Foto: Jan Pimper/DHK Banik Most

Du har spilt to kamper med norske Kristiansand. Hvor vanskelige var de?
Det var sikkert vanskelig. Men jeg gledet meg til Markéta Jeřábková og andre store spillere, så all tretthet var sekundær for meg. Disse kampene har virkelig brakt meg mye, det er drømmen til enhver håndballspiller å spille slike kamper. Nok en bombe i min karriere.

Men i Champions League med Most lider du nederlag etter nederlag. Er det vanskelig for psyken?
Det er vanskelig, spesielt for meg, for jeg kan ikke tape. Men jeg prøver å sørge for at vi tross alt spiller mot de beste lagene i verden. Det var å forvente at det så sånn ut, men jeg legger ikke skjul på at jeg gråter etter tap av kamper.

Men du får også verdifull erfaring. Har du lyst til å gå videre?
Jeg kan definitivt føle det. Erfaringen vi samler er uvurderlig. Både for oss unge spillere og for de mer rutinerte vi har i laget.

Hva er den grunnleggende forskjellen mellom de fleste og de beste utenlandske klubbene?
De fleste er det beste tsjekkiske laget, men likevel kan de ikke sammenlignes med utenlandske klubber som har nådd Champions League. Konkurransen vår er ikke høy nok til å forberede oss på slike verdensklassekamper. Jeg ser på dette som en av de største sakene, annet enn at kvinnelige motstandere er tvangsutrustet på en helt annen måte.

Kristiansand slo deg to ganger høyt, men du fikk omkampen. Var det din beste kamp for sesongen?
Sannsynligvis ja, det er en av de mest suksessrike kampene. Jeg er glad for meg selv, men skuffelsen vinner alltid fordi vi tapte klart igjen.

Ikke alle kan score 14 mål mot Kristiansand. Tror du dette kan bane vei for deg til en av de europeiske klubbene?
Kanskje ja. Men hvor mange mål jeg scorer eller ikke scorer spiller ingen rolle for meg. For meg er det viktigste når familien min forteller meg at de er stolte av meg. Det var det som skjedde med meg etter den kampen, så jeg var fornøyd. Men når det gjelder overføringen vil jeg ikke rope noe. Så alt går alltid som det skal (smil).

Du gjør det bra, du påtvinger deg selv i den nasjonale konkurransen og i Europa er du en del av landslaget. Er utvandring en annen drøm?
Hundre prosent ja. Dette er enda en av drømmene mine som jeg ønsker å oppnå.

De har nylig byttet trener. Hva har endret seg siden?
Ingenting ennå, det er fortsatt kort tid. Om dette vil hjelpe eller skade oss gjenstår å se. Jeg likte Coach Struzik veldig godt og jeg respekterer ham for det han ga videre til meg, så jeg takker ham.

Din bror Mathias spiller også håndball. Forsørger du deg selv eksternt?
Selvfølgelig støtter vi hverandre, men jeg innrømmer at vi også kritiserer hverandre, fordi vi mener at konstruktiv kritikk er veldig viktig for å nå drømmene våre. Vi er tvillinger, så vi har et spesielt forhold. Vi driver veldig ofte med håndball, samt alt som skjer rundt den.

Dere er begge unge og begge tilhører allerede landslaget. Hvorfor kom du så langt så fort?
Vi vet ikke sikkert, og vi kommer aldri til å gjøre det, men jeg tror det ligger i genene våre. Familien vår er også utrolig støttende. De har alltid gitt oss midler til å komme dit vi er. De forbød oss ​​aldri å gjøre det vi elsker. De har bidratt enormt til vår idrettskarriere.

Hjelper det også at andre familiemedlemmer også har spilt håndball?
Sikkert. Bestefar og pappa nådde ikke dette nivået, storebror Sebastian spilte det allerede på et høyere nivå. Men dessverre kunne han ikke oppfylle drømmen sin på grunn av en skade, så jeg gjør alt for at den skal gå i oppfyllelse i det minste alene. Han er en av mine største motivasjoner.