Nora Eckhardt kan en ting eller to om publisering. Selv jobber hun som redaktør i et forlag og har ansvar for revisjon av litterære manuskripter. Kanskje det var en idé til denne boken et sted. I starten av veddemålet fra forlagene Max Alfredo og Jonatan Bartolomej dukket det opp et spørsmål: er det mulig eller ikke å lage en ekte bestselger av noe? Denne krangelen mellom de nevnte herrene startet som en uskyldig slåsskamp, ​​men ble gradvis til drama.

Forfatteren avviker ikke fra sjangeren fritidslitteratur, men hun tyr ikke til banalitet og overfladiskhet. Noen steder begynner lett litteratur fra 1800-tallet å skinne igjennom (for eksempel et litt romantisk subplot), andre ganger en refleksjon av den sosiale situasjonen i hovedstaden i det tsjekkiske riket. Men ikke noe slikt tema strekker seg noen gang utover grensene til en marginal episode, som kun tar sikte på å konkretisere tid og sted for handlingen. For de av oss som elsker de små detaljene, er den gode nyheten at hun ikke har gått på akkord med historisk troskap. Alt ser ut og har samme navn som i 1874.

For leseren som kjenner samtidens Praha, er det morsomt å følge beskrivelsen av denne byen for 150 år siden og sammenligne den med i dag. Og for oss som elsker bokmiljøet, er det gøy å se hvordan bøker blir til. Fra første idé til markedsføringslansering. Hvem skulle trodd at lite hadde endret seg på 150 år (i hvert fall som forfatteren viser i boken)?

Jeg setter også pris på at den ikke spiller et katt-og-mus-spill med leseren. Så ikke forvent en dramatisering av handlingen på slutten av kapittelet. Historiens spenning bygger seg naturlig og lett opp, men her mangler ofte leserfavoritter. Snu, som brukt av noen forfattere av thrillere og detektivromaner. Men boken trenger ikke dette – et tilstrekkelig interessant plot, interessant tegnede karakterer og troverdige dialoger vil i tilstrekkelig grad garantere leserens interesse.

Nora Eckhardt klarte å sette sammen en perfekt mosaikk. Den inneholder mange bilder som kan stå i en egen bok alene. For det første er det en gjengivelse av 1800-tallet med alle dets farger. Høysamfunnet, folk nedenfra, alt har sin plass her. En annen del av puslespillet er historien beskrevet ovenfor, som ville fungere i enhver tid, men som føles veldig naturlig i denne boken. Det tredje elementet er humor, som er akkurat nok til å hindre boken fra å falle ned i parodi. Så har vi den eventyrlige siden av historien, som vekker i leseren minner om Verne, men også om andre klassiske forfattere (som forfatteren ikke kopierer på noen måte). Og det siste som skinner i mosaikken er politilinjen, som kommer helt på slutten. Det er ikke slik at det er en plutselig sjangerendring, men omstendighetene i historien tilsier den linjen, men igjen føles det hele naturlig, fint og greit.

Den tsjekkiske litterære dammen er liten, men den inneholder mye fisk. Fra fredelige og fredelige karper til rovdyr. Nora Eckhardts stil faller et sted midt i mellom. Hun prøver å lykkes i kvalitet uten at boken hennes roper og skaper bråk. Han søker ikke med kraft å introdusere for eksempel alternative fantasielementer i historien, og han søker heller ikke å ta veien til vold og blod. I dagens syndflod er det veldig hyggelig å se noen som ikke hopper på etterspørselsropet og går sine egne veier. Det er en roman skrevet med skriveglede og kan fortelles i hvert kapittel. Det er ingen grunn til å pynte sin historie med kunstig podede flor, slik vi for eksempel ser i noen tilfeller av thrillersjangeren.

I historien tillater Nora Eckhardtová seg noen ganger å gå inn i fortellingen fra posisjonen til en slags stemme som kommer ovenfra. Fortelleren kommenterer plutselig handlingen i historien og husker noen hendelser som skjedde tidligere som resulterte i det leseren leser. Jeg forstår imidlertid forsøket på å gjøre boken spesiell med dette. Deus Ex machina Dette plaget meg litt under kontinuerlig lesing.

Boken overstrødd med stjernestøv (tittelen i seg selv vekker nysgjerrighet) er ytterligere et bevis på at samtids tsjekkisk skjønnlitteratur fortsatt kan overraske. Eckhardt er selvfølgelig ikke den første som velger denne perioden for historien sin. For dem alle kan vi for eksempel sitere den berømte Miloš Urban eller den nylige og vellykkede Komtur Petr S. Pixy. Men Nora Eckhardt stoler mindre på spenning og unngår fullstendig mørk vold. Selv om hans andre roman ikke tilhører en fallen sjanger, hyller den den på sin egen måte.

En del av historien dreier seg ikke bare om innsatsen beskrevet ovenfor, men også om kjærlighetslivet til en av hovedpersonene – Jonatan Bartholomew. Han har bestemt seg for at han vil gjøre alt for suksessen til forlaget sitt og er ikke engang redd for kjærlighetsforhold. Beskrivelsene av hans anstrengelser for å få gunst hos de mektige og innflytelsesrike menneskene i hans tid var faktisk den mest underholdende delen av boken. Allerede på den tiden var det en slags markedsføring, men selvfølgelig på andre måter. Men prinsippene var de samme: imponer for enhver pris, ideelt sett med en slags skandale eller affære.

Jakten på en vei til suksess dramatiseres gradvis i historien (som vi allerede vil lære i kommentaren). Så sjekk ut de siste kapitlene på fritiden din, for du vil ikke vente. Med boken drysset med stjernestøv, traff forfatteren seg. Det er akkurat passe mengde spenning, akkurat passe mengde eventyr, akkurat passe mengde romantikk og akkurat passe mengde humor. Dette beviser at selv i dag er det mulig å skrive en vakker historie som ikke spiller noen puss og som gjør ens yrke ære. Dette er en bok uten like – faktisk vil jeg si den er helt unik. Hvis jeg bare måtte nevne én roman av en tsjekkisk forfatter som du burde lese i år, ville jeg nevne denne.