Havet dekker mer enn 70 % av jordens overflate. De er rett og slett ikke til å overse. Og hvis vi vil løse noe med jordens atmosfære, gir det ingen mening å ignorere det som er på syv tideler av overflaten.

Hvis du har halsbrann eller magesår, kan det hende du må ta antacida. Forberedelser som avlaster deg fra denne ubehagelige følelsen. Hvordan skal de komme dit? Ved delvis nøytralisering av saltsyren i magesaft. Men hva skal man gjøre når enorme vannmasser i havene står overfor forsuring, det vil si en økning i surheten deres? Eksperimentører fra USA prøver å løse det på samme måte. Massiv påføring av litt forskjellige syrenøytraliserende midler.

En idé som en amerikansk oppstart Vest som for tiden testes i praksis, har som mål å utvikle teknologi som vil hjelpe pumpe karbondioksid ut av atmosfæren. I prinsippet prøver de å øke alkaliniteten. Så øk alkaliteten, reduser surheten. Selvfølgelig på havskala. For hva?

For det første dekker hav og hav mer enn 70 % av jordens overflate. De er rett og slett ikke til å overse. Og hvis vi vil løse noe med jordens atmosfære, gir det ingen mening å ignorere det som er på syv tideler av overflaten.

I tillegg bidrar hav og hav betydelig til opptak av klimagasser. En fjerdedel av dem havner i havet hvert år. Havet er et av de største reservoarene av karbondioksid på jorden.

To fluer i en smekk

Problemet er at med økningen i produksjonen av klimagasser, hvorav en del havner i massen av planetariske vann, øker surheten i vannmiljøet gradvis. Dette fenomenet, kalt forsuring, er til liten fordel for livet i havene.

Det er absolutt dødelig, for eksempel for marine koraller. Å avsyre havet, øke pH og dermed hjelpe det med å bekjempe imaginær halsbrann, er en måte å hjelpe livet i havet på, samtidig som den forsterker karbondioksidabsorpsjonseffekten i atmosfæren.

Og nettopp fordi alkaliseringen av havene teoretisk løser mer enn ett problem, får den mer og mer oppmerksomhet.

Spørsmålet gjenstår selvfølgelig hvordan man kan befri havene fra denne halsbrannen. Det finnes formater som tar sikte på å fjerne karbondioksid fra havet ved hjelp av elektrokjemi, fytoplanktonbefruktning (som vil binde mer karbon gjennom veksten) eller industriell algedyrking. Og også tilnærminger fokusert på å legge til mineraltilskudd. Vesta har også valgt denne veien.

Strategien med å øke havets alkalitet akselererer den naturlige prosessen med geokjemisk forvitring som bidrar til å forhindre at planeten overopphetes. På langsiktig skala. Det setter fart på de kjemiske reaksjonene som transporterer karbondioksid fra atmosfæren inn i havets dyp, og til slutt inn i jordskorpen. Å akselerere denne prosessen vil trekke ut mer karbon fra atmosfæren, noe som vil bidra til å begrense global oppvarming. Det er det jeg elsker med Vesta.

Dels fordi vannets kjemi og fysikk er litt mer forutsigbar enn biologiske løsninger med befruktede alger. Og også på grunn av hva Vesta-oseanograf og vannkjemiekspert Bonnie Chang sier. «Hvis havalkaliseringsteknologi ble brukt riktig, ville ikke livet i havet endret seg i det hele tatt,» forklarer han. Bonnie Chang.

Havforsuring er absolutt dødelig for marine koraller. Å heve pH og dermed hjelpe den til å unngå den imaginære «halsbrannen» er en måte å hjelpe den marine faunaen og floraen på, og samtidig forsterke atmosfærens karbondioksidabsorpsjonseffekt.

En strand full av oliviner

Vesta har så langt testet tilnærmingen på én strand – North Sea Beach, to timer fra New York – og løper allerede inn i prosessens grenser.

I fjor «hellte» de 400 kubikkmeter ny syrenøytraliserende sand (tilsvarer omtrent fem prosent av sanden på stranden) og lot bølgene, tidevannet og stormene slippe det.

Og nå måler de hvor godt den syrenøytraliserende sanden de leverte løses opp, hvilken effekt den har på planter og dyr, eller om det frigjøres tungmetaller. Kort sagt tester de mulighetene og virkningene.

Resultatene, i form av en ønskelig økning i pH og syrenøytraliserende sand som ikke skader livet i havet og stranden, er der. Nordsjøstranden er også den første stranden i verden som fjerner rundt 400 tonn karbondioksid fra atmosfæren.

Her er det imidlertid verdt å redusere entusiasmen. En enkelt strand, salt med syrenøytraliserende sand, klimaet vil ikke endre seg. Det er mye mindre enn en dråpe i havet. Dessuten kostet alt dette to millioner dollar. Og hvis vi inkluderer utslippene knyttet til utvinningen av denne sanden, dens prosessering ved knusing og transport over havet i balansen for hele eksperimentet – den hadde reist til havstranden i Nord fra Norge – langt mer karbonutslipp ble sluppet ut her enn absorbert.

Men Vesta er verdt opplevelsen fordi det beviser at alt fungerer.

Så bare se litt annerledes på det. Kanskje bruke et annet syrenøytraliserende middel. I dette tilfellet var det olivin. Et mineral med høyere andel jern og magnesium, og lavere andel silisium, hvis styrke for havalkaliseringsprosjektet var at det løste seg sakte. Den vil fungere på bruksstedet i et relativt bredt område på 15 til 500 år, hvis den ikke er grunnleggende dekket med annen sand.

Men som Vesta-eksperimentet viste, for hvert tonn karbon som ble fjernet fra atmosfæren, var det 1,4 tonn olivin, som virkelig ikke er en seier.

Kina rensere og mineralvann

En app kan være billigere og lettere tilgjengelig magnesiumhydroksid. Det brukes allerede i dag for å øke pH i avløpsvann i renseanlegg. Og infrastrukturen for produksjon og bruk er tilgjengelig over hele verden.

Han vil bare skyve vann som allerede er renset og behandlet med magnesiumhydroksid fra renseanlegg gjennom rørledningen til havet. Fordelen er at stoffet som ble brukt én gang faktisk ville blitt brukt to ganger. Reduser surheten i renset avløpsvann og reduser surheten i sjøvann. Så langt har biogeokjemikere fra California-baserte Planetary Technologies prøvd det, og kjemikere fra Cornwall har også prøvd det.

Teknisk sett er det imidlertid et problem med at dersom vannet anriket med magnesiumhydroksid blander seg og «synker» dypere under overflaten – mister kontakten med atmosfærisk oksygen – vil varigheten av effekten utvides til ca. 1000 år. Det vil fungere fint, men mye tregere enn det burde være.

En annen relativt lovende form er bruken av mineralformen av magnesiumhydroksid, brucite. Men det må også utnyttes, og Kina har i dag monopol på det.

Foreløpig ser derfor ikke denne modellen for å redusere havforsuring ut til å ha store sjanser til å lykkes. Eksperimenter har vist at metoden fungerer ganske pålitelig. Men å bruke det på vekter som vil være relevante for å fjerne karbon fra sjøvann er fortsatt utenkelig. Så havet vil være varmt en stund til.

annonse