Hvis du noen gang reiser til dette nordiske landet, husk å spørre noen om de har en bit av denne brunosten i kjøleskapet hjemme. På denne måten kan du få en følelse av hvordan det sannsynligvis er å spise der. Mest sannsynlig den samme som vår edam.

Nordmenn anser rett og slett brunost, som oftest selges som brune terninger, som en del av kulturarven og er veldig stolte av den. De nyter det jevnlig til frokost eller som mellommåltid, spesielt i kombinasjon med brød. De elsker den så mye at de ikke engang skjærer den med en vanlig kniv, men med en ostehøvel, og det i veldig tynne skiver. Takket være denne prosessen sies det at det er dens spesifikke og søte smak som skiller seg mest ut.

Hvordan gjøres det?

Opprinnelig ble de laget av geitemelk, men i dag er de fleste laget av kumyse, som er væsken som dannes ved bearbeiding av melk. Det er absolutt ikke noe dårligere, for myse er en sunn ingrediens som inneholder mye protein, kalsium og også jern. Melk eller fløte tilsettes deretter mysen avhengig av oppskriften.

I Norge er ca 12 tusen tonn brun karamellost. Gudbrandsdalsos står for halvparten.

Blandingen kokes så til det meste av vannet fordamper. Lang koking får melkesukkeret til å karamellisere, og gir osten sin typiske brune farge samt en søt smak. Brunost trenger ikke å modnes like lenge som andre oster, men den har også mye lengre holdbarhet. Den kan til og med oppbevares i opptil et år i kjøleskapet.

Nordmennene la den på brød og smør den med fruktsyltetøy. Dette er selvfølgelig en veldig interessant kombinasjon som krever litt tilvenning først. På den annen side spises oster i vårt land, for eksempel i kombinasjon med syltetøy eller søt frukt, så dette må ikke være så rart for en tsjekkisk spiser.

Jakten på optimal smak

Brunost ble i utgangspunktet kun laget av myse på norske gårder, men resultatet ble et søtt, fettfattig produkt. Men på midten av 1800-tallet begynte noen gårder å legge fløte til myse. Den norske gründeren og melkepiken Anne Haav var faktisk den første som kom med denne ideen.

Slik oppdaget hun ost, skapt ved å kombinere myse og fløte, takket være at den har en bedre konsistens og også er lettere å kutte. I tillegg solgte hun osten sin til en veldig lav pris, noe som også var et smart trekk fordi det også gjorde henne ekstremt berømt. I 1933, i en alder av åttisju, mottok hun til og med en sølvmedalje av Norges konge for sin ost.

Selve industriproduksjonen startet først i 1908, ost inneholdt på den tiden mindre fett enn i dag. På denne tiden ble den også produsert i flere versjoner. Den første er Gudbrandsdalsost, oppkalt etter Norges lengste dal, Gudbrandsdalen, og er laget av myse, kumelk og fløte. Den dyreste typen er formet som en sylinder og laget av geitemelk. Smaken er imidlertid veldig særegen.

De andre typene skiller seg hovedsakelig i fettinnhold. Den minste heter Mage Mysost. Smørbar Prim selges i potter fordi den inneholder 30 % vann. Den har også forskjellige smaker og smaker godt selv for barn.

ELLER NÅ: Bregner er tilbake på moten. De er lette å dyrke, men de liker ikke varme.