Jorden – navnet på den tredje planeten etter avstand fra solen virket alltid litt rart. Hvis et romvesen skulle observere det gjennom et teleskop, ville han sikkert lagt merke til at to tredjedeler av overflaten ikke er dekket av noe land, men av hav fylt med vann.

Fordi mennesker er terrestriske skapninger, forblir det meste av jorden uutforsket. Marinbiologer tror det kan være mer enn to millioner arter av marine dyr som lever i havene, som de så langt har klart å katalogisere rundt en tidel av. Oceanografer påpeker gjerne at forskere har kartlagt nesten hele overflaten av Mars, men mindre enn en fjerdedel av havbunnen.

Hauger med slim

Et nytt initiativ vil gjerne endre på det. Målet med Ocean Census-prosjektet, som ble lansert 27. april i London, er å oppdage ti tusen nye arter av marine dyr i løpet av det kommende tiåret. Initiativet er støttet av Storbritannias Nekton havforskningsinstitutt og Japans største veldedige stiftelse, Nippon Foundation. Det første forskningsfartøyet, den norske isbryteren Kronprins Haakon, satte seil 29. april og har kurs mot Barentshavet.

Initiativet tok av nå av to grunner. For det første: jo lenger forskerne venter, jo mindre blir det å katalogisere. Klimaendringene varmer opp havene og karbondioksidet som løses opp i vannet øker deres surhet. Vi har allerede mistet omtrent halvparten av verdens korallrev, som teoretisk er hjemsted for omtrent en fjerdedel av alle havets innbyggere.

Nektons grunnlegger og administrerende direktør Oliver Steeds sa at prioriteringene for Ocean Census-prosjektet vil være å liste opp artene som eksperter mener er mest utsatt for klimaendringer. Ellers risikerer vi – med hans ord – å «brenne skogen uten å vite hva som vokste der før vi mistet den».

Den andre grunnen er teknologisk. Marinbiologer oppdager rundt to tusen nye dyrearter hvert år, en hastighet som stort sett har holdt seg uendret siden Darwins tid. Ocean Census satser på at det kan gå raskere. I «cybertaksonomi» legges for eksempel DNA-sekvensen til et dyr inn i en datamaskin, som veldig raskt kan avgjøre om det er en ny art. Evnen til å beskrive nye arter har også blitt bedre, i tillegg til å bare katalogisere dem.

Avanserte kameraer på fjernstyrte ubåter, for eksempel, lar forskere laserskanne dyphavsboere som maneter uten å fjerne dem fra deres naturlige miljø. Akkurat som det forferdelige trykket i havdypet er dødelig for mennesker, vil en manet du bringer til overflaten for undersøkelse forbli en haug med slimete slim.

Hydrotermiske vugger

Ocean Census er ikke det første forsøket på systematisk å kartlegge livet i havene. I 2000 startet han et tiårig prosjekt kalt The Census of Marine Life, som også forsket på nye dyrearter. Mellom 2004 og 2006 fant Global Ocean Sampling Expedition sted for å katalogisere mikrobielt liv i havet ved å teste vann fra hele verden. (Den ble finansiert av biolog og gründer Craig Venter og ble laget på hans private yacht.)

Det er selvfølgelig umulig å forutsi nøyaktig hva videre forskning kan gi. Historien tyder imidlertid på at det kan være fruktbart. For 50 år siden oppdaget forskere hydrotermiske ventiler på havbunnen, heldigvis bebodd av organismer under forhold som tidligere ble ansett som livsfiendtlige. For tiden regnes disse ventilene som en av de mulige kandidatene for opprinnelsen til livet på jorden.

Det er også andre praktiske fordeler. En rekke medikamenter ble for eksempel opprinnelig laget av biologiske forbindelser. Et hav fullt av ukatalogisert liv vil garantert bli en rik ressurs som kan utnyttes ytterligere. Nylig ble det vist at en art av sjøsnegle, lake, produserer en smertestillende forbindelse som er tusen ganger mer effektiv enn morfin.

For å utnytte den innhentede informasjonen, planlegger Ocean Census å gjøre den fritt tilgjengelig for det vitenskapelige miljøet og offentligheten. På denne måten kan alle lese dem og se om de finner noe nyttig eller overraskende. Poenget med forskning er tross alt at du aldri vet hva du kommer over.

© 2023 The Economist Newspaper Limited
Alle rettigheter forbeholdt. Utgitt på lisens med The Economist, oversatt av ukebladet Hrot.
Du finner originalartikkelen på engelsk på www.economist.com.