Årets VM i Qatar har vært full av kontroverser angående tid og sted for begivenheten, men ingen kan nekte for at historisk sett har dette VM blitt det mest interessante og overraskende når det gjelder individuelle kampresultater. En av de største og samtidig de mest hyggelige overraskelsene var kampanjen til Marokko, som takket være skalpene til de europeiske gigantene klarte å kvalifisere seg til semifinalen, hvor de møtte Frankrike, og til slutt de spilte «bare» om bronse mot Kroatia.

Det er imidlertid den største suksessen i historien til lag fra det afrikanske kontinentet, fordi ingen utvalg som representerer Afrika noen gang har spilt i semifinalen i verdensmesterskapet og frem til i år ikke bare hadde nådd kvartfinalen (Kamerun 1990) , Senegal 2002, Ghana 2010).

Selve det faktum at Afrika har kvalifisert seg til verdensmesterskapet kan sterkt tyde for mange at marokkanere kanskje ikke er blant verdens elitelandslag når det gjelder antall. Laget, fortsatt administrert av den bosniske treneren Vahid Halilhodžić på den tiden, toppet sin kvalifiseringsgruppe, der de møtte Guinea, Sudan og Guinea-Bissau, ubeseiret, og uten å miste et eneste poeng med en samlet poengsum på 20:1 etter seks kamper.

Noen måneder senere passerte Marokko også den siste fasen av kvalifiseringen, da de møtte Den demokratiske republikken Kongo i en dobbel for direkte opprykk til verdensmesterskapet. Mens den første kampen i Kinshasa endte uavgjort 1:1, i den andre viste marokkanerne sin kvalitet ved å vinne 4:1 og dermed feire sin andre deltakelse på rad i verdensmesterskapet og sin sjette sammenlagt (1970, 1986, 1994, 1998 , 2018 og 2022).

Paradoksalt nok endte det med at en rekke spillere som var sterkt involvert i opprykket, ikke en gang dukket opp i de siste spillernominasjonene før mesterskapet, enten på grunn av skade eller andre ukjente årsaker.

Blant disse spillerne var for eksempel Ayoub El Kaabi, Marokkos toppscorer i kvalifiseringen med fem mål, som scoret totalt atten nøyaktige skudd for tyrkiske Hatayspor forrige sesong, eller Ryan Mmaee, en kvalifiseringsscorer på fire mål og samtidig ett av drivkreftene bak angrepet til det ungarske laget Ferencváros, der han har gjort det sju ganger på elleve kamper i år.

Også verdt å nevne er fraværet til Tarik Tissoudali, som ble nektet nominasjonen på grunn av et avrevet korsbånd i kneet, som han pådro seg tidlig i august. I fjor scoret han tjueen mål i den belgiske toppklassen for Gent og hjalp blant annet landslaget med sine inngrep i de to allerede nevnte kampene mot DR Kongo.

Når det gjelder de to første navngitte spillerne som ikke dukket opp i den endelige nominasjonen, kan for eksempel trenerbytte i slutten av august ha effekt. Denne avgjørelsen fra det marokkanske fotballforbundet viste seg å være en av de viktigste i årets verdensmesterskap.

Etter oppsigelsen av trener Vahid Halilhodžić begynte marokkanske fans å ringe, overraskende for mange, rett etter den vellykkede kvalifiseringen. Den bosniske kapteinen hadde noen forskjeller med Hakim Ziyech, hovedsupporteren til landslaget, samt med Noussair Mazraoui, og begge nektet å representere landet sitt av disse grunnene.

Førstnevnte sa til og med i februar at han avsluttet karrieren som representant og hadde til hensikt å fokusere utelukkende på klubbfotball, noe som også ble innledet av trener Halilhodžićs uttalelse om at han anså Chelsea-spilleren som svært uregjerlig.

Kort tid etter begynte media å myldre av spekulasjoner om mulige etterfølgere til den 70 år gamle treneren, ettersom presset på hans person begynte å øke mer og mer på denne tiden. Det var for eksempel snakk om hans mulige etterfølger, trener Laurent Blanc, som endelig tok tømmene til franske Lyonnais i november.

Navnet til André Villas-Boas, den tidligere treneren til Marseille, Chelsea eller Tottenham, ga også gjenklang i media, men heller ikke kontraktsforhandlingene med ham. Det marokkanske fotballforbundet lyktes ikke selv med den erfarne italienske styrmannen Walter Mazzarri. Til slutt falt valget på landstreneren, som ble Walid Regragui, hvis største suksess i trenerkarrieren så langt har vært ligatittelen og samtidig en triumf i Champions League African med det marokkanske laget Wydad Casablanca, og tidligere hadde han allerede jobbet en stund med landslaget som assistenttrener.

I tillegg er han en tidligere fotballspiller som i løpet av sin spillerkarriere jobbet hovedsakelig i Frankrike, hvor han ble født, og klarte å spille førtifem kamper for det marokkanske landslaget som høyre forsvarer. Den nye treneren Regragui er i mine øyne en av hovedarkitektene bak den vellykkede presentasjonen av «Atlas Lions», som det marokkanske landslaget har tilnavnet, ved årets verdensmesterskap.

Før VM spilte det nordafrikanske landslaget i De forente arabiske emirater mot Georgia og vant 3-0. Spillet ga en god indikasjon på hvem Marokko vil telle mest og hvem som bør være hoveddriveren for Walid Regraguis lag.

De største stjernene på laget, ledet av Hakim Ziyech, sto allerede ved roret i denne generelle skytingen, som til slutt «ikke rørte» med hans representative karriere etter trenerskiftet. Ved hans side utgjør Youssef En Nesyri og Sofiane Boufal den offensive treforken. Alle de tre nevnte scoret i 3-0-seieren over Georgia.

Seks dager senere spilte Marokko sin første VM-opptreden da de skulle møte kroatene, og svært få hevder på det tidspunktet at de to lagene vil gå mot hverandre om bronse noen uker senere. Det første møtet i gruppa bød på et taktisk utlignet opptog med minimale sjanser, og derfor målløst uavgjort.

I neste kamp i gruppespillet tok afrikanerne imidlertid Belgia, de regjerende VM-bronsevinnerne i Russland, på en overraskelse. Nok en gang ble det vist ærlig og organisert spill bakfra, som Marokko tilførte overbygning i form av flere interessante og fremfor alt farlige skuespill. Innbytter Zakaria Aboukhlal kunne følge Abdelhamid Sabiris frispark i oppbyggingen og det oppsiktsvekkende resultatet ble 2-0.

Marokkanerne gikk inn i den siste kampen i gruppen vel vitende om at de kunne toppe gruppen sin hvis de slo Canada og trakk Kroatia med Belgia, og tro det eller ei, de klarte det på slutten.

Hakim Ziyech og Youssef En Nesyri straffet feilene til det kanadiske forsvaret i første akt, og til tross for et selvmål som ble sluppet inn av stopper Nayef Aguerda, vant de kampen til slutt 2-1, noe som betydde førsteplass i bandet.

Fem dager har gått siden forrige seier med Canada, og Marokko skulle møte spanjolene i 16-delsfinalen. Regraguis menn ventet en ekstremt fysisk og mentalt krevende duell, hvor de måtte løpe uten ball mesteparten av tiden og hele tiden flytte den defensive blokkeringen, men de klarte til slutt å stå imot i de nitti minuttene og ekstratiden som fant sted. opp. , uten at spanjolene utgjorde en vesentlig trussel bortsett fra den siste store sjansen i selve rammen.

I trekningen var marokkanerne mer fornøyde og helten var keeper Yassine Bounou, som bommet på ett av tre straffeforsøk. Mange vil sikkert like å huske ankomsten fra straffemerket i starten av fjerde sett på samme måte som Antonin Panenka Achraf Hakimi, som definitivt sendte Marokko til kvartfinalen.

Som jeg nevnte innledningsvis, ble Marokko det fjerde afrikanske laget i historien som kvalifiserte seg til kvartfinalen i verdenscupen. Der ventet «Atlas Lions» Portugal, ledet av en sulten Cristiano Ronaldo.

Det store flertallet av fotballpublikummet forventet at dette marokkanske eventyret skulle ende i kvartfinalen, noe som også ble registrert av seieren i åtte finaler mot Sveits, 6:1, da portugiserne var nesten ustoppelige. Fra kampens første minutter er det akkurat dette vi så i den siste kampen mellom Marokko og Spania.

Den solide forsvarsblokken til hele laget, som ventet på kontringene og i visse passasjer klarte solid å kombinere portugisernes høye press. Marokkanerne ble behørig belønnet for sin kampvilje og sin tålmodighet.

Før pause klarte En Nesyri å score med en heading etter et utrolig hopp fra 2,78 meters høyde, og selv etter at Cristiano Ronaldo entret banen slapp ikke marokkanerne taket og sto tappert i mot igjen. Det var også den fjerde kampen på fem der de holdt nullen, hver gang de facto lag med enorm individuell kvalitet.

I semifinalen har Marokko allerede møtt Frankrike. Motstanderen tok ledelsen etter bare fem minutter, og Walid Regraguis lag måtte åpne kampen, og til tross for de mange interessante sjansene de skapte, dramatiserte de til slutt ikke kampen og kapitulerte nok en gang med et mål i andre omgang.

Mange marokkanske fans satt igjen i tårer etter kampen da de kom nærmere finalen enn på noe annet tidspunkt og enn noe annet lag på det afrikanske kontinentet. Nå ventet Marokko på bronsemedaljen med kroatene, som mislyktes i semifinalen mot de siste vinnerne Argentina.

Marokko gikk inn i kampen om tredjeplassen med Kroatia på samme måte som mot Frankrike. Det første målet som ble sluppet inn kom i løpet av de første ti minuttene, men «Atlas Lions» kunne reagere veldig raskt etter et angrep fra stopper Dari.

På slutten av omgangen kom imidlertid det andre målet som ble sluppet inn, og i andre akt fikk noen spillere flere helseproblemer. Dessverre klarte ikke marokkanerne å utligne, men de avsluttet likevel årets verdensmesterskap på en fantastisk fjerdeplass, som er (som det har vært sagt mange ganger før) en historisk suksess for afrikansk fotball på internasjonalt nivå.

Kilde: Live Sport, Eurosoccer, FIFA