Kan du begynne med å forklare hvordan olje- og gassindustrien fungerer?
Olje og gass er energiråvarer. Oljen helles over i en beholder og fraktes dit den trengs. Det er lettere å avlede enn gass som transporteres med rørledninger.

Norske produsenter sender olje til raffinerier. Med dette mener jeg at norske selskaper ikke nødvendigvis har kontroll over hvor oljen går. Når vi sender olje til raffineriet i Rotterdam, vet vi ikke hvor den går videre.

Produksjonen av naturgass og olje er nært knyttet. De fleste oljeprodusenter produserer også naturgass. Hvordan vi produserer olje påvirker hvordan vi produserer gass og omvendt. Dieselgass oppstår med olje. Det utvinnes ved å bore hull i bakken som fører direkte til forekomstene. Brønnene kan være tre til åtte kilometer dype og ligger både på land og under havet.Noe av den utvunnede gassen brukes ofte til å utvinne oljen ved å injisere den tilbake i reservoaret, hvor den er med på å bygge trykket som bringer oljen til overflaten.

Betyr dette at oljeproduksjonen går på bekostning av mengden gass som kan selges?
Ofte ja. Mengden gass som injiseres i reservoarene bestemmer mengden olje som utvinnes og mengden gass som gjenstår for eksport. Norske produsenter kan dermed si at de ønsker å sende mer gass til Europa, noe som betyr at de vil utvinne mindre olje. Eller de kan si at de vil satse på å eksportere olje og da blir det mindre naturgass. Olje- og gassprisene avhenger derfor av hverandre og det er opp til produsentene å balansere produksjonen.

Det er selvsagt i olje- og naturgassprodusentenes interesse at vår forsyningskapasitet utnyttes fullt ut. I motsetning til Saudi-Arabia er produksjonen vår på topp. Så det er ikke slik at vi sitter på olje- eller gassreserver og nå bestemmer oss for å sende dem til Europa eller et annet sted. Dette gjelder hovedsakelig olje.

Når det gjelder gass, selges den tradisjonelt under langsiktige kontrakter. Vi hadde også en slik kontrakt med tsjekkiske Transgas, som ble overtatt av RWE etter privatisering (Tysk energiselskap – red.anm.).

Disse langsiktige kontraktene bestemmer mengden gass som er tilgjengelig. Kjøpere bestemmer hvor mye gass de vil kjøpe. I tilfellet Tsjekkia var det Transgas. Deretter spesifiserer han selv mengden gass han vil kjøpe, alt innenfor grensene definert av kapasiteten til gassrørledningene og de økonomiske imperativene til naturgassprodusentene.

Krigen i Ukraina har pågått i seks måneder og Europa sliter fortsatt med energiavhengighet av Russland. Hvilke konsekvenser har denne situasjonen for Norge?
Slik sett er krigen økonomisk fordelaktig for Norge. Ved å skape en etterspørsel i Europa etter ikke-russiske oljeforsyninger, kunne Norge eksportere det meste av oljen til Europa i stedet for Asia.

Var det en politisk eller forretningsmessig avgjørelse?
Jeg vil si flere forretningsfolk. Under disse prisforholdene er det en logisk forretningsbeslutning å fokusere på å selge gass fremfor olje. Dette er et sjeldent tilfelle hvor kommersiell profitt også er en politisk preferanse.

Hvordan rettferdiggjorde Equinor (hvis norske stat er majoritetsaksjonær) overfor norske forbrukere at de tjener på energikrisen, når folk betaler flere ganger mer for energi enn før krigen startet?
Norge produserer olje og gass samt elektrisitet fra fornybare kilder, som de eksporterer til europeiske nett. Når det gjelder innbyggerne, ja, folk klager over høye gasspriser, men det er ikke et stort politisk spørsmål.

Men det som er et grunnleggende problem er de høye prisene på strøm, som brukes av de aller fleste norske husholdninger. Nordmenn klager selvsagt over ekstremt høye strømpriser, og det er stor debatt om man skal stanse strømeksporten til Europa og beholde forsyningen for seg selv.

De fleste politikere mener at dette ville være galskap som ville skade Europa, at det ville stride mot den europeiske strategien om gjensidig solidaritet. Samtidig ville det støtte Putin og ville også være regressivt når det gjelder langsiktige mål om overgangen til fornybare kilder. Denne endringen krever mer integrering og gjensidig bistand, ikke isolasjon av enkeltstater.

De fleste norske politikere støtter dermed ikke dette kuttet. Den norske regjeringen har kommet for å møte innbyggerne ved å sette ytterligere tak på beløpet norske husholdninger skal betale for strøm. I tilfelle at deres forbruk når mer enn sytti Øre (1,79 kroner – red.anm.) per kilowattime vil energiforbruket være 90 % subsidiert av staten.

Hva skjer med pengene Equinor tjener i denne krisen?
En del vil bli returnert til aksjonærene. Den norske stat eier 67% av Equinor, så det meste av pengene vil gå til staten. En annen del skal investeres i fornybare ressurser. Equinor har en langsiktig plan om å investere i fornybar, og som så vidt jeg vet er uavhengig av dagens inntjening. Disse pengene gir Equinor større spillerom. Jeg ville ikke blitt overrasket om han brukte de pengene til å kjøpe et stort fornybar energiselskap for å fortsette sin langsiktige plan om overgang til fornybar energi.

Hva vil du anbefale til land som Tsjekkia, dvs. land som er nesten helt avhengig av russisk gass? Er dette deres eneste mulighet for å redusere forbruket?
Selvfølgelig bør enkeltpersoner og bedrifter prøve å administrere mengden gass som er tilgjengelig for dem effektivt. Land vil måtte innføre strategier for å rasjonalisere gassforbruket.

Selvfølgelig kan Tsjekkia bruke andre gasskilder innenfor grensene for sin infrastruktur. Jeg tror den viktigste lærdommen fra denne krisen er viktigheten av ressursdiversifisering. Så ikke stol på bare én leverandør.

Den europeiske union har en langsiktig plan om å skille seg fra Russland, men det vil ta flere år og krigen er i gang. Her er ikke planen umiddelbar, det er et langsiktig løp.

Er det noe land kan gjøre på kort sikt?
Jeg tror den eneste raske løsningen, bortsett fra å redusere forbruket, er å bytte til andre kilder, men i mange tilfeller kan det bety at de er enda mindre bærekraftige.

Da jeg begynte i oljebransjen på 1980-tallet var det mye snakk om ressursspredning, men mange av oss mente det var unødvendig, at alle skulle jobbe stille og holde seg til langsiktige kontrakter. Jeg trodde det selv, men i dag er det klart at vi ikke kan stole på en enkelt energikilde, spesielt når denne eneste kilden er Russland.

For bare ett år siden gikk ca 60 % av norsk olje til Asia, i dag går det meste til Europa. I stedet begynte Russland å handle med Asia, først og fremst med Kina og India. Hva tror du vil være de langsiktige effektene av dette energipartnerskapet mellom Kina og Russland?
Jeg husker at jeg var på forskjellige gass- og oljekonferanser i Russland for 20 år siden, og Gazprom-tjenestemenn sa den gang at de ville bygge gassrørledninger fra Sibir til Kina fordi de ikke ønsket å være avhengige av det europeiske markedet. Jeg tror de er nødt til å fremskynde denne prosessen nå fordi de ikke vil handle med Europa og Europa vil ikke handle med dem.

Jeg tror sluttresultatet vil være Russlands tunge avhengighet av Kina, fordi Russland er et lite land i økonomisk tilbakegang, mens Kina har en stor og jevnt voksende økonomi. Jeg tror Russland vil bli en kinesisk kunde. Fremtiden er i Kina, ikke i Russland. Russland har den ellevte største økonomien i verden, ikke mye større enn for eksempel Spania. Det er mange andre land hvis økonomi vokser, det samme kan ikke sies om Russland.

Russland har ingen fremtid, det har enorme ressurser, men det nytter ikke dem fordi landet er i absolutt og irreversibelt forfall på grunn av korrupsjon og dysfunksjonell ledelse.

Anna Košlerova

Del på Facebook

Del på Twitter

Del på LinkedIn

Å printe

Kopier URL-adressen

Forkortet adresse





Kopiere til utklippstavle

Lukk