De skulle aldri komme i puberteten, enn si voksen alder. Oslo-avtalen, fredsavtalen undertegnet av Israel og Palestina i 1993, var dødsdømt fra starten. Etter fem år skulle de to nasjonene slå seg ned i suverene stater med faste grenser. Interimsavtalene skulle ha gått ut. Men fem år gikk, så fem ganger fem til. Det midlertidige har blitt permanent.

Onsdag 13. september feiret avtalene trettiårsjubileum. Deres varige suksess ligger i å skape en begrenset palestinsk regjering som de fleste palestinere hater og oppnå en viss gjensidig anerkjennelse fra begge sider. Løftet om fred har fortsatt ikke blitt holdt.

Israelere og palestinere har brukt tiår på å krangle om hva som gikk galt. Hvis bare en av deres ledere – Benjamin Netanyahu eller Ehud Barak, Yasser Arafat eller Mahmoud Abbas – hadde gått med på en av avtalene som havnet på bordet i påfølgende forhandlinger. Hvis bare Yitzhak Rabin ikke hadde blitt myrdet. Hvis bare Hamas og Islamsk Jihad ikke støttet selvmordsbomber.

Men kanskje ingenting gikk galt. Avtalene fungerte slik de skulle, noe som slett ikke var det. Oslo-prosessen var mangelfull fra starten, selv om det ellers ikke kunne ha skjedd.

Hvordan ble de født?

Disse avtalene er et resultat av en rekke møter som fant sted tidlig i 1993 i den norske hovedstaden. Opprinnelig var det ulovlig for israelere å snakke med Palestina Liberation Organization (PLO), som deres regjering stemplet som en terrorgruppe. Norske tjenestemenn overbeviste imidlertid Josi Bejlin, Israels viseutenriksminister, til å arrangere møter med de tidligere fiendene.

Det palestinske teamet ble ledet av Ahmad Quraj» (kjent som Abu «Aláa), en kjærlig apparatsjik nær den palestinske lederen Arafat. Hans motpart var først den israelske akademikeren Jair Hirschfeld, deretter Uri Savir, generaldirektør i Utenriksdepartementet.

De bodde sammen i Oslo i flere dager og satt i møter til langt på natt, hvor samtaler ble oppmuntret av vin og hjemmelaget mat (enkelte måltider ble tilberedt av den norske utenriksministerens kone) . Utfallet var ikke ment å avslutte konflikten, men snarere begynnelsen på slutten.

Meklerne klarte ikke å bli enige om de mest presserende spørsmålene, som Jerusalems status, så de satte dem til side og ble enige om foreløpige skritt. En ny enhet kalt Palestinian Authority (PA) vil få begrenset makt over Vestbredden og Gaza. En rekke endringer fulgte: Paris-protokollen fra 1994 definerte økonomiske bånd mellom Israel og den palestinske myndigheten; Taba-avtalen fra 1995 etablerte sikkerhetstiltak.

Ingenting av dette var en endelig avtale, men snarere en modifikasjon av forholdet mellom okkupant og okkupert, som bare skulle vare kort tid. De to sidene ble enige om å begynne å diskutere en endelig tostatsløsning tidlig i mai 1996 og avslutte den i mai 1999.

Stol først

Det var en gradvis progresjonsøvelse. Etter femti år med konflikt var det ingen som trodde at israelerne og palestinerne kunne komme til en omfattende avtale. De måtte først bygge gjensidig tillit.

Den trinnvise karakteren til prosessen ga rom for feil. Joel Singer, Israels juridiske rådgiver i 1993, minner om beslutningen om å opprette en palestinsk politistyrke med ansvar for sikkerhet i deler av Vestbredden. Imidlertid kunne og ønsket ikke palestinerne å tjene som et hjelpekorps til den israelske hæren. Palestinere drepte flere israelske sivile i de syv årene etter Oslo enn i de syv årene før det – og det var før de verste dagene av den andre intifadaen, det palestinske opprøret.

Quraj» har ofte nevnt en annen feil: avtalene hindret ikke Israel i å bygge bosetninger. I stedet skapte de en følelse av at det haster. Hvis Israel skulle ha fast definerte grenser i 1999, hadde bosetterne bare noen få år igjen for å ta så mye land som mulig. Mellom 1993 og 1999 etablerte de 43 utposter: bosetninger bygget uten regjeringens godkjenning. Noen fikk tilbakevirkende autorisasjon eller slo seg sammen med allerede eksisterende kolonier.

Antallet bosettere på den okkuperte Vestbredden økte med 58 prosent i løpet av disse årene, fra 116 300 til 183 900, mens landets totale befolkning økte med bare sytten prosent. Og antallet nybyggere fortsetter å vokse. I 1993 utgjorde nybyggerne to prosent av den israelske befolkningen og tre prosent av den jødiske befolkningen, i dag er det fem og syv prosent, og deres politiske makt har også økt.

Denne utviklingen bidro til å forstyrre prosessen: utsiktene til fred ble bitter for begge nasjoner. I dag støtter bare 28 % av palestinerne en tostatsløsning, sammenlignet med 53 % for et tiår siden. Halvparten av palestinerne ønsker å oppløse PA, avtalenes mest varige arv.

Også i Israel er støtten på et lavt nivå noensinne, med bare en tredjedel av israelske jøder for. Unge israelere vokste opp under intifadaene; unge palestinere så på mens bosettere slukte landet som skulle danne deres fremtidige stat. Ikke rart at alle har mistet troen.

Som en skilsmisse

Men det er heller ikke overraskende at prosessen utviklet seg på denne måten. Israelere og palestinere sidestiller noen ganger ideen om en tostatsløsning med slutten på et ulykkelig ekteskap. Tenk deg at du søker om skilsmisse, men samtykker i å bo sammen med ektefellen din i ytterligere fem år, i løpet av denne tiden blir du enige om hvordan du skal dele møblene. Dette er ikke annet enn en oppskrift på enda dypere fiendskap.

I optimismen på slutten av 1990-tallet kunne det ha virket logisk at noen få modige mennesker kunne lede veien til fred og at deres regjeringer ville følge etter i god tro. Men ekte fredsavtaler krever bredere støtte fra begge nasjoner.

Slik støtte fantes ikke på 1990-tallet, og den eksisterer ikke i dag – verken med en høyreekstrem regjering som leder et dypt splittet Israel, eller med en aldrende Abbas ved roret, en upålitelig palestinsk myndighet, som ikke har noen autoritet på dette området . store deler av Palestina. Vestlige makter har mistet interessen for rollen som mekler. Arabiske ledere ønsker å glemme konflikten.

Og det forlater Oslo foreløpig. Diplomater påberoper seg disse avtalene som katekismen til en døende tro, som om enda en tillitsskapende øvelse eller forhandlingsrunde kunne bane vei for fred. Manglende evne til å flytte holder avtalen i kraft til nye generasjoner israelere og palestinere er klare til å prøve noe nytt – på godt og vondt.

© 2023 The Economist Limited
Alle rettigheter forbeholdt. Utgitt på lisens med The Economist, oversatt av ukebladet Hrot.
Du finner originalartikkelen på engelsk på www.economist.com.