I disse dager har det gått tretti år siden signeringen av den første av to avtaler i Oslo, Norge, som avstod en del av territoriet til israelske Judea og Samaria til den nyopprettede palestinske myndigheten. Avtalene ga imidlertid ikke det forventede resultatet.

De løste ikke den israelsk-palestinske konflikten, forverret situasjonen og forsinket forsoningen. Samtidig var begynnelsen lovende. I samsvar med deres vilkår anerkjente Israel Palestina Liberation Organization (PLO) som den offisielle representanten for palestinerne og overlot administrasjonen av de forhandlede områdene Judea og Samaria til den nye palestinske myndigheten. PLO ga avkall på terrorisme og anerkjente Israel. De palestinske myndighetene skulle styre Gazastripen og Vestbredden, som Judea og Samaria den gang ble kalt, i fem år, hvor de to sidene skulle forhandle om fred og opprettelsen av et uavhengig Palestina. Oslo-avtalen lovet ikke dette og nevnte det kun som et tema for videre forhandlinger. Israels statsminister Yitzhak Rabin gjorde det til og med klart i 1995 at hvis Palestina skulle opprettes, ville det være «mindre enn en stat» som er kilt mellom Israel og dets kolonier.

Fredssamtaler hadde pågått en stund, men de ble i hovedsak avsluttet i 2000 etter Camp David-møtet, der den palestinske lederen Yasser Arafat avviste et enestående israelsk tilbud om å styre deler av den gamle byen Jerusalem og Tempelhøyden. Han startet umiddelbart den andre intifadaen, som krevde livet til over tusen israelere og over 3000 palestinere – men hundrevis av israelske borgere hadde allerede dødd i terrorangrep før den. Statsminister Yitzhak Rabin var også et offer for avtalene, myrdet av en israelsk ekstremist pisket av høyresidens harde retorikk, som ikke ønsket en avtale med palestinerne.

Etter slutten av den andre intifadaen og Arafats død fant flere forsøk på fredssamtaler sted, men de ble til slutt avbrutt i 2014. Israelernes tillit ble ødelagt av palestinsk terrorisme og palestinerne var skuffet over utvidelsen av israelske bosetninger på Vestbredden, selv om Oslo-avtalen ikke forbød bygging av dem.

I den første avtalen fra 1993 lovet Arafat å avslutte palestinsk terrorisme, aktivt bekjempe den og avstå fra radikal handling, hatefulle ytringer og politisk kampanje mot Israel. Imidlertid har dets PLO tvert imot eskalert angrepene, og den lokale regjeringen oppmuntrer dem fortsatt i skolens læreplaner, glorifiserer terrorister og betaler pensjoner til morderne til fengslede israelere på opptil 350 millioner dollar i året. Den griper ikke inn mot terrorisme, og hvis den arresterer en angriper, løslater den ham umiddelbart. Han stiller spørsmål ved Israels rett til selvbestemmelse, hevder at jøder aldri har bodd i Israel, anklager dem for forbrytelser mot menneskeheten og apartheid, delegitimerer Israel og støtter aktivt landets internasjonale boikott – alt dette i direkte strid med vilkårene i Oslo-avtalen.

Likevel nyter selvstyret bred internasjonal støtte, mens Israel stadig blir kritisert, demonisert, fordømt og boikottet. Det ikke-eksisterende «Palestina» klarte å få adgang til FN som observatørstat og andre internasjonale organisasjoner. I 2015 sluttet palestinerne seg til Den internasjonale straffedomstolen, hvor de hele tiden rettsforfølger Israel for påståtte forbrytelser, helt i strid med Oslo-avtalen.

FN, EU og USA har aldri krevd at palestinerne skal respektere vilkårene i avtalen, og det har heller ikke Israel. Også han gjorde feil: han anerkjente ikke at Arafat ikke ønsket fred, men ønsket bare å etablere seg i Israel slik at han kunne angripe ham mer effektivt. Israel har ikke insistert på at palestinerne etterkommer, i frykt for at administrasjonen vil falle og dens etterfølger vil bli mye verre, og så har mer eller mindre ignorert brudd på avtalene. Israelske regjeringer er fortsatt overbevist om at økt levestandard vil avskrekke palestinere fra angrep, selv om denne tilnærmingen ikke fungerer på lang sikt og palestinsk terrorisme fortsetter å komme tilbake i større eller mindre bølger. Den palestinske minoriteten som begår disse handlingene er ikke motivert av eksistensielle spørsmål, men av forankret anti-israelsk retorikk.

De palestinske lederne er fortsatt overbevist om at de vil lykkes med å ødelegge Israel og kontrollere hele dets territorium. I følge hans uttalelser på arabisk hadde Arafat aldri til hensikt å overholde avtalene. Han brukte dem bare for å få internasjonal legitimitet for PLO og penger. Bare de siste tjue årene har kommunen mottatt 40 milliarder dollar fra det internasjonale samfunnet, men den investerer det ikke i å forbedre levestandarden til palestinerne. Noen av midlene havner i lommene til seniorpolitikere og deres familiemedlemmer. I følge den arabisk-israelske journalisten Khalid Abu Tuami så mange palestinere allerede på 1990-tallet på Oslo-avtalen som en ren «finansiell transaksjon» som ville gi stor fortjeneste til den palestinske ledelsen. Imidlertid kontrollerte ikke vestlige givere hvor pengene deres gikk. Korrupsjon var en av hovedårsakene til palestinernes desillusjon og en av grunnene til at de sluttet å tro på avtalene og ble enda mer radikalisert.

Oslo-avtalen var skuffende først og fremst fordi palestinerne ikke klarte å leve opp til sine vilkår. For Israel utgjør disse avtalene en stor strategisk feil, fordi de har invitert tunisiske terrorister på sin jord i god tro. Håpet om fred og den såkalte tostatsløsningen har forsvunnet fullstendig i løpet av de tretti årene som har gått siden undertegnelsen av Oslo-avtalen. I stedet for å få slutt på volden bygde Yasser Arafat en terrorkultur som tok tak blant palestinerne, og Mahmoud Abbas endret ikke situasjonen. Håpet om en løsning på den israelsk-palestinske konflikten i nær fremtid er null.

Skrevet for CRo Plus