Intervju med den norske musikeren Daniel Herskedal

Hvordan begynte du å spille tuba?

Det er en veldig sterk tradisjon for barnestorband i Norge. Nesten hver musikkskole har sitt eget jazzband og gode lærere. Jeg er fra Molde, hvor Norges største og eldste jazzfestival finner sted. Det inkluderer også improvisasjonstimer for unge musikere. Jeg deltok i disse timene og lærte improvisasjon fra jeg var rundt tretten. Litt etter litt oppdaget jeg hvor hyggelig og morsomt det er å spille tuba. Men jeg begynte å spille den fordi broren min også spilte den.

Hvordan komponerer du?

Det er annerledes. Noen ganger improviserer og komponerer jeg på piano, andre ganger går jeg inn i skogen og lar hjernen jobbe av seg selv. Og noen ganger kommer en melodi til meg og jeg synger den eller plystrer den og spiller den inn. Men når jeg utvikler disse melodiene, jobber jeg direkte med tuba eller basstrompet i hjemmestudioet mitt. Jeg improviserer mye, så hører jeg på det jeg har spilt inn og prøver å jobbe med det. På denne måten lager jeg et stort antall små sketsjer som jeg spiller om og om igjen. Så velger jeg de beste, setter dem sammen for meg selv og lager en komplett komposisjon av dem.

Du spiller med trioen din, men også solo. Gjør det en stor forskjell for deg?

Ja, det byr på forskjellige utfordringer for meg. Når jeg spiller med bandet inspirerer vi hverandre, så vi prøver å få frem det beste i alle. Når jeg er alene på scenen savner jeg selvfølgelig samspillet med andre, så jeg må skape alt selv. Men når jeg spiller solo, spiller jeg inn under spillejobben og spiller deretter på en loop, så det er faktisk litt interaksjon. Jeg oppfatter hver stemme som er spilt inn som en annen skuespiller. Så jeg komponerer en hel gruppe tubaspillere selv, og disse forskjellige «musikerne» spiller så forskjellige deler av stykket, selv om det faktisk er meg. Men egentlig, det ene øyeblikket føler jeg meg som en bassist, neste dag er jeg ansvarlig for den første stemmen, så den andre stemmen og så videre. Det er selvfølgelig helt annerledes når jeg spiller solo. Det er utfordringen som holder meg gående. I en tid som dette føler jeg at jeg har all tid i verden. Jeg trenger ikke se tilbake på noen og si for eksempel at jeg har spilt for lenge og nå burde det være på tide med en pianosolo. Jeg trenger ikke se meg tilbake, men må samtidig passe på å ikke spille det mest interessante de første fem minuttene av den timelange konserten. Jeg må disponere tiden min bedre og fremfor alt tro på meg selv og også på hver tone jeg spiller. Jeg må spille interessant gjennom hele solokonserten.

Tenker du annerledes når du komponerer for en trio eller for soloprosjektene dine?

Ja, jeg tenker annerledes når jeg komponerer solomateriale og når jeg komponerer for en trio. Jeg prøver for eksempel å lage en pianostemme for min kollega Eyolf, men jeg skriver ofte noe som ikke kan spilles. Jeg er ingen pianist, men jeg har en idé om hvor komposisjonen skal gå. Eyolf får det så og gjør det han kan, ved å bruke de ti fingrene for å iscenesette det jeg så for meg. Og dermed virkelig skaper noe nytt som jeg ikke ville ha skrevet. Så jeg skriver til ham en rolle som ikke kan spilles, men han finner alltid plass der. En annen ting er at når jeg komponerer for en trio, prøver jeg å gi nok plass til at bandkameratene mine kan vise frem sine ferdigheter. Det er veldig viktig for meg. Jeg vil at de skal adoptere musikken vi spiller sammen som sin egen. Å se etter nye utfordringer. Noen ganger har jeg bare en liten idé og foreslår at de utvikler den. Når jeg komponerer for meg selv, jobber jeg lagvis, som man for eksempel komponerer for et kor eller et brassband. Det er selvfølgelig mindre interaksjon, men igjen er alt mye klarere.

I tillegg til tuba spiller du også basstrompet. Hvordan bestemmer du når du skal bruke hvilke av disse verktøyene?

Jeg prøver mye å bruke begge verktøyene. Mitt hovedinstrument er tuba. Jeg har spilt det lengst, og jeg er også best på det. Når jeg spiller tuba kan jeg bruke et større utvalg av tekniske muligheter, så det er alltid grunnlaget for konserten min. Alt avhenger egentlig av lyden til tubaen. Jeg bruker bassrøret når rørlyden blir for tett. Tubaen og trompeten har samme stemning, men er atskilt med en oktav. Når jeg vil at en melodi skal høres mykere eller lysere ut, bruker jeg basstrompeten. Så når jeg kommer til toppposisjonene, hvor ventilene slutter å fungere normalt, er spillet som å synge.