert av Beatles-romanen. Den har selvfølgelig også en tsjekkisk oversettelse.

minaret: Lille hus, jeg ser frem til forfatteren Helga Flatlandová, som vi publiserte i vårt forlag Větrné młyny i 2015. Når du kan, bli når du må, gå.

Johannesurt: Dette er en gripende historie om oppdraget til fire unge mennesker fra en norsk landsby som tjenestegjør i Afghanistan med den norske hæren. Tre av dem omkommer der. Et hett tema også på grunn av krigen i Ukraina. Og siden jeg navnga forfatteren som skal åpne festivalen, vil jeg også nevne den som skal stenge MAČ, den store singer-songwriteren og skribenten Stein Torleif Bjella.

Du nevnte Ukraina, MAČ ble holdt flere ganger i Lviv, er det sannsynligvis umulig igjen i år?

minaret: Det er ikke helt umulig, 27. og 28. juni vil en spesialutgave av MAČe finne sted i Lviv. En serie opplesninger og møter med tsjekkiske, slovakiske og ukrainske forfattere, mens vår drøm er at dette kan være begynnelsen på et fremtidig tsjekkisk-ukrainsk fond på kulturområdet, hovedsakelig innen litteratur. Det burde også være en utfordring for den tsjekkiske siden, for eksempel å forbedre tilstanden for nasjonale ukrainske studier betydelig ved tsjekkiske universiteter, noe som er ganske trist på den tiden. Det handler ikke bare om antall skuddsikre vester vi kan ta med til Ukraina, men også om en slags kulturell bakgrunn. Vi bør være sterke nettopp i å støtte ukrainsk kultur slik at publikum slutter å oppfatte ukrainere hovedsakelig som billig arbeidskraft. Ukraina er en sterk kulturnasjon, men lite er kjent om den i Tsjekkia.

Kudos til norsk og ukrainsk litteratur. Du har nettopp satt klistremerker som promoterer årets MAČ på halvlitere.

Řehořík og Minařík: Jubel!

Hvem vil være gjest på MAC neste år? Vietnam? Dette landet har allerede blitt snakket om mange ganger.

minaret: La oss dra et annet sted, til Taiwan.

La oss håpe at den nåværende tsjekkiske regjeringen ikke faller innen neste sommer, og at Babiš eller Okamura sannsynligvis ikke vil bli ønsket velkommen her av taiwanske litterater.

Johannesurt: Vi er på ingen måte avhengig av den tsjekkiske regjeringen, taiwanske lærde vil komme under noen omstendigheter.

minaret: Fiolett faller ikke.

Hvorfor Taiwan?

Johannesurt: Vi har aldri hatt asiatiske forfattere på MAČ, vi anser tyrkiske forfattere som mer europeiske.

minaret: Taiwan fremstår for oss som en inngangsport til kinesisk litteratur fra den vennligste siden, en slags bakdør. Det er en slags kinesisk Vest-Berlin, eller hvordan skal man si det. Den store verdenslitteraturen produseres i Taiwan, men sammenlignet med litteraturen på det kinesiske fastlandet er det fortsatt et relativt klart spørsmål for oss. Vi tør ennå ikke gå inn i den kinesiske samtidslitteraturens verden.

Hva med Vietnam da? Med tanke på det sterke vietnamesiske samfunnet i Tsjekkia, ville det være veldig fornuftig.

minaret: Vi får se, kanskje det blir et annet par med Taiwan, tilsvarende Island med Norge.

Johannesurt: Det vil jeg veldig gjerne.

Men slik jeg kjenner deg, vil det være Egypt eller Armenia. Takk for intervjuet.

MÅNEDENS PROGRAM FOR LESEFORFATTER HER: https://www.autorskecteni.cz