I en gruppe på fem ungdommer dro vi ut i slutten av mars til Lofoten oppleve en skikkelig vinter. Polar vinter. Vi valgte datoen slik at vi i nord ikke bare møter mørke hele dagen, med overgangen mellom mars og april som må garantere tolv timer lys per dag, men samtidig ekte frost.

Se flere bilder for artikkelen…

Fly, tog, biler…

Vi velger alternativet «erfaringsmessig lavpris»: tog, fly, tog og båt. Hovedsakelig på grunn av togreisen gjennom nesten hele Norge, som skulle føre til en av de vakreste jernbanene i verden.

Allerede ved å kjøpe en billett Hradec Kralové – Wroclaw fra ČD, er vi ubehagelig overrasket over prisen – ca 650 CZK/person for ca 200 km. Det er samme beløp som for 1300 km i Norge, for tiden et av de dyreste landene i verden. Vi oppdaget umiddelbart ved den tsjekkisk-polske grensen at vanen med punktlighet ikke er inkludert i prisen på tog i Sentral- (eller Øst-) Europa.

Den tsjekkiske guiden forteller oss at tjenesten hans avsluttes ved grensen, men at den polske pelotonen vanligvis ankommer innen to timer. Litt vi begynner å forstå hvorfor tsjekkere sannsynligvis er så populære i Polen, må våre nordlige naboer føle seg litt som våre sveitsiske landsmenn. Men vi har et fly som flyr…

Som det er, som det er…

Etter nitti minutter, pluss en sigarett fra sjåføren, starter faktisk maskinen. Som svar på våre bekymringer om flyforbindelsen sa reiselederen bare med et gjennomborende smil «som det er, som det er» og vi satte kursen mot Wroclaw. Heldigvis, ifølge polsk etikette, er flyet også nitti minutter forsinket.. Vel, det er tilfelle, det er tilfelle…men det er ikke slik jeg forestiller meg sammenhengen mellom rutetiden og flyruten. Vi flyr til Norwegian Sandefjord (ca. 100 km sør for Oslo), hvor vi overnatter med venner.

Mot nord kun med plog

Om morgenen skal vi se (og oppleve) det frosne havet for første gang i våre liv og gå ombord på toget. Med overgang til Oslo og Trondheim en reise på nesten tjue timer ventet oss. Standarden på skandinavisk reise er høy: til siste del av turen får vi også en sovepose inkludert et teppe, en skrape og ørepropper.

Det er nesten ikke engang nødvendig, toget går som smurt. Om morgenen våkner vi i en annen verden. Vi forventet flere frosne fjorder og dype dalermen i morgensolen ser vi på de endeløse hvite slettene omgitt av fjell, som lokomotivet vårt tar seg gjennom ved hjelp av en snøplog.

Jeg skal være i Bodø i påsken

I Bodø vi forventer litt under frysepunktet og klar himmel. Byen på rundt 40 000 har en søvnig følelse, nesten som om den våkner opp etter en natt på seks måneder. Vi blir vekket av den rampete latteren til Jard, som ville dytte den lille engelen inn i den første snøfonn og traff breen rett med kanten av ryggen, så han fulgte alt med et hult rop. Bodøs boligområder strekker seg langs fjorden flere kilometer innover i landet, og det lille bykjernen huser både togstasjon og havnen hvorfra skip går til Lofoten.

Det er snø praktisk talt overalt, men du trenger ikke bekymre deg for å rydde opp, de er vant til det her. Biler og syklister har spiker i hjulene, pensjonister setter dem ikke bare på stokk, men også på fjelltopper. Nordmenn har det ikke travelt, de passer på seg selv på seg selv og på sin egen måte, og tilsynelatende «nyter» deres polare ensomhet. De er stengt, men ellers hyggelige og flinke folk. Spesielt her i nord.

Imidlertid er det vanskelig å finne følelser av lykke eller glede i ansiktene deres. Kanskje det er på grunn av den lavere solinnstrålingen, men jeg innser at det faktum at vanlige ting for oss, som å gå ut på middag eller gå på teater, er så dyrt her at selv en (ikke) grådig nordmann ikke vil la være. hengi seg til det. dem.

NP Rago

Fra boligen til våre venner Renata og Michal har vi en ideell base, spesielt verdifull om vinteren. Været er bra, så vi kjører bil NP Rago, hvor vi ønsker å tilbringe en vinternatt på en av hyttene som preger norske parker. Hyttene er vanligvis utstyrt med basisutstyr som komfyr, øks, ved, køyer og bord. Dette gjør det relativt enkelt å overnatte i egen sovepose, men i motsetning til svenske hytter krever de som regel nøkkel hentet gjennom medlemskap. Norsk Turistklubb (DNT).

Selv på tsjekkiske nettsider er det mye snakk om disse hyttene, og om sommeren er det praktisk talt umulig å finne en ledig hytte. Disse bekymringene var imidlertid unødvendige. Da vi kom til «parkeringsplassen» var det tydelig at vi var de første besøkende i år. I April. Guiden snakket om en enkel sti, omtrent tre mil lang og godt merket, langs de gigantiske fossefallene til hytta.

Jeg kunne ha sett for meg at fossen ville være frossen og gjemt under snøen om vinteren, det samme ville løypemerkingen og til og med selve stien. Etter rundt fire timers gange krysset vi først det frosne og sprukne elveleiet, etterfulgt av en desperat vandring i den dype snøen. Fornuften trumfet romantikken tilfluktssteder i den nordiske naturen og ganske utslitte fulgte vi våre egne skritt tilbake til bilen og «basen» i Bodø.

Eventyr Lofoten

Båten går til Lofoten klokken ett om morgenen. I henhold til navigasjonsforskriften. Klokken tre fortalte de oss at båten skulle gå klokken fem og klokken fem ba de oss prøve igjen i morgen, at begge båtene var ødelagt. Neste ettermiddag gikk han allerede ut og om kvelden nådde vi Moskenes til Lofotens bredder.

Det var allerede mørkt og en snøstorm hadde startet, så vi prøvde å få en tur med fergebilene. Veien til å nå skandinavene fungerte 100 %: ski – denne gangen båret av oss på en gentlemansk måte. Et norsk-slovakisk par tok oss en tur og brakte oss to vakre ferske torsker til middag.

Nord kan være utrolig hyggelig. Så, når skyene skilte seg, opphørte snøstormen og fjelltoppene steg over havet, som den feide bort. grønn, svak, men fortsatt nordlys, det så allerede ut som Nordic Valhalla. Spesielt torsk stekt i vårt oppvarmede hus, som ville stå til de høyeste standarder.

Ingenting er som det ser ut til

Om morgenen ble vi møtt med solskinn, litt under null temperatur og en halv meter nyfallen snø. Bussen, som skulle kjøre selv om vinteren, ville ikke kjøre om vinteren og det var forbudt å klatre hvor som helst i åsene på grunn av den erklærte skredfaren. Vel, i det minste en tur Dronningsom strekker seg over flere øyer forbundet med broer.

Det er vanskelig å beskrive sjarmen til Lofoten, de ser flotte ut om sommeren og vinterdekselet ga dem det lille ekstra. Ro, bilene krever det, den eneste støyen som kommer fra en fiskeskuter, en melusina eller måker som koser seg med tusenvis av torsk, tradisjonelt tørket her på trekonstruksjoner. I motsetning til det norske fastlandet hadde jeg følelsen av at alle her kjenner hverandre, hilser og hjelper hverandre ordentlig og tilhører en avsidesliggende landsby over polarsirkelen.

Retur av skip til Bodø, med tog til Oslo og med fly til Praha gikk nesten knirkefritt. Vi løste kun mindre problemer med lokomotivet med norske operatører som behersket engelsk flytende og etter 10 dager var vi hjemme igjen.