Hvordan vil du beskrive arbeidet ditt?

Jeg har alltid hatt en dobbel identitet, både språklig og kjønn. Som en av få norske forfattere flytter jeg fra nynorsk til bokmål (Norsk versjon – merk utg.) og vice versa. Jeg synes det er gledelig å ha valget mellom to former for skriftspråk, med hver sin grunntone. På samme måte skriver jeg både romaner og poesi. Selv om jeg har gitt ut flere romaner enn diktbøker, anser jeg meg fortsatt som en tekstforfatter som også skriver romaner. En del av denne dualiteten er sannsynligvis et viktig trekk ved alt arbeidet mitt.

Du tar for deg universelle, til og med filosofiske emner. Hva fascinerer deg innen litteratur?

Jeg vil velge noen få aspekter. Jeg skriver om hva det vil si å være menneske, å være i live, å møte sin egen og andres eksistens. Jeg skaper situasjoner, karakterer og perspektiver som åpner opp for slike spørsmål og hvor man ikke tar situasjonen for gitt. Jeg har alltid betraktet skjønnlitteraturen, i hvert fall den som interesserer meg, som et sted hvor slike spørsmål kan formuleres, handles ut og utnyttes. Og dette på en måte som ikke lukker dem, tvert imot, det holder dem i bevegelse og er nødvendig for at vi skal finne oss til rette i dem og kanskje til og med nyte dem.

Det andre aspektet gjelder litteraturens demonteringskraft og min fascinasjon for forfattere som har skrevet under stort press på en eller annen måte. For dem var skriving en måte å overleve, rømme eller dekonstruere ulike ideologier. Enten knyttet til nasjonsbygging eller en eller annen form for konformisme. Jeg tenker for eksempel på Bruno Schulz, Andrej Platonov, Imre Kertész, Isaac Babel eller til og med Robert Walser, som gjorde opprør mot det bohemske Berlin ved å la romanens hovedperson Jakob von Gunten komme inn på en lakeiskole. Litteratur er et sted hvor du kan forme og omforme din identitet på din egen måte og også definere et rom for din egen verden innenfor språkets delte rom.

I din bok In Expectation tar du utgangspunkt i de konkrete historiene om kvinne-apen Julia Pastrana, født i Mexico på 1800-tallet, om utlendingen Finn, som slo seg ned på en søppelfylling i Oslo på slutten av 1900-tallet, og journalisten. Kira, som bringer Julias levninger tilbake til begynnelsen av det 21. århundre Pastrans i hjemlandet hennes. Hvordan kom skjebnen til disse karakterene til deg?

Jeg fikk vite om Julia Pastranas skjebne for rundt tjue år siden og følte behov for å skrive om henne. Det var noen få sider den gangen. Jeg ønsket imidlertid ikke å skrive om den mest slående, oppsiktsvekkende og irriterende delen av henne. Jeg trengte å finne et annet synspunkt, jeg visste bare ikke hva. Teksten ble dermed liggende i skuffen min, men jeg glemte den ikke.

Ti år senere tenkte jeg på å fokusere på hennes graviditet og den gravide kroppen som en slags grunnlinje for romanen. Graviditet har alltid vært hyllet som en velsignet tilstand, men samtidig har det vært en kilde til tvil og sist, men ikke minst, gjenstand for spekulasjoner. Folk har projisert mye inn i det, både når det gjelder barnet og sammenhengen mellom innsiden og utsiden. Jeg mener for eksempel ideer om hva en gravid kvinne kan og ikke kan se av frykt for å smitte barnet ved å se på en forbudt gjenstand.

To andre karakterer kommer fra dette temaet. Finn er barnløs, lever utenfor samfunnet, og bruker Julias levninger funnet på søppelplassen der han bor som sin samtalepartner. Kira venter også barn, men hun ble gravid etter å ha blitt voldtatt og bestemte seg for å straffe det, noe som er uakseptabelt i det borgerlige samfunnet hun tilhører.

En av de sentrale ideene i romanen er den gjensidige avhengigheten mellom fødsel og død. Karakterene dine har akseptert døden. Kan litteratur også hjelpe oss til å akseptere den?

Bevissthet om ens egen forgjengelighet er en grunnleggende komponent i menneskelig eksistens. Det ville være rart å aldri tenke på døden, hva den betyr, hvorfor vi dør osv. Men slike betraktninger vil nok ikke få oss til å innse at døden er nødvendig, at livet ville vært umulig eller grusomt uten den.

Romanen In Expectation er ganske stimulerende. Hva slags lesere skriver du for?

Noen ganger får jeg dette spørsmålet, men jeg tror ikke det er noe svar. Jeg skriver ikke for noen lesere, jeg skriver for alle. Det er selvsagt ikke alle som kan eller vil lese tekstene jeg publiserer, men det er ikke som om jeg ekskluderer enkelte lesere på forhånd. Jeg prøver bare å skrive så godt som mulig, presist og morsomt, kort sagt for å gi det beste av meg selv.

Jeg vil at alle som åpner boken min skal føle at jeg har gjort så godt jeg kan. Det er ikke det at jeg vred ut teksten etter en gammel, velprøvd oppskrift og strevde i den.

Hvordan oppfatter du rollen til en forfatter i den nåværende epoken med parallelle kriser?

Det er ikke lett å si noe fornuftig om rollen som forfatter. Jeg ville absolutt abonnert på alle de høylytte samtalene for å redde klimaet osv. I en slik sammenheng ville jeg nok også drevet med sivil ulydighet. Men jeg vil for eksempel ikke skrive om klimakrisen bare fordi jeg føler meg tvunget til det. For å si det rett ut: når alle ber deg skrive på X, bør du skrive på Y.

Du bor i Oslo, men du bor også delvis på den svenske øya Gotland. Hva finner vi der?

Jeg besøkte Gotland første gang på slutten av 80-tallet og har tilbrakt mye tid der siden. Jeg kjøpte et hus der for tjue år siden. Det er på landsbygda, i en landsby med rundt åtte faste innbyggere. Jeg må innrømme at jeg ble forelsket i naturen der.

Gotland er en flat øy med karrig jord og lave, forblåste trær og busker, kalksteinsklipper, sandstrender og de vakreste skogsstiene å løpe på. Jeg følte og føler fortsatt et sterkt behov for å være der. Jeg må innrømme Gotland er det beste stedet å skrive.