Lørdag våknet Norge – og kanskje hele Skandinavia – til en helt annen verden. Den norske hovedstaden forberedte seg på en pridemarsj for å avslutte Oslo Pride-festivalen. Dette året var også spesielt ettersom det markerte femtiårsjubileet for avkriminaliseringen av homofili i Norge. Imidlertid fant feiringen til slutt ikke sted offisielt. I løpet av natten fra fredag ​​til lørdag skjøt en overfallsmann to kunder og skadet tjue andre på London Pub homobar. Som svar besluttet arrangørene å avlyse marsjen av sikkerhetsmessige årsaker. Helgen, ment å være en feiring av kjærlighet og frihet, ble til en av de mørkeste dagene i Norge. Men deltakerne i marsjen ville likevel vise at homofobi ikke må vike, og det gjennom Oslo sentrum minst én uformell parade passerte.

hatefull retorikk

Politiet pågrep gjerningsmannen i nærheten av gjerningsstedet. Motivet er foreløpig ikke kjent. Ettersom London Pub var et velkjent sted hvor homofile møttes, tilbys homofobi og hatforbrytelser som et motiv.

Helgen, ment å være en feiring av kjærlighet og frihet, ble til en av de mørkeste dagene i Norge.

Samtidig bøyes ofte feiringer av kjærlighet og stolthet i uttrykkene til politikere, og ikke bare nordmenn. Utenriksminister Anniken Huitfeldt på skrev hun på Twitter, som Norge må fortsette å feire. Hans svenske kollega Ann Linde skyter hun markerte å angripe det frie valget om å elske hvem du vil. Ifølge Danmarks statsminister Mette Frederiksen er Pride-feiringen en av de de vakreste tingene, mens de feirer kjærlighet og mangfold. I uttalelse NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa da at vi alle har rett til å elske og bli elsket og at et fritt samfunn må beskyttes.

Det er sistnevnte, dessverre, som ikke opplever en lignende tragedie for første gang i stillingen som høytstående politiker. Stoltenberg fungerte som sjef for den norske regjeringen mellom 2005 og 2013, og som statsminister ble han utsatt for et terrorangrep på øya Utøya. Høyreekstremisten Anders Breivik hadde tross alt også Stoltenberg i kikkerten. Før han reiste til øya for å myrde deltakerne i Unge sosialdemokraters møte, angrep han det offisielle regjeringshovedkvarteret, der statsministerens kontor også var lokalisert, med en bombe han selv laget.

Norge, og hele Skandinavia generelt, er et symbol på mangfold og toleranse i verden. Midt i Oslo sentrum er det få som forventer hatkriminalitet. Det er selvfølgelig forskjell på hatytringer og direkte vold. Men det er viktig å være tydelig på at hatforbrytelser ikke starter med vold. Spesielt konservative politikere bruker hatefull retorikk mot LHBTQ+-samfunnet for kulturkriger og for å score politiske poeng. Det er ingen tilfeldighet at det norske angrepet skjedde i juni, måneden for queer community pride. Det samme skjedde i 2016 i Orlando, USA, da en overfallsmann myrdet 49 gjester på homobaren Pulse i en masseskyting. «Pride Month» faller i juni for å hedre ofrene for Stonewall-opptøyene i 1969. Spontane demonstrasjoner for å protestere mot politirazziaer var de første hendelsene der medlemmer av LHBTQ+-samfunnet ikke var redde for å forsvare identiteten sin.

Et billig verktøy

LHBTQ+-personer blir ofte møtt med argumentet om at de «stopper noen» eller at «hvis de ikke hadde hatt regnbueparader, ville de hatt like rettigheter for lenge siden». På den annen side bruker motstandere av LGBTQ+-samfunnet det ofte som et billig verktøy for å score poeng. I USA kalles lover «ikke si homofiletter som barn fra regnbuefamilier ikke ville få snakke om foreldrene sine på skolen, eller lærere kunne ikke snakke om eksistensen av homofile og lesbiske på skolen. I sitt presidentkandidatur lovet Marine Le Pen derimot å avskaffe likekjønnet ekteskap ved seier.

I vår region er SPD og KDU-ČSL, samt president Miloš Zeman, oftest motstandere av homofile. Folkepartiets leder Marian Jurečka truet i fjor med at godkjennelse av ekteskap for alle kunne få regjeringen til å falle, nå gir Homofobic Family Alliance råd til departementet. Jurečkos partimedlem Eduard Dvorský kalte på sin side homoseksuelle «genetisk pervertert«.

Lignende utsagn dukker opp mer eller mindre hos alle politikere, uavhengig av nasjonalitet. Det er også en av grunnene til at LGBTQ+-samfunnet fortsatt trenger stolthetsmarsjer og feiringer av identitet. Selv om homofile i de fleste europeiske land i dag kan gifte seg og adoptere barn, er de fortsatt ledsaget av hatefulle ytringer og kulturkriger. Takket være feiringen kan de ikke bare huske krigerne fra forrige århundre, takket være at homofili ikke lenger behandles som en psykisk lidelse, men også vise at de forsvarer identiteten sin og ikke trenger å skamme seg over den.

Forfatteren er en redaksjonell bidragsyter.