Norge ble okkupert av den tyske hæren våren 1940 på grunn av sin strategiske beliggenhet. Hitler hadde spesielle planer for dette kystlandet. Han hadde til hensikt å bygge den nordlige delen av Atlanterhavsmuren langs den forrevne kystlinjen… norsk festning, som ville beskytte «New Europe» fra fiendens invasjon. I sentrum av vollen skulle det være en utstilling tysk by Northstern (North Star), også kalt etter krigen Neu Drontheim (Nye Trondheim), som skulle ta imot hundretusenvis av innbyggere og bli nordens urbane perle.

Til disse store byggeprosjektene trengte nazistene midler, materialer og arbeidskraft. De hentet dem delvis fra norske kilder, da hovedsakelig fra tyske kilder og også fra okkuperte land.

Det okkuperte Norge og Norge, som prototypen på den ariske rasen, ble lenge skånet av nazistene fra terroren som ble praktisert andre steder. Sammenlignet med pliktig verneplikt i protektoratet Böhmen og Mähren, var arbeidsplikten til den norske ungdom derfor en kortere anliggende og fant kun sted i lokalmiljøet, selv om den langt fra var tilstrekkelig til å dekke tyske byggeambisjoner. Desimeringen av den spreke norske befolkningen var ikke okkupasjonsmyndighetenes mål. Arbeidsstyrken for nazistenes planer i Norge bestod følgelig hovedsakelig av utenlandske arbeidere. På den ene siden de russiske og jugoslaviske krigsfangene, på den andre siden de utenlandske sivile arbeidere som ble skaffet innenfor rammen av de obligatoriske avgiftene i de erobrede sonene.

krigsår

Året 1921 ble et symbol på vanskelighetene forårsaket av tvangsarbeid under krigen. Så snart denne generasjonen ble myndig, begynte andre verdenskrig og alle unge mennesker ble tvunget til å jobbe i riket. Dette var også tilfelle Oldrich Svoboda en innfødt fra Třebíč, som høsten 1942 ble satt sammen med tusenvis av andre mennesker for å jobbe for paramilitære Organisasjon Todt. Han ledet byggingen av militære og strategiske kommunikasjonsbygninger og leverte arbeidskraft fra det okkuperte Europa.

I 1942 delegerte den en del av den tsjekkiske transporten til Norge, som de mest fysisk skikkede arbeiderne ble valgt til på grunnlag av en medisinsk undersøkelse. Svoboda var en av dem. Han ble tildelt de mest avsidesliggende og tynt befolkede områdene langt utenfor polarsirkelen, som vi kjenner under det eldgamle navnet Lappland. Han jobbet som hjelpearbeider for det tyske selskapet Conrad, som bygde veier og havner i høyarktis slik at nazistene kunne styre verden derfra.

Turen lengst nord i Norge tok nesten tre måneder. Rundt denne tiden opplevde Svoboda og andre borgere i Soukmen sin første reise over havet, hvis jevne drift kunne kompromitteres av allierte luftangrep. De ble fraktet fra Szczecin til Oslo med transittskipet Urundi, deretter videre med tog til Trondheim, hvor de ventet på å bli fraktet til Narvik.

For flere ukers venting de ble satt til det fysisk utmattende arbeidet med å bygge ubåtbasen Dora I. Bunkeren representerte den største tyske konstruksjonen i Norge. Den var beregnet på 16 ubåter og krevde en kompleks struktur – den strakte seg ned i havbunnen og det måtte skaffes en enorm mengde betong som tålte sjøvann og nordlige klimatiske forhold. Her opplevde Svoboda livstruende situasjoner under undervannsgraving av fundamenter og hadde sin første arbeidsulykke, som han etter minnene hans ble behandlet kun med papirbind på en tysk sykestue.

Oppholdet i Trondheim etterfølges av et langt cruise langs kysten til Narvik, som bærer spor etter bombingene i 1940. Kysten er fortsatt omkranset av sunkne skip og flyvrak. Ferden gikk deretter videre langs sjøen og videre innover til målet.

Minner om polare landskap

Mens han var der, førte Svoboda dagbok. Han beskrev den grusomme, men betagende polarnaturen, men også arbeidsforholdet til tyskerne, kontaktene med lokalbefolkningen, og fremfor alt en rekke smertefulle erfaringer med tvangsarbeid – arktisk vinter, midlertidige og utilfredsstillende arbeidsforhold, utilstrekkelig mat og sult. Takket være arkivene vet vi også at Svoboda og innsatsstyrken hans ble reddet fra sult takket være reinkjøtt kjøpt i hemmelighet fra samiske (lapp)gjetere.

På 1980-tallet supplert Svoboda dagboken med andre minner, fikk den transkribert på skrivemaskin, og fordi han ønsket å dele sine erfaringer med Norge med publikum, sendte den til radioen. Utgivelsen mislyktes da, inntil nylig kom memoarene til dem gjennom hans barnebarn Charles University-forskere. Sammen med norske studenter og historikere avdekker de den hittil glemte historien til tsjekkiske arbeidere i det tyskokkuperte Norge..

PUNKT: Slaver fra det tredje riket: hva skjedde i de underordnede konsentrasjonsleirene?

Tsjekkere og nordmenn delte erfaringene til en okkupert nasjon, historiene om individer som kom til Nord-Europa som et resultat av den nazistiske ekspansjonspolitikken i krigstid flettes inn i skjebnen til de som er totalt utplassert. Bortsett fra vanskelige levekår ga oppholdet dem også unike opplevelser, vennskap med lokalbefolkningen, og noen fant til og med norske bekjentskaper der. Hver tok deretter hjem mange forskjellige suvenirer, til og med suvenirer, fargerik utsikt og fotografier. Oldřich Svobodas historie skiller seg ut blant hundrevis av andre utplasserte tsjekkere og moravere ved at hans etterkommere fortsatt holder hjemme en rik samling krigsmateriale, og særlig memoarer med fargerike skrifter.