«Jeg er ikke narsissistisk», forsvarer Sign i begynnelsen av trettiårene, ikke engang en unse tvil i stemmen. I de påfølgende 90 minuttene beviser rookie-regissør Kristoffer Borglis mørke komedie gang på gang at det motsatte er sant. Den blondhårede servitrisen på Café Osel ønsker ikke bare å være sentrum for oppmerksomheten, men universet.

For henne er de andre bare speil som bekrefter hennes eksistens. Han trenger det ikke til noe annet. Ikke engang vennen, kunstneren Thomas, som lager installasjoner av stjålne lenestoler. Paret er forent av toksisiteten der de støtter hverandre. De behandler hvert samvær med familie eller venner, til og med en vanlig busstur, som en konkurranse for å se hvem som får mest oppmerksomhet. Enten det er å lyve, fake en nøtteallergi eller stjele fancy vin.

Thomas er allerede en erfaren spiller, Signe er sjenert i starten. Men hun innser snart at hvis hun ikke vil holde seg i skyggen av en stadig mer suksessfull partner, noe hun seriøst ikke vil gjøre med sjalusien hennes, må hun skjerpe seg.

En mulighet byr seg når en blodig kvinne som har blitt bitt av en hund går inn i kafeen. Under de andres forferdede blikk redder Signe livet hans. Han finner en pervers nytelse i en traumatisk hendelse. Et øyeblikk er hun en heltinne, hun føler seg viktig. Til og med Thomas gir henne et sympatisk blikk når partneren kommer hjem iført en blodig skjorte hun strategisk etterlot seg.

Hovedpersonen gjenoppretter den deilige og vanedannende følelsen av gjenkjennelse på en mindre sunn måte. Gjennom en forhandler bestiller han flere pakker med ulovlige angstdempende medisiner, hvis bruk forårsaker utslett. Servitrisen tar dem først med piller, deretter med håndfuller. Snart er hele overkroppen hans, inkludert ansiktet, dekket av eksem og blødende sår.

Allerede når Signe kommer til sykehuset, tar hun først en selfie med ansiktet dekket av sminke. Hun lyktes til slutt. Hun er interessant med vansiring uten å måtte finne på ting hele tiden. Bare spill offeret overbevisende. Thomas ønsker imidlertid ikke å la egoet sitt bli overskygget av andres ulykke.

På denne måten intensiverer filmen i økende grad manifestasjonene av patologisk egosentrisme. Når det gjelder å fremkalle anger og skyldfølelse, er ingenting utelukket for skuespillere. Ikke engang døden. Selv om heltinnens narsissistiske trekk er fortettede og komisk overdrevne, er de fortsatt troverdige takket være skuespillerinnen Kristina Kujath Thorp, som strålte i den skarpe graviditetskomedien Ninjababy året før. Bak de absurde utgangene oppfatter man fortsatt en usikker kvinne med en forstyrret oppfatning av sin egen personlighet.

Filmen svinger mellom svart komedie og seriøs studie av karakterene. Signe og Thomas er begge psykologisk troverdige karakterer og personifiseringer av de verste symptomene på en syk alder som produserer tredemøllelignende narsissister.

Den amerikanske sosiologen Christopher Lasch, nå død skriving på slutten av 1970-tallet om narsissismens kultur som et av følgefenomenene i forbrukersamfunnet. Sistnevnte har vokst med boomen av sosiale nettverk, der alle kan finne sitt publikum, sin kilde til favoritter og likes. Men hvis vi først og fremst ser mening i hvordan vi fremstår på utsiden, investerer vi mer i oss selv og vår egen tilfredshet enn i andre.

Et stillbilde fra filmen har Eirik Sæther som Thomas og Kristine Kujath Thorp som Signe. | Foto: Cinema Europe

Filmen fanger ikke bare disse mekanismene, men også driften av mote- og reklamebransjen i den bakre delen, noe som understreker den satiriske dimensjonen og fremhever Signes dobbeltansikt ytterligere. Situasjonen hennes er selvforskyldt og takket være den har hun delvis kontroll over omgivelsene. For å opprettholde gunst skjuler han imidlertid sannheten og «selger» de stikk motsatte verdiene som tristhet, hjelpeløshet eller frykt.

Antiheltinnens tro på at alt må samsvare med henne, demonstreres av hennes drømmeri. Verden hun har sett for seg blir mer og mer forvirret med virkeligheten, og Signe begynner også å oppføre seg offentlig som om det lurer en haug med paparazzier rundt hvert hjørne. Hun viser Instagram-poser selv når ingen ser på.

Ingen ringere enn Benjamin Loebs kamera. Skuespilleren tar det ofte langveis fra, med en langfokusert linse, og går sakte mot dem, som en voyeur som spionerer på offeret fra skjulestedet.

Den uvanlige stilen matcher den forvirrede tenkningen til hovedpersonene, så vel som kanskje noen YouTube- eller TikTok-influensere. Kort sagt, i denne formen er livet ett stort realityprogram. Og vinneren er ikke den med mest talent, men den som trekker mest oppmerksomhet til seg selv på alle tenkelige måter.