Den nåværende bestanden av norsk-svenske ulver er nærmere ulvene i Finland, og mest sannsynlig svært forskjellig fra ulvene som tidligere levde der. Disse ulvene fra Norge og Sverige er imidlertid også genetisk forskjellige fra dagens finske ulver.

Lisens | Alle rettigheter forbeholdt. Videre distribusjon er kun mulig med samtykke fra forfatteren.

Den nåværende bestanden av norske og svenske ulver har en genetisk profil som er mye nærmere den til ulvene i Finland og er mest sannsynlig svært forskjellig fra ulvene som tidligere levde i Skandinavia. Det hevder forskere ved Norges teknisk-naturvitenskapelige institutt basert på genetisk profilering.

Norge har jobbet intensivt med ulv siden 1960-tallet, da det først nesten utryddet dem på sitt territorium, deretter tok dem med på rødlisten over truede arter og begynte å beskytte dem proaktivt. Beskyttelsestiltakene som er iverksatt har tydeligvis båret frukter: den lokale ulvebestanden har begynt å komme seg sakte. I Sverige var situasjonen nesten identisk. I dag er det totalt rundt 400 ulver i disse to delstatene. Usikkerheten har imidlertid vedvart siden 1980-tallet og det er ingen enighet om hvor mange ulver som faktisk finnes på opprinnelsesstedet og hvor mange herreløse individer som kommer fra den finsk-russiske grensen. Hvorfor er dette viktig?

I Skandinavia er ikke ulv mer populær blant oppdrettere og jegere enn de var før utryddelsen på 1960-tallet 95 % de overlapper med husdyrholdsområder og konflikter er hyppige der. Bare vanlige reguleringskvoter og sprengningstillatelser gitt hvert år moderate følelser. Og siden 1971 har gjeldende norske og svenske ulvevernregler kun gjeldt for tamme og stedegne arter. Dermed kan mulig genetisk ikke-urfolk teoretisk sett tjene som påskudd for å be om en avstemning for å fjerne ulven fra listen over truede arter og eliminere den. Det er nettopp i denne forbindelse at studien utført av NTNU-genetikere er dårlige nyheter.

– Ulvene man ser i dag i Norge og Sverige har ingen tilknytning til ulvene som levde her før, forklarer professoren. Hans Stenøien, leder for genetikk-zoologi-teamet ved NTNU og direktør for Zoologisk museum. «Kanskje det fortsatt finnes originale norske ulver, eller rettere sagt deres etterkommere, i regionale dyreparker. Men det ser ut til at den nåværende ulvebestanden kommer helt fra individer som har immigrert fra Finland, som han hevder basert på den mest omfattende serien av genetiske analyser i landet.» verden til dags dato, inkludert 1300 ulveprøver Stenøien ønsker ikke å kommentere de mulige politiske og lovgivningsmessige konsekvensene av teamets funn, legger til noen andre interessante funn.

– Helt uventet er samtidens ulv i Norge og Sverige genetisk forskjellig fra ulv i Finland. Dette er ikke gode eller dårlige nyheter, bare en uttalelse, sa han. Stønner. Nordlige ulver har ikke utviklet noen gjenkjennelige unike tilpasninger, deres distinkte genetiske profil er resultatet av å være tilstede i små antall i årevis, med minimal tilstrømning av nye gener. Med en viss overdrivelse kan vi si at den genetiske profilen til finske ulver for femti år siden er bevart i dagens norske ulver. Som siden den gang har fortsatt å utvikle seg på en slik måte at de ikke lenger ligner dem i dag. Utilstrekkelig genetisk variasjon kan gjøre norske ulvebestander mye mer utsatt for overføring av arvelige sykdommer og generelt gjøre dem mer mottakelige for innavlsrelaterte sykdommer.

Den gode nyheten er imidlertid at dette sannsynligvis ikke er tilfelle ennå, og det er ikke registrert tilfeller av krysning mellom vill ulv og hund i Norge. Samarbeid med dyreparker kan gi en sjanse for retur av den «originale» norske ulven. – Det er nok mulig, men det ville definitivt vært veldig dyrt og komplisert, sier Stenøien. Det er imidlertid foreløpig ingen etterspørsel etter noe slikt i Norge. «Vi må akseptere at den opprinnelige norrøne ulven er borte for alltid.»

annonse