Finland og Sverige, de to nordiske EU-medlemslandene, som så langt har stått utenfor NATO sikkerhetspolitisk, har sagt at de ønsker å utvide rekkene til Atlanterhavsalliansen nord som svar på russisk aggresjon i Ukraina. Det vil representere en viktig scene for den sikkerhetsmessige og geopolitiske situasjonen i Europa og i verden. Tiltredelsesprosessen er imidlertid ikke uten komplikasjoner – Tyrkia har uttrykt sin negative mening. Vil det være mulig å finne felles grunnlag med Ankara, og hva vil følge av at de nordiske landene slutter seg til NATO? Dette ble diskutert av eksperter i en nettdebatt organisert av Institutt for politikk og samfunn.

Den tsjekkiske ambassadøren i Sverige Anita Grmelová, den tsjekkiske ambassadøren i Finland Adam Vojtěch, hærens general og tidligere generalstabssjef Jiří Šedivý og CEVRO Institute-forsker Martina Heranová deltok i debatten. Debatten ble moderert av Jan Havlíček, analytiker fra Institutt for politikk og samfunn.

Det er et historisk øyeblikk

I begynnelsen husket Grmelová at Finland og Sverige hadde bestemt seg for å forlate nøytralitetspolitikken med sin søknad til NATO, i Sveriges tilfelle skjer dette etter 200 år. «Det er et historisk øyeblikk,» sa hun. Ifølge henne var hoveddriveren for denne svenske avgjørelsen på den ene siden handlingene til Russland og på den andre siden handlingene til Finland. Etter at Russland invaderte Krim i 2014, begynte Sverige gradvis å revurdere sin sikkerhetsdoktrine og utviklet all sin politikk med visshet om at Russland utgjorde en stor sikkerhetsrisiko. Angrepet på Ukraina i februar i år bekreftet bare dette. Dessuten har Sveriges sikkerhetspolitikk lenge vært koordinert med Finland. «Hvis Finland ble med i NATO og Sverige ikke ble med, ville det privilegerte forholdet forsvinne,» forklarte Grmelová, ifølge hvem inntreden av de to landene i NATO på en gang er desto mer logisk.

Vojtěch oppsummerte meningsendringen som kunne noteres i den finske opinionen. Ifølge ham, selv i januar i år, var Finlands inntreden i NATO ikke på bordet, og bare rundt 30 % av befolkningen støttet det. Alt endret seg dramatisk etter starten på den russiske invasjonen 24. februar. For første gang i historien viste meningsmålinger at mer enn halvparten av finnene var for å bli med i den nordatlantiske alliansen. Siden den gang har støtten økt ytterligere og er nå rundt 80 %. Vojtěch bemerket at selv om Finland tidligere ønsket å opprettholde et slags pragmatisk forhold til Russland, har finnene nå klart valgt hvilken side de vil tilhøre.

For de små nordiske landene, til tross for deres kvalitetshærer, er samarbeid avgjørende

Grmelová la til at siden Sverige, i motsetning til Finland, ikke deler en felles grense med Russland, er frykten for Kreml-aksjoner noe mindre i «De tre kronenes land» og rundt 60 % av svenskene støtter medlemskap i NATO. Ambassadøren sa at selv om Sverige har et militært forsvar av høy kvalitet, er det fortsatt et lite land når det gjelder befolkning som ikke kan stå alene utenfor internasjonale sikkerhetsstrukturer.

Vojtech godtok. Nøkkelfaktoren for «de tusen innsjøers land» er ifølge ham den allerede nevnte 1344 kilometer lange grensen til Russland. Vinterkrigen gir fortsatt gjenklang i det finske samfunnet, og den russiske invasjonen av Ukraina har brakt tilbake traumatiske minner. Samtidig sa imidlertid ambassadøren at selv om det ikke hadde vært noen konflikt mellom Russland og Finland siden andre verdenskrig, forberedte Helsingfors seg systematisk på dette alternativet, noe som for eksempel viser Finlands sofistikerte beredskap for sivile systemkriser.

Sverige og Finland koordinerer forsvaret i NORDEFCO. De kan oppfylle standardene uten problemer

Šedivý fokuserte på forpliktelsen til å tilpasse hæren sin til NATOs standarder og krav, som er knyttet til å bli medlem av den nordatlantiske alliansen. Både Sverige og Finland er med i sikkerhetsorganisasjonen NORDEFCO, hvor de blant annet deltar i initiativer rettet mot felles bevæpning og levering av interoperable våpensystemer. Takket være dette vil det være lettere for de to nordiske landene å tilpasse seg kravene til den nordatlantiske alliansen enn det var for Tsjekkia, som ble med i NATO i 1999. Gray var overbevist.

Ifølge Heranová er den eneste vesentlige hindringen på Sveriges og Finlands vei til NATO, holdningen til Tyrkia – et NATO-medlemsland som blokkerer de nordiske landenes inntreden i Alliansen. Tyrkias president Erdogan er spesielt misfornøyd med at de nordiske landene tilbyr asyl til kurdere, noen av dem Ankara kaller terrorister. Dette utgjør et større problem for Sverige, som er hjemsted for en stor kurdisk minoritet på rundt 100 000 mennesker. I motsetning til dette er Finland hjem til rundt femten tusen kurdere.

Ifølge forskeren representerer Tyrkia en komplisert partner, også med tanke på Ankaras spesielle forhold til Moskva, som skiller Tyrkia fra resten av den nordatlantiske alliansen. Når det gjelder tiden det vil ta å låse opp det tyrkiske vetoet, advarte Heranova mot en gjentakelse av scenariet der Hellas hindret Nord-Makedonia fra å bli med i NATO i mange år på grunn av en strid om navnet på landets tjenestemann. For tiden pågår det intensive forhandlinger bak kulissene – «triloger» – mellom Sverige, Finland og Tyrkia, der NATO-representanter noen ganger deltar som moderatorer.

General Šedivý kommenterte også hvordan Russland kan forventes å reagere på konflikten. Selv om Kreml har utført militære provokasjoner i den baltiske regionen i lang tid, er Šedivý overbevist om at muligheten for et direkte angrep er utelukket. Bortsett fra at Russland dermed ville krysse den lengste grensen, viser også hendelsene i Ukraina, ifølge Šedivý, at det er på grensen for sine muligheter. I tillegg ville Sverige og Finland få støtte fra sine naboer. «Men dette utelukker ikke de kontinuerlige militære provokasjonene som russerne gjør og vil fortsette å gjøre,» la han til.

Begrensning av gassforsyninger vil ikke true Finland

Utvalget av sikkerhetstrusler og former for fiendtlig handling er imidlertid langt fra uttømt av direkte militær konfrontasjon. Det ble nevnt av Adam Vojtěch, som trakk oppmerksomheten til det faktum at Finland også står overfor hybride former for angrep. Konsekvensene kan for eksempel merkes innen energisikkerhet. Det har vært en frakobling av Finland fra gass- og elektrisitetsimport, men dette er ikke et så alvorlig problem for Finland, siden det kun bruker gass til industrielle formål og gass utgjør ikke enn 5 % av den finske energimiksen.

Cyberangrep kan også være en potensiell trussel, men finnene merker ikke det økte nivået nå. Helsingfors forbereder seg også på risiko i form av instrumentalisert migrasjon – den kunstige påkallingen av en migrasjonsbølge. Finland forbereder seg også på dette alternativet, forbereder seg på å godkjenne lovgivningsnormer som styrker kriseinfrastrukturen og effektiviserer prosedyren for å gi internasjonal beskyttelse. Installasjonen av fysiske barrierer ved den finsk-russiske grensen står også på spill.

Heranová la til et perspektiv på en annen geopolitisk dimensjon. For Russland er tilgang til Østersjøen av strategisk betydning på grunn av den russiske enklaven – Kaliningrad-regionen. «Vi så hvor negativt Russland oppfattet da Litauen begrenset muligheten for å levere varer til Kaliningrad-regionen,» husket hun. Hun la til at Russlands president Putin har sagt at han ikke har noe problem med at de nordiske landene slutter seg til NATO selv, men med utvidelsen av NATOs militære infrastruktur på deres territorium.

Sveriges posisjon i NATO kan være lik Norges

Grmelová fokuserte på et annet viktig aspekt. En del av den svenske nøytralitetsforståelsen har lenge vært et ønske om å bli sett på som en nøytral aktør som kan mekle og mekle i konflikter andre steder i verden. Norges eksempel har imidlertid vist svensker at å bli med i NATO ikke nødvendigvis betyr å miste den posisjonen – Norge fortsetter å opptre som en upartisk forhandler i konflikter andre steder i verden.

På slutten av diskusjonen kommenterte ekspertene også den mulige ytterligere utvidelsen av den nordatlantiske alliansen. Ukraina og Georgia har uttrykt interesse, men angående deres kandidatur, ifølge Heranová, har for det første ikke de nåværende medlemslandene i NATO en enhetlig posisjon, og for det andre representerer konfliktene på deres territorium et problem. En annen potensiell kandidat for NATO-medlemskap kan være Østerrike. Men ifølge Heranová vil han heller beholde posisjonen til en nøytral stat i fremtiden, en slags bro mellom vest og øst – et bevis på dette er for eksempel det faktum at Wien er sete for Organisasjonen for Sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), hvis medlemskap inkluderer mange post-sovjetiske stater.

Forfatter: Petr Pospíšil, skrevet for Euroskop; bildekilde: EU-kommisjonen