Teaterjournal > Festivaler

Lørdag 24. juni og mandag 26. juni fant to forskjellige, men grunnleggende like produksjoner sted på Ponec Theatre – duetter av en mann og en kvinne.

I det første tilfellet var det en likeverdig duell med en israeler (opprinnelig fra Chile, hun bor og jobber i Israel – nærmere bestemt i Tel Aviv – siden 2010, før det jobbet hun i Tyskland mellom 1998 og 2010 /mer her/) koreografer og dansere Olivia Court Mesa med sin livspartner Av Yochai Ginton kalt Jeg bærer, du holder / Jeg bærer, du holder.

Den tjue minutter lange forestillingen er basert på kontaktimprovisasjon, som de begge underviser i som en del av bevegelseslaboratoriet The Common Body. I prinsippet er det imidlertid ikke mye mer enn det. Mesa hun er en sterk type danser, hun er i stand til å bære partneren sin, ta ledelsen hans, omgås ham i mange variasjoner av bevegelser. Og han er en passende partner for henne. Noen ganger overtar han aktiviteten selv, de befinner seg til og med i groteske situasjoner der han dekker alt med kroppen og så skilles igjen. De skaper ulike situasjoner som kan tolkes som et mellommenneskelig forhold eller – som noen tilskuere var tilbøyelige til å gjøre i diskusjonen etter forestillingen – som Mesas feministiske manifest som utjevner – til og med undergraver – kvinners rolle og muligheter i dans. resultat, forholdet mellom en mann og en kvinne.

Det var morsomt, oppfinnsomt med bevegelse, intens, men i grunnen mer en bevegelsesøvelse i form av kontaktimprovisasjon. Foto av Vojtech Brtnicky

Jeg vet ikke. Det var morsomt, oppfinnsomt med bevegelse, intenst, men i bunn og grunn mer en øvelse i bevegelse i form kontakt improvisasjon, som de både er engasjert i og snakket om på en innsiktsfull og interessant måte etter forestillingen. Et vennlig par som kan le av seg selv og danse, som oppfatter og danser ærlig og som virkelig er kommunikative – med hverandre og med publikum. Han tar ikke seg selv så seriøst verken dans og på scenen i stedet for en kompakt form (jeg husket under fremføringen av en gammel duett lite blå ingenting Karel Vaňek og Eva Černá, som var mye mer intime, mer ekte, mer sofistikerte) fremfører – litt av et nysirkus (dvs. bevegelse og fysisk krevende, iscenesatt) – bevegelsessett med triks (kropp som en dukke, spiller musikk fra en mobiltelefon, første opptreden i et treningsstudio og å ta på en kjole liggende på gulvet, siste drag av danseren på gulvet fra rommet). Faktisk skjedde de mest interessante – eller animerte – situasjonene da danserne (som om de var ufrivillig etter forestillingen, men det skjedde med dem noen ganger) løsnet sin pent kjemmede flette og under forskjellige løft og svingninger av kroppen hans hengt bak en annen danser, hennes hårnålene fløy over hele salen (publikummet satt på et torg rundt den tomme scenen) og håret begynte så smått å fly.

…

Berger Myhre & Lasse Passasje: Panfløyter og papirarbeid. Foto av Rob Hogeslag

Den andre duoen var mye kaldere, formell og i utgangspunktet lite kommunikativ. Den femti minutter lange musikk-bevegelse/danse-produksjonen ble kalt Panfløyter og papirer / Panpiper og papirarbeid og dets forfattere var Ingrid Berger MyhrNorsk koreograf og utøver arbeider i Brussel, og Passasje av Lasse, norsk musiker og komponist, galjonsfigur for den norske samtidsmusikkscenen. Her, som skaperne bekreftet selv etter forestillingen, var det en fullstendig programmatisk stiløvelse, eller rettere sagt formalistisk (eksperimentell) med streng respekt for den valgte formen, og utforsket forholdet mellom dans (bevegelse) og strukturene grunnleggende musikk og rytmer.

Først fremførte de begge en rytmisk vokalduett (vokalbånd / a cappella) på flere minutter på ord fisk og chips. De sang/resiterte dem sakte, raskt, brøt dem ned, ga dem sterke rytmer og skapte ulike musikalske strukturer fra dem. Det var morsomt og underholdende. Så løp de to frem og tilbake over scenen i ulike kryssende linjer på scenen, så gikk Passage bort til en krakk og en gitar som sto i midten på et lite teppe, og Myhre danset til spillet hans.Og det samme tre ganger – en enkel og tydelig koreografi til samme musikk, samme sang (sunget av ham). Så kom Passage i samme startposisjon som før Myhre, hun tok opp gitaren, spilte (kunstnerisk) nøyaktig samme hundesang, mens han danset (ganske ukunstnerisk antydet av satsen) samme koreografi. Og slik fortsatte duoen, nummer etter nummer. Den fungerte som bevisst depersonalisert kald humor – som en sang, satt sammen fra forskjellige numre – operert med et såkalt pokerfjes. Og folk oppfattet produksjonen på samme måte og lo ofte. Jeg har ikke mye sans for en slik tilnærming som destabiliserer offentligheten, men jeg tenkte for meg selv: Kort sagt, nordmenn har en spesiell sans for humor.

Jeg var nysgjerrig på hva skaperne ville si om verkene deres etter forestillingen. Samtidig som Mesa med Ginton de var kommunikative, imøtekommende, tenkte gjennom foreslåtte emner i detalj som fra en moderator Veronika Joškova Stefanovaderfor fra offentligheten, Myhr med Passasje de holdt avstand, og selv om moderatoren (hver festivalproduksjon ble moderert av noen andre) Marta Ljubkova hun gjorde sitt beste, hun fikk ikke noe vesentlig av dem. Spesielt musiker Passage opprettholdt det avskyelige uttrykket til en misforstått artist som skapte produksjonen som et seriøst eksperiment, men publikum – uforklarlig for ham – lo med ham. Og ikke bare i Praha. Selvfølgelig tenkte jeg, kanskje han var det en typisk norsk humorlaget i konsekvensene.

Ingrid Berger Myhre (midten) og Lasse Passage holdt avstand, og selv om moderator Marta Ljubková (til høyre) gjorde sitt beste, fikk hun ikke noe vesentlig fra dem. Foto av Vladimir Hulec

Likevel, for meg, var denne produksjonen (inkludert fremføringen av de to) den mest problematiske av hele årets festival, om ikke veldig vellykket (inkludert den endelige produksjonen, som jeg skal diskutere neste).

Olivia Court Mesa (CL/IL): Jeg bærer, du holder / Jeg bærer, du holder. Koreografi Olivia Court Mesa, lyddesign av Roey Hason, musikk av Wolfgang Amadeus Mozart/ Pianokonsert nr. 23 i A-dur, K.488: II.Adagio. Matthew Herbert/ Titler, Factory 54-drakter. De handler: Olivia Court Mesa og Yochai Ginton (co-creative danser). Varighet 20 minutter. Premiere 14. november 2019, Curtain Up Festival, Israel /her/. Skrevet siden lanseringen 24. juni 2023 på festivalen Dans Praha 2023 I Ponec teater i Praha.

Ingrid Berger Myhre, Lasse Passage (NO/NL/BE): Panfløyter og papirer / Pannepiper og papirarbeid. Utøvere: Ingrid Berger Myhre, Lasse Passage, musikk av Lasse Passage, Ingrid Berger Myhre, lysdesign av Edwin van Steenbergen, konsulent Alex Zakkas, Merel Heering, kostymer av Min Li, fotograf Rob Hogeslag. Samproduksjon av Dansateliers Rotterdam (NL), Black Box Teater (NO), CSC Bassano Del Grappa (IT), WP Zimmer (BE) støttet av PARTS, Rimi/Imir Senter for Scenekunst, Moving Futures Festival, FPK Nieuwe Makers Regeling. Støttet av et tilskudd fra Island, Liechtenstein og Norge under EØS-fondene 2014-2021, finansiert av Norges Kulturråd. Varighet 50 minutter. Premiere 20. februar 2019 Theater Rotterdam Schouwburg, Rotterdam (NL). Skrevet siden lanseringen 26. juni 2023 på festivalen Dans Praha 2023 I Ponec teater i Praha.

///

Lær mer om festivalen Dans Praha 2023 på i-DN:

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 1)

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 2)

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 3)

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 4)

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 5)

Kommunikasjon gjennom dans Praha 2023 (n° 6)

…

Legg til en kommentar

(Husk å fylle ut elementene merket med en stjerne.)