Den 11. april 1974 krysset et team av palestinske leiemordere den israelsk-libanesiske grensen og satte ut for å utføre sitt blodige oppdrag. Palestinerne nådde byen Kiryat Shmona, hvor de brøt seg inn i en bygning og drepte alle 18 innbyggere, inkludert 9 barn. Den israelske hæren eliminerte deretter angriperne i en ildkamp, ​​men det var klart for alle at det ville skje igjen. Slike raid hadde funnet sted før, og den libanesiske hæren og politiet hadde ikke lenger makt til å hindre de palestinske kommandosoldatene i å fortsette sine terroraktiviteter. Etter utbruddet av borgerkrig i Libanon i 1975 ble situasjonen verre. Den 11. mars 1978 slo palestinerne ekstremt blodig til. En kommando på elleve medlemmer av Al-Fatah-organisasjonen landet deretter fra sjøen nær veien som knyttet Haifa til Tel Aviv. Terrorgruppen ble ledet av en atten år gammel jente, Dalal Mughrabi. Terroristene drepte først en amerikansk turist på stranden, og kapret deretter to busser med turister. De kjørte deretter langs veien og skjøt mot alle kjøretøy i bevegelse. Før israelerne endelig eliminerte dem, var disse palestinske terroristene ansvarlige for totalt 37 menneskeliv og skadet 76 andre.

Det var halmen som brakk kamelens rygg for israelerne, så tre dager senere startet IDF Operasjon Fly. Hensikten med operasjonen var å okkupere territoriet fra den israelske grensen til den libanesiske kysseelven, og dermed skape en buffersone som skulle forhindre palestinske raid. Israelerne oppnådde alle sine mål og Al-Fatah og andre terrorgrupper måtte forlate sine baser og trekke seg tilbake til Beirut. Den libanesiske regjeringen, som praktisk talt ikke lenger styrer noen, sendte inn en klage til FN og dets sikkerhetsråd, presset av Sovjetunionen og Frankrike, reagerte raskt. 4000 menn ble sendt til Libanon med oppdraget å føre tilsyn med tilbaketrekningen av israelske styrker og hjelpe den libanesiske regjeringen med å gjenvinne kontrollen over regionen.

Fra 23. mars 1978 kom franske, norske, svenske, kanadiske, senegalesiske, nigerianske, iranske og nepalesiske kontingenter gradvis til landet. FN-troppene kolliderte umiddelbart med palestinerne, som kom til live igjen med israelernes avgang og hadde til hensikt å beholde kontrollen over området. Nesten fra de første minuttene begynte palestinerne å skremme fredsbevarerne for å hindre dem i å okkupere buffersonen etter israelerne. Natt mellom 30. april og 1. mai fremprovoserte de et sammenstøt med franske fallskjermjegere nær landsbyen Tyr, som skjøt ned to palestinere i kamp. 2. mai var det nok en stor skyting der fire libanesiske terrorister, en palestiner, men også en senegaleser og to franskmenn ble drept. Sjefen for de franske fallskjermjegerne og enøyde veteranen fra Vietnam og Algerie, oberst Jean-Germain Salvan, ankom også åstedet for skytingen. Obersten ble alvorlig skadet under kampen da han ble truffet av tolv kuler, ti av dem i beinet. Etter et år kunne han gå igjen, men han kunne allerede glemme fallskjermen. På det tidspunktet besøkte den palestinske lederen Yasser Arafat selv obersten på sykehuset med en bukett i hånden og forsikret ham om at han ikke hadde skylden, at araberne sto bak angrepet, som han ikke hadde kontroll over. Vanskelig å si hva Salvan syntes om det.

På grunn av økningen i væpnede sammenstøt måtte FN utplassere ytterligere 2000 soldater etter en tid. Det var da nordmennene gikk inn i kampen for første gang. Den første konfrontasjonen fant sted 9. mai 1978 nær landsbyen Kaokaba. Palestinerne inviterte den norske patruljen til et møte, hvor de ønsket å avklare passasjen til bilene deres gjennom landsbyen. Men da nordmennene nærmet seg, åpnet palestinerne ild mot dem. Nordmennene svarte og drepte to terrorister. En annen konfrontasjon fant sted 22. august 1978 på Tell Quezi. Palestinerne og deres libanesiske allierte angrep den norske posisjonen i nærheten av landsbyen og det brøt ut en veldig hard kamp. Den norske kontingenten bestod i stor grad av reservister, men nordmennene viste seg å være modige jagerfly.

Foto: Palestinerne og deres libanesiske allierte angrep den norske posisjonen i nærheten av landsbyen og det brøt ut en svært hard kamp. (illustrasjonsbilde) | Shutterstock

30 til 40 terrorister ble drept i de harde kampene. Samtidig hadde nordmennene kun én skadet, som ble påført en perforert trommehinne av den voldsomme brannen. Følgende liste over brukt ammunisjon forteller tydelig om intensiteten av konfrontasjonen: 1700 skudd for store maskingevær, 3500 skudd for 7,62 kaliber maskingevær og 1000 skudd for rifler og maskinpistoler. I tillegg ble 14 raketter og 44 granater brukt. I mange år hadde den norske offentligheten ingen anelse om soldatenes modige kamp. De venstreorienterte politiske elitene på den tiden ønsket ikke å snakke for mye om seieren sin av politiske årsaker, og det er først nylig at disse veteranene fra Libanon får den anerkjennelsen de fortjener og en ekstra unnskyldning.

Kilde: krigshistorie