5 minutters lesetid

Ulikhet forstyrrer samfunnet og ødelegger demokratiet, men det er også miljøfarlig. De velstående forbruker ekstraordinære mengder energi, fører til høye utslipp og gjør avkarbonisering vanskelig å oppnå. Nyere forskning av Joel Millward-Hopkins, publisert i tidsskriftet Nature Communications, viser at hvis vi ønsker å sikre et anstendig liv for alle på planeten samtidig som vi avkarboniserer raskt nok til realistisk å oppfylle målene i Parisavtalen, må vi drastisk redusere kjøpekraften til de rike samtidig som ressursene fordeles mer rettferdig.

Men hvor mye skal ulikheten reduseres? Hva er et rimelig nivå av ulikhet? Millward-Hopkins» forskning viser at hvis vi sikrer at alle har tilgang til ressursene som er nødvendige for et verdig liv, så vil en fordeling der de rikeste konsumerer på det meste omtrent seks ganger det nivået være forenlig med å oppnå klimastabilitet. Dette kan høres drastisk ut, men i virkeligheten er denne fordelingen veldig nær det folk rundt om i verden anser for å være et «rettferdig» nivå av ulikhet. I mange land – som Argentina, Norge og Tyrkia – sier folk at de skulle ønske ulikheten var enda lavere og at forholdet var mindre enn fire til én.

Folk ønsker å leve i et rettferdig samfunn. Dette er tydelig når man ser på offentlige lønnstabeller, som er nærmest en demokratisk bestemt fordeling. I store britiske institusjoner som National Health Service (NHS) og universiteter, hvor fagforeninger har rett til å bestemme lønnsnivåer, er gapet mellom høyeste og laveste lønnsnivå sjelden mer enn fem for en. Ser vi på karrierenivå, er forskjellene mye mindre: Startlønnen til en lege eller foreleser er bare omtrent det dobbelte av en renholder.

Hvis delingen avgjøres demokratisk, har folk en tendens til å stemme for mer like utfall. Jeg vet fra egen erfaring i offentlige fagforeninger at mange medlemmer foretrekker, og går inn for, en enda mer rettferdig fordeling enn dagens lønnstabeller. Ansatte og fagforeninger er sterkt imot den nylige trenden i britiske universiteter og sykehustruster med å ha rektorer og administrerende direktører som betales utenfor normal lønnsskala, en praksis som bør avskaffes.

Et annet tiltak er samvirkeforetak. Mondragon Corporation er en stor føderasjon av demokratisk drevne selskaper i Spania med over 80 000 ansatte. På tvers av alle Mondragon-selskaper er lønnsforholdet i gjennomsnitt fem til én. Hos noen er det til og med bare tre mot én. Igjen, dette beviser at når de får muligheten til å ta rettferdige beslutninger, trekker folk mot slike tall.

Hvis den samme demokratiske logikken ble brukt på enhver nasjonal økonomi, ville det gi en dramatisk reduksjon i ulikhet. Det ville bidra til å eliminere korrupsjon fra våre politiske systemer, forbedre vår følelse av solidaritet og bringe til de fantastiske fordelene som er kjent for å være forbundet med en mer egalitær fordeling av inntekt: fra redusert kriminalitet til mindre stress.

Folk har en tendens til å tenke på inntekt som et abstrakt tall, og denne abstraksjonen gir inntrykk av at det ikke er noen grunn til å sette en grense. I virkeligheten representerer imidlertid inntekt kontroll over det kollektive produktet og mestring av arbeidskraft. Et fem-til-en lønnsforhold betyr at én person kan kommandere fem personers arbeid og kan konsumere fem ganger så mye av alt økonomien produserer: fem ganger så mange hus, biler, fly, fjernsyn og mat. Fem til én kan i denne sammenheng virke for høy, og det er naturlig at fagforeningene ofte velger et karakterjustert forhold nærmere to til én.

Inntekt representerer også mestring av begrensede ressurser og energi. Vi bør spørre oss selv: hvor mye mer av planeten vår – og av det globale karbonbudsjettet – skal en person få lov til å konsumere enn en annen? I en tid med økologisk tilbakegang er det helt klart irrasjonelt å fortsette å bruke ressurser og energi på å støtte en overforbrukende klasse.

Miljøøkonomer har i flere tiår krevd å begrense lønnsforholdet: innføring av strenge lover om levelønn eller minsteinntekt som vil sette et gulv, og bruk av en maksimalinntektspolitikk som vil sette et tak for den øvre grensen. Inntektsforskjeller kan også reduseres ved tiltak som offentlige ansettelsesgarantier og universelle offentlige tjenester. Denne tilnærmingen vil gjenopprette sosial solidaritet, gjenopprette demokratiet og sikre et godt liv for alle på en beboelig planet.

Når vi først forstår inntekt som en kontroll over kollektiv produksjon og som en kontroll over ressursene på planeten – med sosiale og økologiske konsekvenser – gir det perfekt mening at lønnssatsene skal avgjøres demokratisk, med sterke garantier, gal mot ekstrem ulikhet. Det er virkelig urovekkende at dette nesten aldri skjer i praksis.

Hele artikkelen på engelsk
HER

484