Han var tolv år gammel da det brøt ut krig i landet hans. Han var bare ett år eldre da han flyktet fra hjemlandet. Han var 23 år da han kom til Norge, et av de tryggeste landene i verden. Og han var 31 år gammel da den norske statsborgeren Anders Breivik skjøt sin yngre bror på eventyrøya Utoya.

Dette er historien om Khalid Ahmed, en norsk politiker av somalisk opprinnelse. En mann som hadde opplevd nok grusomheter til å overleve flere menneskeliv. En mann som nok en gang har mistet trygghetsfølelsen.

Den 22. juli 2011 våknet Khalid tidlig i Utoya. Han følte seg merkelig. Hjertet hamret og hendene skalv. Han var plaget av en dårlig følelse. Han pakket umiddelbart eiendelene sine og ba Mubarak og Ismail, hans yngre brødre, om å gjøre det samme. For han skal hjem. Brødrene ville ikke. De ankom leiren, som hadde vært i drift i flere dager, bare dagen før, da de kom tilbake fra ferie i Bulgaria. «Kom igjen, vi er knapt der! Gi oss i det minste en dag her på Utoya!» de lokket Khalid. Han ga etter på betingelse av at han kom hjem neste morgen. Noen timer senere ankom Anders Breivik øya. Selv tjue år gamle Ismail kom aldri hjem.

Han kom fra kampene i Mogadishu

Khalid Hadji Ahmed ble født i 1979 i Mogadishu. Siden starten på den blodige borgerkrigen i Somalia husker han likene i gatene, lyden av skudd og rakettglimt i det fjerne. Men ellers, da jeg var barn, virket livet i Mogadishu på den tiden helt normalt. Khalids far forsto imidlertid at dette kaoset var langt fra normalt, og etter et år tok han familien bort. I Jemen, med slektninger. Han begynte å jobbe, barna gikk på skolen. De levde slik i ti år. Khalid forsøkte deretter å returnere til Somalia i to måneder, bare for å oppdage at ingenting mye hadde endret seg siden de dro. Og til slutt, med hjelp av onkelen og vennene hans, flyr han til Italia.

«En venn av onkelen min hentet meg der og tok meg til Norge med tog over hele Europa», sier Khalid i dag. Han sitter på terrassen til en restaurant i Hamar, en søvnig by nord for Oslo. Han har bodd og jobbet her i årevis. Han gikk gjennom flyktningleiren, hjulet for søknader om permanent opphold.

«Jeg klager ikke. Tvert imot. Alle var snille og imøtekommende den gangen, og forholdene i leiren var utmerket.» Et år senere kom foreldrene hans, tre brødre og to søstre for å se ham. De fikk alle oppholdstillatelse, hvoretter den norske regjeringen sendte dem til Hamar.

Livet har roet seg igjen. Bedre enn Jemen, selvfølgelig. Khalid besto norskeksamen på kort tid og besto prøver som kan sammenlignes med norsk immatrikulering. Han begynte å jobbe – underviste i fransk. Det var rundt 2005 han også meldte seg inn i AUF, ungdomsorganisasjonen til Norges sosialdemokrater. Noen måneder senere var han allerede sjef for Hamar-avdelingen, og sommeren 2006 besøkte han Utoya-leiren for første gang. Han ble sjarmert. Om øya, atmosfæren, menneskene rundt. Deretter dro han på leir år etter år.

Det tragiske paradokset er at han ikke skulle gå i fjor. Han bremset litt på virksomheten innenfor AUF for å vie seg til undervisning men også lokalpolitikk (han ble valgt inn i kommunestyret i Hamar). Men i mars 2011 forlot sjefen Hamar AUF og Khalid tilbød seg å «ta ham en stund». Utoya 2011 fant derfor uunngåelig veien inn i arbeidskalenderen hans.

Han vil ikke glemme denne dagen

Denne dagen, fredag ​​22. juli, kommer stadig tilbake til ham. Han husker hvert sekund. «Det hele startet på ettermiddagen, etter eksplosjonene i Oslo. Plutselig så alle på mobilen. Leirlederne kalte barna inn i fellesrommet. De fortalte dem at «Det var en eksplosjon i Oslo, men ingen vet ennå hva skjedde. Og også at statsminister Stoltenberg er i god behold, men hans besøk til Utoya, som skulle finne sted på lørdag, vil trolig bli avlyst.» husker Khalid. I det øyeblikket trodde han at hans dårlige forutanelse fra morgenen hadde gått i oppfyllelse.

Han bestemmer seg for å ta en båt til fastlandet for å følge en kollega som satt ved registreringsskranken. Alle som ville til Utoya måtte gjennom der. «Han var der alene, og jeg tenkte at det ville være en god idé å jage ham, for å holde ham med selskap. Jeg satte kursen mot skipet, men halvveis der skjønte jeg at jeg hadde glemt mobilen min. Så jeg gikk tilbake til hovedbygningen. «Akkurat i tide ringte mobilen min, søsteren min ringte. Hun sa at Oslo-eksplosjonen var et terrorangrep. Og også at hun snakket med moren min og beroliget henne ved å fortelle henne at jeg, Ismail og Mubarak var langt unna, på en øy, at ingenting kunne skje med oss. »

Så ble det skudd. Så høyt at ikke bare Khalid hørte det, men også søsteren hans på telefonen. «Hva er det? Jeg hører skudd,» utbrøt hun. Khalid tenkte nok på fyrverkeri. Og så så han det. Fra et vindu i første etasje i hovedbygningen så han… en politimann nærme seg.

Breivik gikk rolig og bevisst. «Det kommer en politimann hit, han vil sikkert fortelle oss mer om hva som skjedde i Oslo. Jeg ringer deg senere, ok?» Khalid fortalte det til søsteren sin og la på. Han så ut av vinduet igjen. Han så en ung jente nærme seg en høy mann i uniform. «Jeg antar at hun spurte hva som foregikk. Han skjøt henne to ganger i magen. Og så i hodet. På det tidspunktet var det klart at personen hadde kommet hit for å drepe.»

Khalid begynte å skrike. Han kastet ut alle som var i rommet sammen med ham. I skogen, for å gjemme seg. De løp mot vannet. «Den som kan svømme, svømme. Gå,» beordret han barna. Han visste ikke hvor brødrene var på det tidspunktet. Han visste imidlertid godt at Ismail ikke kunne svømme.

Alt de hørte var regn og skudd

Det tok evigheter. «Egentlig var det stille. Vi hørte bare regnet og raslingen fra trærne. Og skuddvekslingen,» beskriver Khalid. Han gjemte seg sammen med en gruppe andre mennesker i skogen, de byttet plass. De visste ikke om skytteren var alene eller om det var andre. Flere ganger trodde de allerede at de hørte et skip eller et helikopter nærme seg. Skytingen roet seg og startet igjen, vi visste ikke hvor den kom fra.

«Det var et ekko. Så hørte de en myk og behagelig mannsstemme. «Er det folk her? Skytteren er ute, du kan komme ut. Snakk med meg,» sa han. De tre jentene kom ut. Breivik skjøt dem umiddelbart.

«Vi skjønte at vi virkelig var reddet først da vi så fra siste ly at skipet var kommet i land. Ingen skjøt lenger. Vi løp alle mot skipet. Det lå lik.»

Khalid løp som en gal. Han skled og falt. Og der, foran seg, så han den livløse kroppen til sin bror. «Jeg var ikke klar over at det var ham den gangen.» Faktisk måtte de fortelle ham det. «Så forsvant alt. Det var bare meg og Ismails kropp. Jeg gikk bort til ham og tok hånden hans. Det var fryktelig kaldt. Og så gikk jeg til skipet, jeg var helt jeg var ved siden av meg selv. Jeg ville gråte, men jeg Han mente jeg burde finne Mubarak.

Han fant. På jorden. Han satt halvnaken, pakket inn i et teppe og skalv. Noen måtte fortelle ham om Ismails død før Khalid. Mubarak begynte å rope og banke hodet i veggen. Han trodde det ikke. Khalid løp til ham og klemte ham.

De møttes i rettssalen

Han så ikke Breivik igjen før flere måneder senere i en rettssal i Oslo. Han sa at han ikke engang fulgte rettssaken så mye, men dukket opp i retten den dagen brorens obduksjonsrapport ble diskutert. Han var opprørt over at Breivik, det «umenneskelige dyret», satt verdig i retten, i en sak.

«Han burde være i et bur. Han er ikke et menneske,» sa Khalid. Han sier at han ofte har vonde drømmer. Først var han også redd for å være alene, men han overvant det. Han jobbet mye, deltok i partiets valgkamp og tok det som terapi. Han håper Breivik aldri blir løslatt.

«Han burde gå til et mentalsykehus og deretter i fengsel for alltid,» sa hun. Khalid tar seg av mamma og pappa. Han er den verste. Han føler at alt er hans feil. Fordi han tok med familien hit. «Hva med meg? De tok vekk følelsen av trygghet igjen.»