Den første romanen med Harry Hole ble utgitt i original allerede i 1997. I løpet av det neste kvart århundre endret serien seg drastisk flere ganger – noe som for øvrig også gjenspeiler omskiftelsene i tsjekkisk forlag , da Harry (den gang, men ikke oversatt fra norsk) var mislykket med innenlandske publikum og fikk bare gjennomslag under et annet forlag. Mest sannsynlig er det nettopp disse endringene som er mest interessante for henne i dag! Etter relativt uavhengige thrillere som utnyttet det eksotiske miljøet først Australia og deretter Thailand, har syklusen vært solid forankret i Oslo siden den tredje delen. I tillegg til politiets intriger ble observasjoner av det norske samfunnet, endringer i hovedstaden, økt kriminalitet og gentrifisering… og også om korrupsjon i politiets rekker og blant høye embetsmenn politikk mye mer hørt.

Dessuten, i tillegg til hovedhistorien, som alltid var ordentlig lukket, flettet også historielinjer som spenner over bøkene seg gradvis sammen. Dette utdypet relasjonene mellom karakterene samt leserens innsikt i det unike ved Holevian Norway, full av referanser til amerikanske kriminalromaner og populærmusikk, spesielt rock. Samtidig har Nesbø lykkes med å på glimrende vis blande filosofien til den klassiske amerikanske råskolen i Raymond Chandlers ånd med til og med mystiske beskrivelser av norsk bymiljø og natur.

Dessverre begynte hovedpersonens selvdestruktive holdning og behov for å levere stadig mer sjokkerende vendinger på serien fra minst den åttende boken, med tittelen Leopard signere stygt. De grove detektivhistoriene ble stadig mer overopphetet, riktignok thrillere på B-nivå. Og derfor prøvde forfatteren gjentatte ganger en slags delvis omstart. I en av dem forlot han i den tolvte boken med tittelen Kniv for å myrde til og med Harrys kjærlighet, Rachel, og sendte hans ødelagte etterforsker til Los Angeles for et årelangt internship for alkohol.

Til sin egen overraskelse klarer imidlertid ikke Harry å drikke seg i hjel her, og gjennom en dårlig gjennomtenkt galant gest blir han involvert i den meksikanske mafiaen. Så han trenger plutselig flere hundre tusen dollar, ellers vil han og en aldrende eks-skuespillerinne dø en veldig stygg død. Heldigvis for ham, akkurat da, må Oslo eiendomsmagnat Markus Røed avkrefte mistanken om å ha kidnappet og myrdet to av sine elskere. Så Harry reiser tilbake til Oslo for å løse saken, som alt norsk politi har forsøkt å finne ut av i flere uker…

Fra et detektivsjangerperspektiv er det mest interessante med The Last Stickman hvor godt Harry er i stand til å takle å være ute av systemet under etterforskningen. Han er derfor i en lignende posisjon som Hieronymus «Harry» Bosch fra Michael Connellys bøker. Imidlertid var de fortsatt forankret i realisme i å fange politiets (men også juridiske) arbeid, og gikk derfor relativt naturlig over fra politiets prosedyre til Chandler-stil grov skole. Nesbø prøvde imidlertid i senere bøker rampete å se hva annet han kunne gjøre med handlingen, skurkenes motivasjoner og Harrys setting, for ikke å skuffe leserne. Og nå har han ikke lenger råd til å bygge en mer intim sak der han gjenspeiler Harrys nåværende begrensninger.

I stedet lar han ham jukse og misbruke den lille sosiale kapitalen han har igjen. En psykolog som dør av kreft, en tidligere drosjesjåfør som smugler cola, og en korrupt politimann som rapporterer informasjon fra en offisiell etterforskning skynder seg å hjelpe. I hovedsak forteller Nesbø oss et eventyr om hvordan Harry samler et team av fremmede som, selv om de aldri egentlig begynner å jobbe sammen, men fordi de er bånd til tidligere verk og Harrys fortid, lar ham huske eller formidle kunnskap om musikk (denne gangen spiller Leonard forresten en stor rolle i Cohen og sangkomposisjonsteorien hans). Men fremfor alt er det en klangbunn for Harrys strålende intuisjon, som helten ender opp med å finne den rette løsningen med.

Som denne gangen er virkelig vill og virkelig storslått i sin utmattelse. Allerede i starten introduserer Nesbø motivet med mus i boken, som paraderer forbi katterovdyr, og deretter drar til museparadis. Så mens bakdekselet inviterer til et sitat fra DVTVs Martin Veselovský, en berømt fan av hele serien, om at Harry fortsatt er en badass, ville professor Flegrs sarkastiske humor være mye mer passende for boken. Hvis du vet hva denne ingefærkatteeieren Micík gjør profesjonelt, vil overgriperens modus operandi være en virkelig pervers godbit for deg.

Og selv om det bare er leveren hans som er så hard for Harry, tar han selvsikkert posisjonen som (og ikke bare) den feteste katten i nordisk detektivlitteratur i sin siste sak. Med typisk katteforakt ignorerer han sine gjentatte feil og feilidentifikasjoner av forfatteren, som i enhver virkelighet ville ha gjort ham ferdig profesjonelt, og ødelagt alt rundt ham. Men han er like karismatisk som en typisk katt. Tross alt om de siden dagene til Kings berømte roman dyreslakteri vi vet at de er gangstere fra dyreriket som de vanlige reglene ikke gjelder for.

Når det gjelder Nesbo. For selv om vi føler at han allerede gjør narr av oss og at bøkene hans er mer svart komedie enn en ærlig detektivhistorie, forblir de utrolig lesbare. Så vi tilgir dem deres kjærlighetsproblemer. Dessuten, når han på siste side på imponerende vis inviterer oss til neste bok som kommer, hvor vi vil se en galning i prestedrakt med motorsag…