«Generalsekretær Jens Stoltenbergs periode er allerede forlenget tre ganger, og han har sittet nesten ni år totalt. Hans periode slutter i oktober i år, og han har ingen intensjon om å søke enda en forlengelse.» , bekreftet Stoltenbergs talskvinne i februar i år til gjentatte spørsmål om hvorvidt den dyktige og populære NATO-generalsekretæren fortsatt vurderte sin avgang.

Å forlenge Stoltenbergs periode ville sikre kontinuitet i Alliansens vanskeligste periode siden slutten av den kalde krigen. Som en bonus kunne han da lede toppmøtet for 75-årsjubileet for grunnleggelsen av NATO, som vil bli holdt i april 2024 i Washington.

Stoltenberg, utdannet økonom, skulle allerede i fjor ta over som sentralbanksjef. I stedet for å bestemme rentenivået og forvalte den enorme rikdommen til dette energirike landet, etter den russiske invasjonen av Ukraina, bestemte han seg til slutt for å fortsette som sjef for landet i ett år til. Men denne gangen er det virkelig den siste.

De siste månedene har det vært en mer eller mindre stille kamp om hvem som skal overta denne viktige funksjonen etter ham. Denne gangen gis mer oppmerksomhet enn vanlig til kvinner og Øst-Europa. Og vi snakker også om navn som bare er absurde.

Sanchez, Wallace eller Rutte?

Statsminister i Spanias sosialistiske regjering, Pedro Sánchez, og den britiske konservative forsvarsministeren Ben Wallace antas å være favoritter til å etterfølge Stoltenberg. Sánchez, som sies å ha et nært forhold til Stoltenberg og et godt forhold til USAs president Joe Biden, skal stå overfor lovvalg senest i desember. Hans gjenvalg som regjeringssjef blir sett på som usikkert, og en NATO-post kan i det minste hjelpe i den forbindelse.

Den nederlandske statsministeren Mark Rutte, med sin ambisjon om å lede NATO, blir mer sett på som en outsider, i hvert fall foreløpig. Han har imidlertid sterk støtte fra sin liberale kollega, Frankrikes president Emmanuel Macron. Og at Macrons støtte kan bety mye ble allerede demonstrert da han, til tross for resultatet av det europeiske parlamentsvalget, presset nåværende president Ursula von der Leyen til å lede EU-kommisjonen.

Når det kommer til NATO-ledelse, dukker det opp en rekke bisarre navn på personer som ikke har erfaring med militær ledelse eller sikkerhetspolitikk. Tilfeldig slovakisk president Zuzana Čaputová, Litauens president Ingrida Šimonytéová eller allerede nevnte von der Leyenová: Tysklands tidligere forsvarsminister, som i en sjelden avtale klart ble ansett av regjeringspolitikere og av opposisjonen som tidens minst kapable minister.

«La det endelig bli en kvinne»

Siden alle tidligere NATO-generalsekretærer var menn, er det press i NATO for å utnevne en kvinne. «Det er på tide å ha en generalsekretær,» sa en høytstående NATO-diplomat nylig. «Hvis menn prøver å beholde jobbene sine for alltid, vil rettferdig representasjon av kvinner ikke ha en sjanse.»

Noen medlemsstater fremmer også større regionalt mangfold. Stoltenberg, som har hatt stillingen siden 2014, er tidligere statsminister i Norge. Hans siste forfedre kom fra Danmark, Nederland og Storbritannia.

«Selv om Stoltenberg har tjenestegjort for lenge i lang tid, gjør han jobben sin godt, og jeg tror fortsatt at midt i krigen i Ukraina, hvis NATO fungerer som det skal, er det ikke bedre å gå også den som vil være generalsekretær, anser jeg én ting som veldig viktig: han må være i stand til å kommunisere med amerikanerne, den som skal sitte i Det hvite hus etter neste valg», sa den tidligere forsvars- og utenriksministeren Alexandr Vondra til MF DNES . om mulig utnevnelse av Leyen.

«Foreløpig er alt bare offisielt og vi kjenner ikke alle kandidatene. Derfor vet vi ennå ikke hvem Tsjekkia vil støtte. Uansett bør det være noen som har mye erfaring i høye regjeringsstillinger og som samtidig kjenner Alliansen godt. Og når det gjelder den nåværende sikkerhetssituasjonen, tror jeg det til og med kan være noen fra den østlige fløyen av Alliansen,» la nåværende forsvarsminister Jana Černochová til.

For nære bånd til Ukraina

En viktig faktor i utvelgelsen vil også være hvordan en av kandidatene støtter Ukraina i krigen mot Russland. Vesteuropeiske land, som Frankrike og Tyskland, står sterkt på Ukrainas side, men prøver samtidig å se utover slutten av krigen og mot en gradvis stabilisering av forholdet til Moskva. De baltiske statene eller Polen har på sin side en mye mer kategorisk og avvisende holdning til Russland.

For eksempel er Estlands statsminister Kaja Kallas, som også er under diskusjon om stillingen som ny NATO-sekretær, mot alle forhandlinger med Russlands president Vladimir Putin og har anklaget Russland for folkemord i Ukraina.

Et annet navn nevnt, som kan sees på som et slags kompromiss, utgjør også et problem: Den kanadiske finansministeren av ukrainsk opprinnelse Chrystia Freeland. I 2014 reiste hun til Kiev for å feire avsettingen av den Kreml-støttede ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj og møte tjenestemenn der. Russland satte henne deretter på listen over fiendtlige personer.

Freelands bestefar, en ukrainsk immigrant til Canada, var involvert i den ukrainske nasjonalistbevegelsen som ungdom, som så på nazistene som en nyttig motvekt til sovjeterne. «Mine besteforeldre så på seg selv som politiske eksil, med i oppgave å opprettholde ideen om et uavhengig Ukraina som kort hadde eksistert under og etter kaoset under den russiske revolusjonen i 1917,» skrev Freeland for åtte år siden i sitt essay med tittelen «Mitt Ukraina». «. I den legger han også til seg selv: «Denne drømmen har vedvart inn i neste generasjon, og i noen tilfeller også inn i generasjonen etter.»