ANALYSE / Migrasjon i EU er igjen i sentrum for medieoppmerksomheten. Sannheten er imidlertid at medieinteressen for dette emnet aldri helt har forsvunnet, ettersom landene i Sør-Europa må forholde seg til den massive tilstrømningen av innkommende migranter og alle problemene knyttet til det nesten permanent, selv etter den mest kritiske fasen av flyktningkrisen. bølgen fra 2014 og 2015 har passert. EU og migrasjon er et evig, ekstremt attraktivt og politisk ekstremt følsomt medietema. Det har aldri blitt løst tilfredsstillende tidligere, og det er det heller ikke nå. Vi vil prøve å presentere essensen av problemet, hvorfor spørsmålet om migrasjon i EU ikke har en enkel løsning, og hvorfor den nye avtalen om migrasjon, til tross for overskriftene i media, ikke bringer noe revolusjonerende.

Hundrevis av sider kunne skrives på introduksjonen til migrasjon uten å dekke alt. Men det er heller ikke hensikten med denne teksten. I stedet vil jeg i noen få avsnitt forsøke å analysere situasjonen i et politisk forståelig språk. Migrasjon er et komplekst spørsmål som er avgjørende for enhver nasjonalstat av mange grunner. Dessuten er situasjonen i EU betydelig komplisert av det faktum at vi ikke snakker om migrasjonspolitikken til én stat, men til tjuesju stater. Og dette tar ikke hensyn til «tredjeland» som er opptatt av sine egne interesser. Ethvert forslag til løsning på tilbakevendende problemer kommer opp mot spørsmålet om kompetansen som EU (ikke har).

På et teoretisk nivå er det to motstridende tilnærminger til migrasjonspolitikk fra et europeisk perspektiv. Den første av disse er at enkeltstater ikke lenger vil avgjøre disse spørsmålene alene, men kun vil avgjøre sentralt på europeisk nivå i EUs interesse som helhet. En stor fordel vil utvilsomt være at EU i et slikt tilfelle har reelle verktøy for å løse problemene som har oppstått mer effektivt. Faglig sett vil dette bety at asyl-, migrasjons- og integreringspolitikk blir EUs eksklusiv kompetanse, som nå omfatter for eksempel det indre marked eller ekstern handelspolitikk. Enten det er en «eurofederalistisk» drøm eller et «euroskeptisk» mareritt for noen, er realiteten at denne løsningen for øyeblikket er milevis unna enhver sjanse til å realisere seg selv.

Et helt motsatt forslag vil da være at hvert medlemsland bestemmer sin egen migrasjonspolitikk uten hensyn til de andre, altså i hovedsak en tilbakevending til før-EU-tiden. Selv om det kan virke fristende for noen, møter selv denne løsningen en annen virkelighet. Schengen-området bidrar i betydelig grad til driften av det indre marked, som alle medlemsstater er økonomisk avhengige av, og som logisk ikke kan operere uten visse felles regler.

Hvorfor ikke bare løse det?

Det er åpenbart at den nåværende virkeligheten i migrasjonspolitikken vil ligge et sted mellom disse to motsetningene. Og det bringer oss til sakens kjerne. EU må finne en balanse mellom å ikke kunne blande seg inn i medlemslandenes suverene anliggender og å handle i interessen for at EU som helhet fungerer. Det er en viss grad av integrering innen migrasjonsfeltet. Det bevises av gjeldende avtale, som ikke er akseptert av alle stater, men som likevel er akseptert. EU-stater er ikke helt suverene i migrasjonsspørsmål, men samtidig er de heller ikke fratatt denne myndigheten. Spørsmålet om delt kompetanse, hvor, for å si det enkelt, en del av den gitte politikken utføres av EU og en del av medlemsstaten, er ganske typisk for EU og gjelder allerede i dag for en rekke viktige politikker, som f.eks. landbruk, industri, energi og migrasjon. Delte kompetanser er et slags politisk kompromiss for områder der medlemslandene innser at de ikke lenger kan være helt i deres hender, hovedsakelig for å sikre det indre markedets funksjon, men samtidig er for følsomme til å bli fullstendig overført til det overnasjonale. nivå. Det er ikke overraskende at det fungerer bedre på områder hvor graden av politisk følsomhet er mindre, og omvendt dårligere der den såkalte «brykningen av brødet» skjer fra politisk hold. Og få kan være et bedre eksempel på hardt arbeid enn migrasjon.

Inntil utbruddet av den store migrasjonskrisen det siste tiåret, interesserte ikke temaet migrasjon europeiske borgere særlig i de fleste land, og var derfor ikke politisk sensitivt. Siden starten av migrasjonskrisen vil du imidlertid ikke finne mange temaer på europeisk og nasjonalt nivå som konsekvent har gitt mer gjenklang i samfunnet enn migrasjon. Den generelle konsekvensen for den politiske situasjonen i Europa har vært økningen i popularitet til populistiske og anti-immigrasjonspolitiske partier, i nesten alle land. Naturligvis måtte de «dominerende» partiene som hittil har hatt makten reagere på dette for å hindre en enda mer massiv utvandring av misfornøyde velgere mot de radikale, eller til og med ekstremistene. Dermed har migrasjon blitt et tema som stater på EU-nivå konstant krangler om. Det har allerede blitt en tradisjon, spesielt i sentral- og østeuropeiske land, at anti-immigrasjonsretorikk og utrop i «Brussel» er en måte å score enkle politiske poeng og en unnskyldning for egne feil på alt annet område av innenriks- eller utenrikspolitikk. I slike tilfeller blir nasjonal suverenitet vanligvis «ofret» fordi «det er tross alt ingen som vil fortelle oss hvem vi slipper inn». På den annen side er det en berettiget forventning, spesielt fra land som står overfor det største migrasjonsangrepet, «hva har EU tenkt å gjøre med det og hvordan vil det hjelpe oss». Hvis ingen til slutt er fornøyd med EUs migrasjonspolitikk, forsøker EU å finne kompromisser og ofte svært krevende avtaler innenfor rammene av sine kompetanser. Den siste, nå den nyeste, fra juni 2023 er bare en annen i rekken.

Venter på Godot. Eller også etter avtale.

Den metaforiske referansen til det berømte absurde dramaet er ikke tilfeldig, fordi migrasjon også er et så absurd drama, der EU venter på den berømte mirakuløse «Godot» som vil endre regionens skjebne til det bedre for alle. Det skal sies at i det minste siden den massive migrasjonskrisen som allerede er nevnt, prøver EU med all kraft å gå mot lykken. Utallige avtaler er allerede inngått. Selv om deres analyse absolutt ikke er gjenstand for denne teksten, er en kort forklaring av den historiske konteksten på sin plass. Det såkalte «Dublin-systemet» er essensen i avtalen mellom medlemslandene om asyl- og migrasjonsspørsmål. I henhold innenriksdepartementets definisjon det handler om «mekanismen som i EUs medlemsstater, i tillegg til Norge, Island, Liechtenstein og Sveits, fastsettes en enkelt stat som skal behandle søknaden om internasjonal beskyttelse av en utlending og avgjøre spørsmålet om at søknaden for internasjonal beskyttelse fremlegges hvor som helst på disse statenes territorium». Enkelt sagt skal dette systemet være et prinsipp om at én enkelt medlemsstat er ansvarlig for å vurdere en utlendings søknad om internasjonal beskyttelse.

Dette høres utvilsomt ganske logisk, oversiktlig og praktisk ut, men som ofte er det vanligvis en betydelig forskjell mellom teori og praksis. Og dette ble fullt manifestert under migrasjonskrisen, da hele systemet kollapset som et korthus. I praksis viste det seg at etter de avtalte reglene var det staten der utlendingen først kom inn i, som i de fleste tilfeller var ansvarlig for å behandle søknaden. Dette kunne fungere hvis byrden var i det minste delvis jevnt fordelt mellom stater, men gitt den geografiske plasseringen til enkelte land var dette urealistisk fra starten av. Så mens imaginære migranter som de facto aldri kom hit, ble utvist fra Tsjekkia, var det hovedsakelig kyststater som Hellas og Italia som «bristet til bristepunktet».

EU-kommisjonen, som hoveddriveren for EU, måtte raskt finne en løsning, og det var slik de berømte kvotene, eller den obligatoriske flyttingen av migranter mellom medlemslandene, kom inn i. Logisk nok ble denne mekanismen mest kategorisk fremmet av landene som led mest under migrasjonsbølgen, mens spesielt V4-landene avviste den for enhver pris. Selv om EU-kommisjonen alltid har trukket seg fra denne løsningen under press, har denne mediebomben eksplodert igjen.

Avtale 2023

Under det svenske formannskapet ble statene enige om et nytt prinsipp for omfordeling: enten vil staten ta imot migranter, eller den vil betale en økonomisk kompensasjon på € 20 000 for hver migrant som ikke blir akseptert. Ironien i forskjellen i tolkningen av resultatene av denne avtalen illustreres best av den diametralt forskjellige reaksjonen til de tre landene som for tiden styres av de tre allierte partiene i fraksjonen European Conservatives and Reformists (ECR). Mens Italia, som et av de mest berørte landene, lenge har presset på for obligatorisk omfordeling, kalte Polen umiddelbart avtalen uakseptabel og var sammen med Ungarn den eneste som stemte imot. I Tsjekkia har obligatoriske kvoter alltid blitt avvist av alle berørte politiske partier, men til tross for sterk kritikk fra opposisjonen, feirer regjeringen denne avtalen som en stor nasjonal suksess, hovedsakelig takket være det fremforhandlede unntaket, som midlertidig avlaster Tsjekkia fra forpliktelsen til å betale avviste migranter på grunn av den massive tilstrømningen av ukrainske krigsflyktninger.

Jeg nevnte innledningsvis at avtalen ikke bringer noen revolusjon, fordi dens skjebne allerede er usikker. Ikke bare må avtalen godkjennes av Europaparlamentet, hvor det allerede er klart at det vil være vanskelig å bli enige om den med medlemslandene, men det kan også forventes ytterligere forbehold fra beseirede misfornøyde stater som stemte mot avtalen. Den endelige avtaleformen er derfor mer enn uklar for øyeblikket. Dessuten har den nåværende avtalen en konklusjon som viser interessen til hele teksten. Avtalen er gjort, men det betyr ikke at den vil bli godkjent i denne formen. Ingen er helt fornøyd, og det er vanskelig å si om noen kan klandres for det. Hver stat er under et enormt press fra sine nasjonale aktører og forsvarer sine interesser. Man kan knapt klandre land som Italia for å kreve mer solidaritet fra andre. På den annen side er det ikke vanskelig å se hvorfor Polen er rasende over kravet om å betale for returnerte migranter, når det selv har tatt imot store mengder ukrainske flyktninger helt frivillig. Et sted midt på veien ligger den pragmatiske tilnærmingen til Tsjekkia, som ikke strengt tatt fulgte noen av de nevnte standpunktene, men likevel nøyde seg med et kompromissunntak. Hvilken av tilnærmingene som er nærmest det avhenger av hver enkelt. En revolusjon i migrasjonspolitikken er imidlertid ikke i gang.

Artikkelen ble publisert på nettsiden Høyre bredd.