Dalibor Norský ble meldt død på Facebook MP Jakub Janda (44, ODS). «I går forlot en av Frenštáts største patrioter, den mangeårige borgermesteren i Sokol, demokrat på kropp og sjel og gentleman med stor «P», Dalibor Norský,» skriver Janda.

Nordmannen gikk over i historien som arrangør av tilbaketrekningen av sovjetiske tropper etter fløyelsrevolusjonen. Ved begynnelsen av de revolusjonære hendelsene i november 1989 ble Norský en av grunnleggerne av Civic Forum i Frenštát pod Radhoštěm. «Jeg så studenter fra Olomouc snakke på torget vårt, innbyggerne lyttet til dem, men gjorde ingenting. Jeg var alltid klar til å engasjere meg. Jeg forsto at vi ikke skulle ødelegge denne lykken slik vi gjorde i 1968. At vi måtte gå alt veien.» beskrevet for Minnet om nasjonen.

Han legger til at han kunne snakke, at han ikke var nervøs foran folk. Til slutt uttrykte han seg på torget eller i kulturhusene nesten hver dag. Gruppen deres bestemte at det første de skulle gjøre var å få «russen ut av byen». Han tok deretter ansvaret.

Med tiden ble han populær og ble oppsøkt av journalister. «Jeg brukte fengende ord som: End of the reign of stålsko og lignende. Journalister likte det. Den gang måtte man ha tillit til seg selv. Jeg hadde det. Hvis jeg ikke hadde forhandlet trygt og hardt med Russere, det ville ikke vært mulig, la han til. Bestemmelser.

tøff og smart

Norský husket også da han først gikk inn i brakkene i Frenštát pod Radhoštěm. «De hadde en gal militærmaskin. De hadde overflate-til-luft-raketter her, utskytere. Det var klart for meg at jeg måtte slå dem hardt, men samtidig smart, ikke med en pinne. Det var umulig, de kuttet meg opp og kastet meg ut», Nordmannen forklarte for år siden. Den gang fortalte han sjefen for okkupasjonsenheten at han var en representant for Borgerforum, som hadde overtatt rådhuset, og at han hadde kommet for å fortelle ham om oppsigelsen deres.

«Vi snakket om det faktum at tilbaketrekningen av sovjetiske tropper fra Øst-Europa er gitt, at det allerede er organisert av Gorbatsjov internasjonalt. Vi arrangerte et møte med den nye ledelsen i byen. Han ville at vi skulle møtes i brakkene. Jeg insisterte på at delegasjonen deres skulle komme til rådhuset. Så han sa ja. beskriver viktige øyeblikk. Fra forhandlingene var det klart for Norge at sovjeterne ønsket å bli her. Etter flere møter unnskyldte de det store antallet teknikere at de trengte tid. Men nordmannen fortalte ham insisterende at de måtte gå.

Han husket også da soldatene begynte å dra. Fra den dagen gjemte han også en kalender merket med datoen 26. februar 1990. Der sto det: 14:40 – stasjon. Det var da de første togene proppet med soldater og utstyr begynte å forlate Frenštát. Det siste toget gikk 13. mars.

Pappa fikk sparken, søsteren min ble låst inne

Dalibor hadde en sterk aversjon mot kommunister. Faren hans gjorde det klart at han ikke var enig i måten kommunistene tok over landet på, så han ble sparket fra hæren. Dalibors storesøster Květa og mannen hennes ble dømt i en politisk rettssak for å ha ligget med en mann som var i ferd med å emigrere til utlandet. «Jeg dro for å se henne i fengselet. Jeg beundret henne for å holde på. Hun var tjueseks år da hun ble arrestert. Hun gikk ut som en trettifem år gammel kvinne, og så fikk hun ikke flere barn.» sa han og sa at han ikke kunne gå på college på grunn av sitt rykte.

Frihet fremfor alt

Han mottok St. Martin-prisen for sin holdning gjennom hele livet. Frihet kom først for Dalibor. «Hvis en person vil være fri, må han gi opp noe, ofre noe. Men når en mann vet at han kjemper for sin frihet, er han uovervinnelig. Jeg er en gammel mann nå, men hvis jeg følte at noen ville ta bort friheten min igjen, ville jeg fortsatt være i stand til å kjempe for den. For jeg vet godt hvor lett det er å tape og hvor vanskelig det er å vinne.» sa han før han døde.

Han samarbeidet ikke med Kocáb

På tidspunktet for forhandlingene kom det et brev til rådhuset i Praha som inviterte representanter for byer med sovjetiske garnisoner til å stå frem. Underskriveren var Michael Kocáb (68), som etter 1989 sto for organiseringen av den landsomfattende utvisningen. «Det må ha vært en kjempejobb. Men vi kunne ikke akseptere det da. Det var viktig for oss da det første mannskapet dro. Vi gjorde det på vår måte, den franske måten,» sa han. Samtidig kjente ikke Kocáb til Norský. «Vi håndterte uttaket globalt. Selvfølgelig var det noen steder folk som organiserte det lokalt, og herr Norský var sannsynligvis en av dem,» sa han til Blesku.