I mange år var Asle Hansen en av få norske journalister som viet sine artikler til sosialtjenesten Barnevernets saker. Han trakk oppmerksomhet til tilfeller der tjenesten rett og slett fjernet barn fra sine biologiske foreldre og hindret dem i å se dem før båndet ble brutt uopprettelig.

Så begynte domstolene å behandle disse sakene. Noen saker, inkludert den til tsjekkiske Eva Michaláková, havnet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Og Barnevernet, eller rettere sagt Norge, begynte å tape.

«Domstolen i Strasbourg forteller oss at måten vi oppførte oss på og gjorde ting på var feil. Vi kan ikke ta barna fra foreldrene deres, ta fra kontaktrettighetene deres eller begrense dem på annen måte, slik tilfellet var før,» sa Hansen. sa i et intervju for Seznam Zprávy, publisert i avisen Dagbladet. «Det er en skandale for oss, det burde aldri ha skjedd.»

For å gi kontekst, bør det huskes at Eva Michaláková tapte rettssaken sin i Strasbourg på dagen for dette intervjuet, selv om hun ønsker å fortsette å kjempe. Michaláks sønner ble tatt bort av norsk sosialtjeneste i 2011 på grunn av mistanke om overgrep, omsorgssvikt og mishandling. Hun plasserte dem i fosterhjem; Siden den gang har kvinnen knapt sett dem igjen. Ifølge Strasbourg-domstolen har ikke Norge gjort feil med forskriften om fosterhjem og påfølgende fratakelse av foreldrerettigheter (mer informasjon her).

Norge tapte imidlertid nok en uavgjort mot Barnevernet i Strasbourg samme dag. Retten ga det slovakisk-norske ekteparet Ladické medhold, hvis datter ble tatt fra dem for syv år siden og også plasserte henne i fosterfamilie. I denne saken brøt Norge artikkelen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som garanterer retten til respekt for privat- og familieliv.

Angående Barnevernet har flere skandaler blitt løst de siste årene, rettferdigheten har også kommet på banen. Vet du hvor mange saker som nå er knyttet til institusjonen?

Jeg vet ikke det eksakte antallet, men når det gjelder Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har det de siste tre-fire årene vært 43 saker knyttet til det norske barnevernet. Med torsdagens to saker tror jeg det allerede er 16 dommer mot Norge ved EU-domstolen.

Etter min mening er dette et ganske skandaløst tall. De øvrige sakene venter fortsatt på endelig avgjørelse. Jeg vet ikke hvor mange det er totalt i det norske rettssystemet. Men sikkert mye mer.

Eva Michaláková vant ikke saken sin. Vinner eller taper Barnevernet sakene?

De taper. Strasbourg-domstolen forteller oss at vår måte å oppføre seg og gjøre ting på ikke var bra. Vi kan ikke ta barn fra foreldrene deres, ta fra dem samværsretten eller begrense dem på annen måte, slik tilfellet var tidligere. Dette er et brudd på menneskerettighetene og det er feil. Disse tapene er et tydelig signal fra EU-domstolen.

Så noe må gjøres med systemet og mye er allerede endret. Dette skjer sakte men sikkert. Rettens avgjørelse har skylden.

Hva er egentlig endringene?

Det var i hovedsak Norges Høyesterett som måtte gripe inn. Etter å ha tapt noen saker i Strasbourg, begynte han å fokusere på sakene i Norge, i tråd med signalene vi fikk fra høyere nivå.

I dag, når noen barn må fjernes fra omsorgen og plasseres utenfor familiehjemmet hos fosterfamilier, må norske myndigheter for eksempel gi sine biologiske foreldre mer tid sammen med dem. Alt arbeid bør også gjøres med mål om å gjenforene familien. Dette er selvfølgelig ikke alltid mulig. Hvis barnet bor hos voldelige foreldre eller i et miljø hvor det finnes rusmidler, er ikke dette mulig i det hele tatt.

Det retten nå ønsker å oppnå er imidlertid gjenforeningen av foreldre og barn, som myndighetene bare skal hjelpe. Dette er hovedinnovasjonen, som vektlegges i enkeltsaker. Og dette er også hovedsaken norske myndigheter har tatt feil i tidligere og som takket være dommene begynner å endre seg.

Mens, i tilfellet med Eva Michaláková, for eksempel, vet jeg ikke hvorfor hun mislyktes. Jeg synes det er litt rart med tanke på hva jeg vet om saken.

Så fungerer Barnevernet i seg selv annerledes?

Ja, det må de, det er ingen annen måte. Som jeg allerede har antydet, har den generelle tilnærmingen allerede delvis endret seg og fortsetter å endre seg. Barnevernet utvikler seg kanskje ikke så raskt, fordi det vil ta litt tid å rette opp situasjonen, men misbilligelse fra utsiden, fra rettssystemet, vil føre til at de endrer praksis.

Hvis de for eksempel går til retten nå og sier at et barn bør fjernes fra hjemmet og det er bedre om foreldrene aldri ser barnet igjen, vil retten protestere. Han vil spørre hvorfor og være uenig. Før det hadde retten vært enig i alt, gitt at barnevernsinstitusjonen var best egnet til å gjøre det.

Barnevernet har foreløpig ikke kommentert disse spørsmålene. Har dette også endret seg? Vil de for eksempel innrømme en feil?

Totalt sett er konklusjonen at vi gjorde det feil. Men selv de erkjente at systemet hadde noen feil. Men de norske domstolene, som gjorde dette mulig, handlet også dårlig. De burde ha stoppet ham, Høyesterett burde stoppet ham. Men han gjorde det ikke.

Hvordan oppfatter nordmenn selv Barnevernet?

Folk som har hatt dårlige erfaringer med dette systemet selv, oppfatter naturlig nok dets praksis negativt. En betydelig del av befolkningen lærer imidlertid kun om disse historiene fra media. Det er først etterpå at de sier til seg selv «wow, det visste jeg ikke, det er ikke bra».

Men i mange år var jeg sakte den eneste som skrev om disse tingene. Bare de siste to-tre årene har dette endret seg. Som er bra. Jeg tror de fleste vil si at alle signalene vi har fått fra EU-domstolen er gode ting.

Det har vært forskjellige påstander tidligere om at Barnevernet er noe partisk mot østeuropeiske familier. Du har fulgt temaet lenge, hva synes du?

Jeg tror ikke det er sant. Men jeg tror problemet ligger i å møte en annen kultur. I noen land er det for eksempel normalt at en forelder korrigerer et barn ved å opptre fysisk for å vise dem at de oppfører seg dårlig. Dette er ganske vanlig i mange land, men det er ulovlig i Norge.

Så Barnevernet gjør det ikke så bra når det gjelder tilgang til andre kulturer, og dette er fortsatt et stort problem i mange løste saker. De klarer ikke å se visse ting på en måte som kan være helt normalt i landene der foreldrene kommer fra. De prøver ikke å snakke med dem og forklare dem at vi i Norge ikke tåler visse ting og at de kan skape alvorlige problemer.

Jeg tror det i Tsjekkia eller Polen er normalt å gi et barn et teppe. Og det burde ikke være en grunn til å fjerne et barn fra hjemmet sitt. Vi må slutte å tenke slik, vi må snakke med de aktuelle familiene og hjelpe dem å vite hvordan det er i landet vårt.

Kommer barn nå oftere tilbake til foreldrene de ble hentet fra?

Det dukker absolutt opp oftere nå enn før. Dette er for eksempel fordi de er mer i kontakt med sine biologiske foreldre, så båndet deres er ikke så forstyrret som tidligere. I dag setter foreldrene sine liv i orden og barna kan komme tilbake til dem.

Men før det så det ut til at etter et år eller to kjente barnet ikke engang sin forelder lenger. Forholdet mellom familier ble fullstendig ødelagt. I dag synker antallet barn som fjernes sakte og antallet gjenforeninger øker.

Hva synes du om hele denne saken?

Dette er en skandale for oss, dette burde aldri ha skjedd. Jeg tror hovedfeilen ligger hos Høyesterett, men også hos enkelte representanter for landet. For noen år siden kom en gruppe eksperter som takket være Strasbourg-domstolen motarbeidet systemet. De understreket at det er feil å fjerne barn fra familiene deres og tvinge dem til å se foreldrene sine to til tre ganger i året. De advarte om at dette var et brudd på menneskerettighetene, også for barn. De gjorde det klart for politikerne, men de hørte ikke etter.

Det er bare en stor skandale. Vestlig demokrati representert ved Norge taper saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette skulle aldri ha skjedd, men jeg antar at vi trengte det.