De behandler ofte innvandrere som jobber på byggeplasser dårlig. Det er mye mindre seksuell frihet der enn i Vesten. De har ikke noe demokrati. Alle disse utsagnene om Qatar, der fotball-VM startet på søndag, er sanne.

Og de kan også brukes til Russland, der forrige verdensmesterskap ble arrangert, og Kina, som var vertskap for siste OL sist vinter. Når sant skal sies, er Qatar et mye bedre sted å være vertskap for en større sportsbegivenhet enn noen av de to.

I beste fall klarer ikke vestlig kritikk av beslutningen om å arrangere fotballmesterskapet i Qatar å skille mellom virkelig frastøtende regimer og mangelfulle. I verste fall lukter det blind skjevhet. Mange rasende kritikere gir inntrykk av at de rett og slett ikke liker muslimer eller de velstående.

Mer tilgivende enn Russland og Kina

Qatar er kanskje ikke et demokrati, men det er heller ikke den sjofele despotismen som enkelte kommentatorer fremstiller. Landets forrige emir innførte valg, selv om han ikke var under noe press fra folket. Han grunnla også nyhetskanalen al-Jazeera, som har en mye mer kritisk tone enn noen annen arabisk TV, selv om den er betydelig mildere overfor Qatar selv.

Dette er langt unna situasjonen i Putins Russland, hvor du vil bli fengslet for å ha kalt krigen i Ukraina en krig, enn si fordømme den. Og en verden som er helt annerledes enn den i Kina, hvis regime ikke tolererer engang et snev av politisk dissens. Argentinas junta, som var vertskap for verdensmesterskapet i 1978, kastet kritikerne ut av helikoptrene.

Selv migrantarbeidere i Qatar blir sett i et forvrengt lys av verden. For det første er emiratet mer åpent for utenlandsk arbeidskraft enn Amerika eller noe europeisk land. Innfødte Qatarier utgjør bare tolv prosent av befolkningen, en andel som alle disse såkalte opplyste statene rett og slett ikke ville akseptert.

Noen ganger blir arbeiderne virkelig mishandlet, men de fleste tjener livsendrende lønn – det er derfor de kommer til Qatar i så stort antall. Og mens de to OL ikke gjorde noe for å demokratisere Kina, fikk muligheten for å arrangere fotballmesterskapet Qatar til å forbedre arbeidslovgivningen.

Påstanden om at Qatar er et fristed for homofobi er misvisende. Samkjønnede forhold er ulovlige i landet, det er sant, men det er også utenomekteskapelige forhold. Imidlertid blir brudd på disse lovene sjelden rettsforfulgt. På samme måte er konservative og dårlig håndhevede lover ganske vanlig i de fleste utviklingsland og i nesten alle muslimske land. Qatar er intet unntak.

Så er det påstandene om at Qatar vant mesterskapet gjennom bestikkelser. Dette kan være sant, selv om ingen konkrete bevis ennå er publisert. Men i så fall sier det mye mer om det internasjonale fotballforbundet (FIFA) enn det gjør om Qatar selv. Det vil alltid være rike land i verden og internasjonale idrettsorganisasjoner må kunne forsvare seg mot ulovlig påvirkning.

Bare en brøkdel av utslippene

Det sterkeste argumentet mot Qatar er miljø. I en tid hvor verden overopphetes, virker det som ren galskap å presse horder av spillere, supportere og tuller til å se fotball på splitter nye luftkondisjonerte stadioner der gresset holdes i live ved vanning med vann fra avsalting.

Arrangørenes påstand om at mesterskapet skal være karbonnøytralt virker ekstremt tvilsomt. Men det er på en måte lasten for alle store sportsbegivenheter. Takket være smarte designløsninger er ikke nedkjøling av stadioner i et ørkenland så belastende for miljøet som man skulle tro. Og de 3,6 millioner tonn karbondioksid som FIFA sier at mesterskapet vil produsere er bare 0,01 % av de globale utslippene i år.

Hvis FIFA ikke vil at Finland, Norge og Sverige skal fortsette å overta vertslandet, kan det ikke alltid holde mesterskapet på et helt skinnende rent sted. Ideen om å sende et fotballmesterskap til verden er bare rett. Det er mange fotballfans i Midtøsten, men mesterskapet har aldri blitt arrangert der. Og ingen muslimske land har heller noensinne ønsket ham velkommen.

Så hvis FIFA verdensmesterskap skulle holdes på et slikt sted, så var Qatar det best mulige valget.

© 2022 The Economist Newspaper Limited
Alle rettigheter forbeholdt. Utgitt på lisens med The Economist, oversatt av ukebladet Hrot.
Du finner originalartikkelen på engelsk på www.economist.com.